Hula Lou

Wenche-Britt Hagabakken

Aschehoug, 2012
212 sider.

Ny bok, ny forfatter, ny favoritt!

Vel, her trengs det litt spesifisering; Boka er splitter ny, forfatteren er ny for meg, og det er fjerde romanen hun har skrevet. Hun debuterte med Gjenopprettelse i 2004, fulgte opp med Zürich i 2006 og Kjære Johnny Henriksen to år etter det igjen. Fra omslaget på denne boka kan man lese hva som blitt sagt og skrevet om de forrige bøkene og forfatterskapet, og jeg kan ikke skjønne hvordan alt dette har gått meg hus forbi??

Oppsiktsvekkende, spennende gjennombrudd, mesterlig, velskrevet, dypt bevegende, kunstnerisk fullbåren, imponerende, snedig, trygt og sikkert, fortellertalent, dyktig...

 Flere som må spørre seg hvordan hun kan ha sneket seg så ubemerket forbi?

Til handlinga: Den voksne Eli, mora og tanta har akkurat ryddet og fordelt arven etter mora/ bestemora. Eli sitter og ser igjenom en eske med gamle polaroidbilder og prospektkort som Onkel Finn hadde sendt hjem fra sine reiser som sjømann. Med dette blir minner spesielt fra sommeren da Eli var sju og femten år dratt opp fra dypet, fram i lyset. Hun minnes det som skjedde, samtaler de hadde, ord som ikke ble sagt, og kjenner på den dårlig samvittigheten for at hun stadig utsetter å ta turen til Askimhjemmet der onkelen er pasient etter å ha blitt rammet av slag.

Med en beskjeden fortellerstemme, gir hovedpersonen Eli oss et stadig mer detaljert bilde av Finn Eng, onkelen som var den mest eksotiske og spennende personen i oppveksten hennes, som nødig sa ett ord før han fikk seg et glass whiskey, og som også da bare fortalte små bruddstykker av det som rørte seg i ham. Episoder helt tilbake til Finns første barneår, er med på å forklare hvordan han ble som han ble, og hvorfor han valgte som han gjorde. Vi får et innblikk i et liv som fra utsida både kunne sees på som spennende, men også som temmelig stusslig.
Hvor ensomt kan et menneske bli, og hvor vanskelig er det å se de som har betydd aller mest for en bli pleiepasient, miste verdigheten, evnen til kommunikasjon, og sannsynligvis selvrespekten?

Forfatteren har på mesterlig vis skrevet ei lita perle av en roman, lettlest, men ikke nødvendigvis lettfordøyelig. Den rommer sårbarhet og ømhet, melankoli og gjenkjennelighet. Språket er enkelt, hverdagslig, og sidene er fyllt setninger så vakre at de burde vært trykt med uthevet skrift. En nydelig leseopplevelse jeg håper mange vil prioritere- jeg tviler på om noen kan la seg skuffe, og jeg gleder meg over å ha funnet en ny, norsk forfatterfavoritt!

Side 120:
Av og til er det greit å legge på såpass at du kan trekke fra en del uten at det syns.

Side 156:
Allerede fra første dag i prestegården spurte, svarte og oppsummerte presten for Finn med setninger som:
Vi vil vel ikke ha det slik, unge mann! Nei, det vil vi i Guds navn ikke!
Finn tiet.
Ikke engang pusten min hørte dem, sa han triumferende i ettertid.

Side 202:
Det som hadde glitret som blankt hav i solskinn inni meg, hadde endt opp i ei mørk grøft.


Les gjerne også Dagbladets anmeldelse her.