Denne gangen var det to små bøker som skulle leses, de to første i Axel Jensens triologi om menneskene og livet i byen Oblidor i landet Gambolia, en gang i framtida. Jensen selv kalte bøkene science faction, et begrep man kanskje kan tolke sittende at samfunnet han beskriver, er hva han frykter vi vil få om utviklinga fortsetter som den har gjort, la oss si de siste femti-seksti åra.
I den første boka møter vi Epp. En liten mann med et lite liv, med lite selvinnsikt og stor forakt for alle andre mennesker. Alt er nøye regulert og kontrollert av det offentlige. Ingen jobber eller har frihet til å gjøre selvstendige valg, Staten har lagt til rette for at alle skal få alt de trenger, til gjengjeld forventes det at folk skal underordne seg regimet helt og fullt.
Språket er enkel, konservativ bokmål, og uten Jan Grønlis fabelaktige innlesing, trur jeg det hadde blitt litt i overkant monotont. Som lydbok derimot, fungerer den faktisk veldig bra!
Når det gjelder bok nummer to, som jeg ikke fikk tak i annet enn som e-bok på Nasjonalbibliotekets nettside, er stilen og språket helt annerledes. Språket er ei salig blanding av norsk og veldig fornorska engelsk. Dvs. Engelske ord er gjort norske ved at det for det meste har beholdt uttalen mens de er skrevet veldig norsk. For meg blir det faktisk litt problematisk å holde tråden i historien, fordi for mye av oppmerksomheta går med til å "tolke" ordene.
Tempoet er også høyere i "Lul", sceneskiftene går kjapt og minner litt om å zappe mellom kanalene på tv.
Bortsett fra den rene underholdningsverdien, er nok disse to bøkene ment som kritikk av menneskenes likegyldighet, deres bevisstløse forhold til "Storebror" og medias påvirkningskraft. Det er jo et skrekkbilde som tegnes her, om det er realistisk eller ikke, vil jeg ikke ha noe formening om, men helt borte er han kanskje ikke?
Forresten: for at ei bok skal kunne klassifiseres som fantasy synes jeg den bør ha et kart over den fantastiske geografien. Det mangler her, så da er det vel greit med kategorien faction ;o)
Det er kanskje litt flaut, men dette er første gang jeg leser noe av Axel Jensen. Tidligere har jeg bare lest om ham og bøkene hans. Resultatet etter å ha lest om Gambolia, er at jeg har fått enda en forfatter jeg er nysgjerrig på!!
Jeg har lydboka Epp liggende her, så det er godt å høre at du likte den. Har ikke tenkt over at den er fantasylignende--
SvarSlettLine er vel den boka han er mest kjent for, samt Ikaros. Ikaros har jeg lest, ifb med et reiseskrivekurs. Den var bra!
Har ellers lest og hørt mye om Axel Jensen, - i So Long MArianne av Marianne Hesthamar som levde sammen med Jensen. Har vel blogget om den tror jeg.. de bodde mye på Hydra.
Ellers har det vært en radioserie med Jensen, en slags selvbiografisk intervjuserie på nrk. Kan finnes der enda tror jeg..
So long, Marianne har jeg også hørt som lydbok. Mener å huske at den boka var basert på et eller flere radioprogram hvor hun ble intervjuet, eller kanskje hun fortalte historien sin på en mer selvstendig måte enn i et intervju? Jeg husker ikke helt, men boka var i alle fall grei nok- og sangen fantastisk!
SlettJeg tror det er to forskjellige greier.. boka en ting, og intervjuene en annen, selv om de handler mye om det samme.. Men det er mulig jeg tar fel..
SlettDet er rart med det; jeg klarte ikke helt å gi slipp på tanken på hvorvidt boka og radioprogrammet hadde en sammenheng. Hva gjør man da? Man googler, så klart!
SlettPå sida til bokkilden.no, står dette i presentasjonen av lydboka "So long, Marianne":
"Nydelig dokumentar basert på Hesthamars P2-program om Marianne Ihlens (70) berømmelige kjærlighetsliv."
Dermed er saken oppklart, og vi hadde litt rett begge to; boka har ikke noe å gjøre med radioprogrammet om Jensen, men den bygger på et ANNA radioprogram ;o)
Fin omtale, Berit. Selv er jeg litt på hæla, men omtale kommer plutselig.
SvarSlettJeg ble litt overrasket over hvor ulike disse bøkene egentlig var. Jeg hadde hørt om at språket skulle være så spesielt, derfor ble jeg ekstra overrasket over Epp, der det mest av alt var veldig konservativt. Men da jeg kom til Lul, skjønte jeg jo hva det var snakk om. Syntes som deg at det var litt slitsomt å lese, men morsomt. Men mer om det i min egen omtale.
Ellers er jeg uenig med deg i at en bok må ha kart over verdenen for å være fantasy. Jeg har faktisk sett det å HA kart nevnt som en klisje man burde unngå når man skriver fantasy (uten at jeg er enig i det heller). Men at disse bøkene ikke er fantasy, se det har jeg ingen problemer med å være enig med deg i.