Song for Eirabu

Bok 1- Slaget på Vigrid

Kristine Tofte

Tiden Norsk Forlag, 2009
555 sider.

Endelig har jeg lest den første Song for Eirabu av Kristine Tofte, og jeg er faktisk litt... satt ut? Det er til og med noen dager sida jeg leste den, jeg har vridd mine små grå, for hvor skal jeg begynne?? Dette er en av de bøkene jeg umulig kan yte rettferdighet; jeg har verken språket  eller formidligsevnene som skal til for å gi de som ikke har lest den full forståelse av hva den faktisk er og inneholder. Til alt hell har Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt kalt sammen til samlesing av norsk fantasy-litteratur, så akkurat i dag er det flere som blogger om den; jo flere som skriver om sin leseopplevelse, jo mer rettferdig blir forhåpentligvis framstillinga.

Et forsøk på et slags presentasjon...
Eirabu er navnet på hele den kjente menneskeverden, den er delt mellom tre kongeriker; Blåinn, Lyria og Syrren. Så lenge folk kan huske, har det hersket fred mellom landene, men sagnene sier at det nærmer seg ei ny ulvetid og sverdtid. En av gudene har brutt regelen som sier at de ikke skal gripe inn i skjebnen eller det som skjer blandt menneskene, og det betyr at man snart vil kunne oppleve Eletirel (tilsvarer det norrøne Ragnarok) på nytt. Det finnes også sagn som sier at når sverdtida kommer, vil "verden sjå dei eldste kongsættene i Eirabu møtast i krig, og mellom dei står den eldste av tre med eit sverd som kan tvinge gudar i kne" (s 61). Med sin spesielle herkomst, som datter av en durinn-smed og med ei volve som bestemor, er Ragna allerede før hun er født utpekt til å være den som skal stå mellom kongene for å redde Eirabu fra undergangen.

Jeg prøver å trekke opp noen linjer...
Forfatteren har skapt et helt nytt univers som i mye bygger på de norrøne historiene, ikke minst Vóluspå, et dikt i Den eldre edda, som forteller om verdens tilblivelse, gudenes og menneskenes skjebne, verdens undergang, Ragnarok, og hvordan jorda til slutt skal stige opp fra havet på nytt.
Her er det enormt mange sagn, folk og folkeslag, vesner, guder, byer, land og riker. Til og begynne tenker man at dette blir det helt umulig å holde styr på, men det meste går helt greit, mye takket være at det følger med et kart over Eirabu.
555 sider- og ikke ett dødpunkt. Det er dramatikk så det holder, men minst like viktig som de ytre dramatiske hendelsene, er samspillet og motsetningene mellom menneskene, og forandringene både Ragna og Berghitte gjennomgår. Persongalleriet er troverdig og de oppdiktede kulissene står til troende. Romanen har blitt kalt en fiksjonhistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen; utrolig fint og riktig formulert!

Til slutt: min leseopplevelse...
Jeg er en sakteleser. Jeg leser sakte og omstendig, det er viktigere å få med alle detaljer enn å lese mange bøker/ historier. Når jeg leser noe annet enn bokmål, går det om mulig enda saktere. Nynorsk er intet unntak, så det har tatt tid å komme i mål. Nynorsken er litt gammelmodig og gir litt motstand, likevel tror jeg ikke historien ville blitt like overbevisende eller medrivende i ei anna språkdrakt. Språket gir en følelse av at det som fortelles er virkelig; omtrent på samme måte som når gamle mennesker med litt ei anna dialekt/ sosiolekt og ordbruk en det vi er vant til forteller fra "gamledager". Jeg merket meg desverre ikke hvor, men jeg leste et sted at det var som å lese musikk, også dét var utrolig fint og riktig formulert!
Boka anbefales til alle som er glad i gode historier, mystikk og gjennomarbeida plot; det er ingen grunn til å kvie seg, verken for antall sider eller nynorsk; dette kunne ikke vært kortere og det kunne ikke vært bedre.

Nå sitter jeg her og venter. Bok nummer 2, Vargtid, er ute, men har ikke kommet meg i hende enda. I mens grubler jeg for eksempel på hva som kommer til å skje videre med Aun? Hvordan kommer Berghitte til å takle det som kommer? Klarer Frøydis å smi renkene sine? Hvor er det blitt av "den yngste av tre"? Hvordan kan Ragna kombinere det å være blotgydje med forholdet hun har til Utyrme? Får vi vite mer om Sakse-smed, Kjellaug og Kjerald (som jeg hadde glemt navnet på, men akkurat nå fikk en påminnelse om fra Elisabeth...)? Så mange spørsmål, og så få svar...