Britt Karin Larsen

Det vokser et tre i Mostamägg
Cappelen Damm 2009
188 sider 
Himmelbjørnens skog
Cappelen Damm 2010
280 sider


Jeg er sjokkert og målløs! Hvordan er det mulig at jeg ikke har oppdaget denne skatten før nå???  Hun er en godt kjent, forholdsvis lokal forfatter og jeg har til og med pratet litt med henne- om ikke anna så pleier man jo å bli litt ekstra nysgjerrig på mennesker man har truffet, ikke sant? Men neida... -Jeg kan rett og slett ikke begripe det.. Det positive er jo at nå vet jeg at jeg kan besøke biblioteket, gå til L-hylla og garantert finne bøker som gjør at jeg skynder meg hjem, slår av mobilen, dra for gardinene, låser døra, forsyner meg med et glass bringebærsaft og ei pakke kjeks- for å melde meg ut av virkeligheten og inn i en helt annen verden! (Jeg hadde samme lykkefølelsen da jeg oppdaget Alice Hoffmann, selv om de skriver temmelig forskjellig.)

Dette er altså en triologi om folket på Finnskogen på 1800-tallet. Lina er en av hovedpersonene, som vi møter første gang da hun har rømt fra bygda for å redde seg selv og det nyfødte barnet sitt. Hun kommer til Mostamägg, finnetorpet hvor Taneli holder til- han som skal ha drept et menneske. Men hva annet kan hun gjøre, enn å be om husly? Vinteren står for døra og hun har ingen slekt, ingen å gå til...
Slik begynner historien, og det utvikler seg en stille respekt og kjærlighet mellom de to, men å være skogfinne, er alt annet enn lett. De kjemper for å bevare sitt eget levesett og sine egne tradisjoner, og blir dermed enda mer mistenkeliggjort. De blir sett ned på og herset med, både av bygdefolket og av prest og fut.
Når jeg prøver å skrive om disse bøkene, ser jeg at uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så klarer jeg ikke å yte det misnte snev av rettferdighet, så vær så snill: gi den første boka en sjanse; den er ikke lang og den er lettlest, med stramt, poetisk språk som gir gjenklang innerst i sjelen. Jeg la ut en liten smakebit her litt tidligere.

Og jeg nå sitter her og bare venter på avslutninga, Som steinen skinner. Her kan du lese hva Marta Nordheim skriver om den. Jeg rykker stadig framover i køen, og er jeg heldig får jeg SMS fra biblioteket før vinterferien!