Våpensøstrene

Ingar Knudtsen
Bladkompaniet, 1987
252 sider+ kart

Dette er nest siste bok i samlesinga av norsk fantasy, som har blitt organisert av Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt.
Jeg er bittelitt sent ute med å offentliggjøre hva jeg synes om boka- og det enda jeg hadde lest den ferdig i rimelig god tid; det er rart hva man får til når man bestemmer seg, og enda rarere hva man ikke kommer i mål med hvis man mister konsentrasjonen...

Våpensøstrene er første bok i "Amasonetriologien", en triologi som i tillegg har to frittstående oppfølgere. Da bøkene kom ut første gangen, skapte de et voldsomt rabalder på grunn av kvinneperspektivet; menn gikk omtrent i taket, enkelte gikk så langt at de truet forfatteren på livet, mens andre nøyde seg med å kalle ham en sviker. Dette var i sin tur med på å gi serien en slags kultstatus!

Fram til for bort i mot 3000 år sida var samfunnet styrt av kvinner, guden som ble tilbedt var kvinnelig, og arv gikk fra mor til datter. Nå ble denne samfunnsordenen truet av patriarkalske krefter, og det ene kvinneriket etter det andre ble truet, terrorisert og knust av mannlige krigere. Tre kvinne fra hvert sitt verdenshjørne ble utpekt til å lede krigen som skulle gjenopprette den orden som hadde eksistert, og som satte kvinnene i høysetet.

Dette er kanskje ikke stor litteratur, men da jeg leste den (med kunnskap om hva slags reaksjoner den skapte), fant jeg den likevel svært fornøyelig! Her fikk jeg alt jeg ønsker meg av lettfordøyelig underholdning: vakre, smarte og sterke kvinner, tufsete, svake- og ondskapsfulle menn. Svik, vennskap og kjærlighet. Blod, taktikk og dramatikk. Magi, en tam snøleopard og en bortgjemt by...
Jeg tviler på om det var forfatterens hensikt, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest hittil i år!

Anbefales! Anbefales! Jeg gleder meg til å lese hvordan det går videre med Amasonene og legger inn biblioteksbestilling sporenstreks :o)