Å holde pusten, Agate Øksendal Kaupang

Leseåret er med dette offisielt i gang! Jeg har lest en ung debutant. En oppvekstroman som gjør inntrykk. Ei bok som anbefales og som kommer til å havne på nominasjonslista mi til Bokbloggerprisen.
Desuten er det på tide med et hund-og-bok-bilde igjen ☺

Enja ligger på lading før vi skal ut på ski. Fortsatt jul i slagbenken.

Boka ble reservert på biblioteket rett før jul, men ettersom jeg ikke rakk dit før de tok juleferie, og de har stengt på mandager, fikk jeg ikke henta den før i går. Da jeg fikk satt meg ned med den, ble det kun korte pauser for å fylle opp pepsi-max-kruset før jeg måtte lese videre.  Er det ikke rart hvordan noen bøker kan holde deg fast som i ei skrustikke? Og er det ikke rart at du da ikke klarer å sette fingeren på hva det er som gjør slik inntrykk?

Det er ikke ofte jeg synes baksideteksten gir spesielt godt bilde av innholdet i boka, men det gjør den faktisk her:
Samtidig er tittelen veldig passende. Teksten gir inntrykk av at fortelleren går på nåler, og holder pusten i håp om at alt skal gå bra. Det gjør jo ikke det. Det gjør aldri det når barn ikke har omsorgspersoner rundt seg som kan ta vare på dem og rettlede dem. Det er ikke nok å legge matpenger på kjøkkenbenken slik at barna kan gå til butikken for å kjøpe frokostblanding, melk og vaskepulver.

Teksten er usedvanlig sterk. Ikke fordi selve historien er så forferdelig, for den er egentlig veldig nøktern og lite sentimental. Jeg trur det er noe med oppbygginga av teksten; korte kapitler som ikke forklarer noe som helst, det er bare en lang rekke episoder, fortid og nåtid, som blir beskrevet. I tillegg har forfatteren en fabelaktig evne til å skape levede bilder av situasjoner, stemninger og mennesker ved å bruke nesten surrealistiske sammenligninger.

Det første som slo meg, var hvor stygg Kristel var i forhold til mamma, som en mann med blond parykk.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller ham at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.

Jeg går av det som er siste buss hjem. Jeg er ikke full nok, og redselen fyller meg som tusj på vått papir. Asfalten er våt og dekket av brune snegler. Skrittene mine lager høye klikkelyder. Jeg høres ut som en arbeidshest på pumps. En voldtektsmann i en busk to kilometer unna kan høre meg komme.

På mange områder gir boka assosiasjoner til andre oppvekstromaner og bøker som omhandler psykisk helse. De første jeg tenker på er "Vi dyra" av Justin Torres (fjorårsdebutant han også!) og Beate Grimsruds romaner og noveller. Det betyr at jeg gir unge Agate en soleklar sekser, og ser fram til å lese flere bøker av henne! Det er forresten spennende med sånne nye stemmer som dukker opp, for man kan jo ikke vite om de har flere fortellinger av samme kvalitet og kaliber, om de har mer de vil ha sagt. Kanskje er det bare denne historien? Jeg vet jo ikke hvordan det å skrive romaner fungerer, det er sikkert forskjellig fra person til person, men tenk om det er som å gå på topptur; har du vært på den høyeste toppen, er det liksom ingen vits i å gå til de andre små fjellene? Det blir spennende å følge med, og jeg har gugla meg fram til at hun nå går på forfatterstudiet ved Föreningen Nordens folkehøgskole på ei lita øy uti Mälaren. Biskops Arnø, heter den. (Jeg måtte bare ta det med, for jeg har sett at mange har skrevet at hun har gått forfatterstudiet i Bø og biskop Arnø. Men det er altså ikke en biskop ved navn Arnø som har lært henne å skrive. Skola ligger på den der lilla öen ;o)

Andre som har lest, likt og skrevet gode blogginnlegg om boka er for eksempel Blomster-Silje, Rare-Silje, Sukkerrør-Kathleen og Kasiopeiia som også har intevjua forfatteren. Les gjerne innleggene deres!