Slik treet faller, av Britt Karin Larsen

Cappelen Damm, 2014
493 sider
Leseeksemplar fra forlaget


Dette er sjette bok i serien om skogfinnene. Fra den første boka om Lina og Taneli på finnetorpet Mostamägg på attenhundretallet, har vi nå kommet fram til mellomkrigstida. Flere av Lina og Tanelis etterkommere har gjort som mange andre som kom fra fattig kår og dårlige framtidsutsikter på bygdene: de har flyttet til Christiania (som bytter navn og fra nå av skal kalles Oslo), eller enda lenger: til Amerika, det forgjettede landet på den andre sida av blåmyra. Så blir det likevel ikke så mye bedre for alle, det er som kjent lett for at nissen blir med på lasset, enten dette er i form av flaske med blankt eller minnene om urett som ble gjort, feil valg som ble tatt.
I og med at flere av skogfinnene dro til Amerika, har forfatteren denne gangen også viet indianerne litt oppmerksomhet og hun viser leserne at det er flere likheter mellom finnene og indianerne, både når det gjelder kultur og måten de ble behandlet på at samfunnet rundt.

Jeg mener å huske at dette opprinnelig var ment som en trilogi, men at da forfatteren var ferdig med den tredje boka, så oppdaget hun at historien slett ikke var slutt likevel. Historien ruller fram, grenene på familietreet brer seg utover, og til tross for at jeg savner Lina og Taneli og det opprinnelige, har dette vært en veldig fin leseopplevelse. Britt Karin Larsen har en unik evne til å formidle undring, fortettede stemninger og de ubrytelige båndene mellom mennesker- og menneskene og naturen. Det syngende, lyriske språket er som alltid et kjennetegn, og som Berit Korbo skrev i sin anmeldelse i VG: "som en kjærlig gud sitter forfatteren i tretoppene og skildrer naturen og folket sitt."

Boka er planlagt som paperback i mai, så den som ikke har forsøkt seg på noe av Britt Karin Larsen, bør finne fram "Det vokser et tre i Mostamägg" og gi henne en sjanse- og forhåpentligvis ende opp med å lese denne også. Det er kanskje ikke de rette bøkene for de som vil ha futt og fart, men for de som liker å lese rolige tekster som skaper undring og ettertanke er de uslåelige!

***************************************************************************************

Det er nok ingen spesielt godt bevart hemmelighet at jeg har latt meg bergta av bøkene om skogfinnene. Det er noe hjerteskjærende over det historiske, ei folkevandring fra øst, forårskaet av uår og hungersnød. De slo seg ned i grensetraktene mellom Norge og Sverige, og man kan knapt forestille seg for et slit det må ha vært å klare å berge seg, holde liv i familien - og i verdigheten.
På forsommeren i fjor, tok jeg derfor en tur til Finnskogen, for å gå stiene og besøke frafytta finnetorp. Kjenne på stemningen og atmosfæren. For meg ble det en uforglemmelig fin tur, men av en eller annen grunn er de fleste bildene jeg tok borte vekk, noen få knipsa med mobilen er det eneste som er igjen. Det er ingen krise: jeg tar gjerne turen på nytt, gjerne allerede til våren!

Et av torpene vi passerte på turen, var Kissalamp som ble fraflytta i 1964. (Hovedhuset er altså helt annerledes enn de tradisjonelle røykstuene.) Døra her står åpen, så med ærefrykt gikk vi inn- rett inn i et mausoleum! I første etasje var det rimelig tomt, bortsett fra veggfaste skap og et langbord fullt av gamle aviser, kataloger og skolebøker. På loftet derimot kunne man satt seg ned og skrevet en hel roman på bakgrunn av gjenstandene som var etterlatt. Gamle ski, verktøy og husgeråd. Ei barneseng og barneklær... For en person med litt i overkant livlig fantasi, ble det nesten litt nifst!

Til slutt et klassisk filosofisk spørsmål:
Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det- lager det da lyd?