Kolesterol, D-vitaminer og et forsøk på en test

Når man kommer opp i en viss alder, kommer man til et punkt der man begynner å tenke på kropp og helse på en annen måte enn man gjorde... la oss si: i yngre dager... Man begynner å kjenne på ei skulder som er øm, et kne som knirker, man myser kanskje litt ekstra hvis man leser noe med lita skrift (Den vesle skrifta har utvilsomt blitt mye mindre enn den var!), det har på en eller annen måte lagt seg en mjuk fold over hoftene- og man får av og til spørsmål om det er lenge siden man var hos legen for sjekk.
Skal man til legen for sjekk, bør man ta høyde for lang ventetid, gjerne opp til noen uker. Hvis man er heldig- eller uheldig. Det kommer jo an på hva prøvene sier etterpå.
Jeg har aldri vært spesielt sjuk. Jeg verken røyker eller drikker, stresser uanstendig lite, er ute og trimmer med hundene hver eneste dag og spiser helt alminnelig mat. Eller foresten: jeg er ikke glad i melk, det har jeg aldri vært, så benskjørhet er visst noe jeg bør være oppmerksom på. Hvordan man nå er det...?
Vel. i fjor eller deromkring, fant legen ut (eller på) at jeg hadde høyt kolesterol. Det var ikke bra, og burde absolutt medisineres. Jaha, tenkte jeg, og henta ei pakke med piller. Jeg spiste pliktskyldigst opp hver eneste en, men da det var tomt, kjente jeg jo ingen forskjell og trakk den slutningen at det var nok bare noe ordentlig tull!!
Sida fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk med det kolesterolet, og jeg svarte som sant var, at jeg ikke visste, men regna med at det var ok. Det var visst ikke måten å gjøre det på, forsto jeg! Så jeg tenkte litt på saken, konkluderte med at jeg hadde jo tenkt å bli urgammel, så jeg bestilte time for en sjekk. For å være på den sikre sida. Og mens jeg ventet på time hos fastlegen, som ikke var fastere enn at jeg kom til en vikar, fikk jeg denne boka i hus:

Hvis det her ble rett, kan du klikke på bildet og komme rett til en nettbokhandel hvor boka er på tilbud!

Spis deg frisk- med fireukers-kur. Man vil jo gjerne ikke måtte stresse med å huske piller resten av livet, så jeg tenkte at en helhjerta innsats en måneds tid, så er kroppen fit for fight. Også syntes jeg det var litt artig, da, å kunne måle effekten av en slik kur, derfor den timen for en sjekk før jeg satte i gang..
Legen kikka og lytta her og der, før hun fant fram skalpell og glass for å begynne årelatinga. (Egentlig brukte hun bare ei spinkel nål, men det høres mye kjedeligere ut ;o) Uka etter kom det brev i posten. Med stempel fra kommunelegekontoret! Ai-ai-ai; Skriftlig beskje..! Nå er det virkelig alvorlig, tenkte jeg, og vaklet inn på skjelvende ben. Kanskje det til og med er for sent...?
Vel inne åpnet jeg brevet, og begynte å lese...
He-he... Ingen grunn til bekymring! Jeg hadde bare litt lav verdier med D-vitaminer, og kunne vurdere om jeg skulle kjøpe noen kapsler på apoteket. Nordboere får i følge legen ofte D-vitaminmangel, fordi det er SOLA som gi oss dem. Her er det jo knapt nok dagslys i store deler av året, så det sier seg jo selv at D må bli mangelvare...

Vel, hva har jeg så tenkt å gjøre nå? Jo, jeg har faktisk en tre-trinns-strategi!
Jeg har begynt å spise små gullperler med D-vitaminer. Jeg sitter ute i sola (og leser) så snart anledingen byr seg. Ettersom jeg har lest ferdig boka og har snappet opp en del nytt om kosthold og fått noen tips om hvordan man kan gjøre sunn mat enda sunnere (uten å sette himmel og jord i bevegelse) kommer jeg til å prøve de oppskriftene som ser gode ut, og som inneholder ting man faktisk kan få tak i på bøgda! Her fins nemlig ikke verken silketofu, tamari, hokkaidogreskar, tahin, rød quinoa eller amarant...

Konklusjon; Alle burde skaffe seg ei bok som denne, sjansen er stor for at det kan føre til flerfoldige timer i solveggen med bok, te eller kaffe- og verdens beste samvittighet