Vi dyra

Justin Torres

Cappelen Damm, 2013
Oversatt av Thomas Lundbo
122 sider



Ei lita flis av en roman. En annen forfatter hadde trulig skrevet flere ord, lengre setninger, mer utfyllende kapitler, men ingen hadde gjort dette bedre enn debutanten Justin Torres!

Både tittelen og forsidebildet er litt snålt. At boka er så tynn som den er, får kanskje enda noen potensielle lesere til å rynke på nesa; Hva er det her for noe sært, da? Sikker ikke noe for meg.. For all de: iIkke snyt dere selv for denne uforglemmelige boka! Om ikke annet så kan dere snu på flisa og si til dere selv at den er jo så tynn at den kan jeg jo lese i en fei, bare for å se hva det er. Jeg sier bare: LES DEN! GJØR DET!

Forlaget presenterer boka slik:

Tre brødre river seg vei gjennom barndommen – moser hverandre med tomater, lager drager av søppel, gjemmer seg når foreldrene slåss, lister seg rundt i huset mens mor sover nattevakten av seg. Pappa og mamma er fra Brooklyn – han er puertoricaner, hun hvit – de er begge bare så vidt voksne selv, og deres kjærlighet er en alvorlig, farlig sak. Livet i familien er vilt og oppslukende, fullt av kaos og følelser og lykksaligheten av å høre helt og holdent til hverandre.

Fra den intense familietilhørigheten barnet opplever, til den dyptpløyende fremmedgjortheten han kjenner på idet han begynner å bane seg sin egen vei i verden. Vi dyra er en nydelig bok som gjenoppdager den gode oppvekstromanen på en overraskende sterk måte.

Nå har jeg skrevet og slettet, skrevet på ny nytt og slettet igjen. Og igjen. Dette er så sterkt, rått og brutalt at det er forferdelig vanskelig å finne de rette ordene som kan beskrive denne boka. Settingen kan kanskje minne litt om Sementhagen av Ian McEwan som jeg leste tidligere i år. Den ble det heller ikke blogget om, nettopp av samme grunn; jeg fant ikke ord som kunne beskrive den...

En ting er at dette er så rått, i ordets alle nyanser, noe annet er det at dette faktisk kommer fra en debutant! Det er helt utrolig at noen kan presentere noe så skarpskåret, nedhøvlet og presist- på første forsøk! Jeg bøyer meg i støvet, og ettersom dette er en såkalt oppveksroman, oppfordrer jeg alle som har noen som er i ferd med og vokse opp i sin nære eller litt mer perifere omgangskrets, som har sett noen vokse opp, som kommer til å se noen vokse opp, eller som selv har vokst opp, til å vie denne ekstraordinære, knusende debutromanen den oppmerksomheten den fortjener.

Forresten: det er sikker tikke lov å kopiere fra bøker, copyright og opphavsrett og alt det der. Jeg gjør det likevel, for at flere skal få anledning til å bli frelst..

Vi dyra av Justin Torres. Side 45.