Hvis du vil. Ned til hundene. Helle Helle.

Det går litt tregt med skrivinga for tida, men det leses og det høres, og for at jeg ikke skal komme helt i bakevja, blir det nok et to-i-ett-innlegg. Denne gangen er det danske Helle Helle som skal få litt oppmerksomhet. Jeg var av de heldige som ble overraska av pakke fra Oktoberforlag rett før påske: Helle Helles splitternye bok "Hvis du vil". Før jeg rakk å lese den, begynte det å dukke opp omtaler på både den ene og den andre bloggen, noen positive, mens andre var mer... skal vi si undrende eller avventende? Jeg fikk inntrykk av at de mest positive var de som hadde lest litt av forfatteren fra før, mens de mer undrende akkurat hadde hatt sitt første møte med henne. Det gjorde at jeg bestemte meg for å lese noe av det hun har gitt ut tidligere, og helt tilfeldig var det nok ikke at det var "Ned til hundene" som ble valgt ;o) Perfekt tittel og den eneste som er lest inn på lydbok.

Begge bøkene er forholdsvis beskjedne av omfang. Begge bøkene har blitt nominert til Nordiskråds Litteraturpris. Begge bøkene er oversatt av Trude Marstein. Begge bøkene er utgitt på Oktober forlag. Begge bøkene handler om ensomhet og fellesskap og ukjente mennesker som møtes under ganske så spesielle omstendigheter. Begge bøkene er preget av tvetydighet og at mye må leses mellom linjene.

I den første boka (Ned til hundene, fra 2009) Møter vi "Bente" da hun går av bussen på et sted hun ikke kjenner, hun vil finne et godt sted å gråte. Tilfeldighetene vil det slik at det ikke finnes noe hotell eller lignende på stedet, siste buss har gått, en orkan er på vei- og John kommer syklende forbi. John og samboeren Putte er uføretrygdet, bor avsides, passer hundene til en onkel, har en nysgjerrig, syk gammel nabo- og en hjørnesofa Bente kan sove på til hun få avtale om et annet sted å bo. 

I "Hvis du vil" (2015) møter vi to joggere som har løpt seg vill i en skog. De er fremmede for hverandre, men skjønner naturligvis at de må holde sammen da mørket kommer og de ikke vet hvilken vei de må velge for å finne fram. Mannen er en litt hjelpeløs figur som er ute på sin første joggetur, kvinnen har mer handlekraft og er mer erfaren- på de fleste områder. De finner et krypinn hvor de kan søke ly for natteregnet, og natta går med til litt søvn, minner, tanker, historier og når den ene sover mens den andre er våken, snakker de litt til seg selv. Dagen etter blir kvinnen syk, og de blir forhindret fra å ta seg videre før kvelden nærmer seg på nytt.

Handlingsresyméene mine er veldig korte, og yter selvsagt ikke bøkene særlig rettferdighet, men mi erfaring er at man lett kan finne lengre, mer utfyllende hanlingsreferat er på nettet hvis man vil vite mer. Det jeg synes er interessant med å ha lest/ hørt disse to bøkene i sammenheng, er at jeg lettere ser hva som kanskje er noe av Helles "prosjekt". Det handler, som nevnt, om mennesker som er fremmede for hverandre, som møtes i spesielle settinger, for å se hva som skjer. (Ikke mine ord, jeg leste det et sted, og syntes det var en utrolig god beskrivelse av det hele) Hvordan holder de ut med hverandre? Hvordan behandler de hverandre? Hvordan påvirker de hverandre? Respekt? Overbærenhet? Godhet? Nedlatenhet? Raushet? Disse to historiene utvikler seg ganske så forskjellig, felles for dem er at hovedpersonene tross alt har gode hensikter.  De vil ikke noen av de andre noe vondt, men spesielt i "Ned til hundene" får leseren en følelse av at de ikke bare går ned til hundene, men at de også kommer til å gå i hundene. I begge bøkene kommer det fram mer og mer som viser at hovedpersonene har hatt sitt å slite med. De gjør så godt de kan, det de trur er det beste, det klokeste, men ofte er det jo sånn at man får fasiten først når valgene er tatt, billetten stempla og toget gått.

På overflata er historiene hverdagslige, slentrende, enkle. Forfatteren er god til å formidle stemninger, forteller detaljrikt og overrasker leserne med hva som framstilles som viktig og hva som er av mindre betydning. Denslags endres jo med ståstedet til den som forteller...

Går det an å si at språket er lettflytende? I tillfellet så er det det jeg vil kalle Helles språk. Det er skåret inn til benet og presist, men samtidig både blomstrende og variert. Det er rett og slett veldig fint! Det smyger seg inn i øregangene og hjernebarken, og gjør i all sin enkelhet stort inntrykk på i hvertfall denne leseren!

Begge bøkene anbefales varmt og hjertlig- og gjør gjerne som meg: "Ned til hundene" først, "Hvis du vil" etterpå. Jeg er klar for "Dette burde skrives i nåtid"! Helle Helle har fått en ny tilhenger.