En smakebit til ubudne gjester

- eller jeg burde vel egentlig si en smakebit fra De ubudne gjestene. Dette er tredje bok fra den britiske forfatteren Sadie Jones, men den første jeg leser.
Året er 1912. Emerald bor med familien på en herregård, og skal feire tjueårsdagen sin den kvelden et tog sporer av på en sidebane ikke så langt unna. Et ufyselig uvær er på gang, og familien blir bedt om å innkvartere noen av de forulykkede til Jernbanen kan komme å ordne opp.
Det som til og begynne med var en liten forsamling på rundt femten personer, ser ut til å bli flere og flere utover kvelden, uten at noen helt vet hvordan det går for seg. Etterhver blir de ubudne gjestene urolige, uforutsigbare, utålmodige, ubehagelige og u-både-det-ene-og-andre. Som om ikke dette er nok, finner Smudge, yngstejenta i huset ut at dette må være den perfakte anledningen for å gjennomføre Det store prosjektet som hun har planlagt lenge. Forlaget skriver at kvelden ender helt annerledes enn man kunne tro, og andre har sagt at dette er en blanding av britisk overklasse, spøkelseshistorie og Shakespaersk komedie.
Nå har jeg ikke kommet stort lengre enn til side 174, hvor smakebiten kommer fra, men jeg liker historien godt så langt: når man leser en forfatter for første gang, og ikke har lest noen omtaler eller anmeldelser på forhånd, møter man gjerne boka med et åpent sinn og uten noen forventninger som skal innfris...

Emerald har avgjort av de ubudne gjestene må få noe mat, og tar med seg de innviterte gjestene for å dele ut den maten som var tenkt som et herremåltid for åtte:

"De er altfor mange," stønnet Patience. "De må ha mer."
Så da forrettene tok slutt, gjorde de innhugg i det neste på menyen. Det var Poulet à la Marengo og kalverullader, og Florences hvasse knivblad fant glatte ledd og sank ned i mørt ungkjøtt. Men enda var de ikke mette. Kjøkkenet lignet et forlatt feltsykehus fra Krimkrigen der slaget har flyttet seg videre: ben med rester av kjøttslintrer, våte filler, flekkete, renskrapte fjeler og redskaper noen hadde slengt fra seg, mens hordene gjorde seg klare til å gjøre kål på neste rett - desserten.
"Vent! I guds navn, vent," sa Florence. Hun snudde ryggen til ødeleggesene og lukket øynene.

Her ser det jo ut til at alle fat allerde er tømt, så jeg foreslår at dere klikker dere inn til Flukten fra Virkeligheten. Der er det garantert flere smakebiter, og sannsynligvis også noe for enhver smak!

          Nyt dagen!!