Gobi- Barndommensmåne

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal Norsk Forlag, 1985
214 sider


Plutselig hadde det blitt 17. juli, lampene blinka rødt og alarmklokkene kimte. En rask tur (så rask som det går...) innom biblioteket for å plukke opp blandt anna denne, men jeg tvilte sant og si på om jeg kunne rekke denne til samlesings-forfall . . . Men sjå her: 11:15 og boka er lest, men likevel . . . Jeg måtte faktisk gå inn på bloggen til Elisabeth for å sjekke om jeg hadde lest rett bok, eller kanskje misforstått innholdet . . . For: er dette fantasy, da??  Her er det verken fantasiskapninger eller noe kamp mellom det gode og det onde. Jeg tenkte at det er da en "vanlig roman", muligens en fabel . . . Hmm . . .
He-he . . . Elisabeth hadde allerede lagt ut sitt innlegg, og dermed også forklaringa! Dette er ingen tradisjonell fantasy-bok, men hun synes det er en forfatter som fortjener å bli lest når temaet er norsk fatastisk litteratur- og det kan jeg vel være enig i. Og tenk: Bringsværd selv kalller det fabelprosa- så har jeg altså verken misforstått eller lest feil bok!

Året er 1244. Hovedpersonen er den opprinnelig tyske gjøgleren Wolfgang som deltok i barnekorstoget i 1212. Etter korstoget har han levd under flere herskere, men nå er den siste, Ye Liu Chutsai, akkurat død. Wolfgang frykter mongolene, men har klart å rømme. Syk, svak og resignert har han kommet til en oase i Gobi-ørkenen. Der sitter han og filosoferer, skriver sine memoarer, og kommenterer samtidig både det han skriver og det han utelater. Han henvender seg direkte til leseren, som en slags monolog, kanskje? I denne boka forteller han mest om barnekorstoget, og personene han møtte der. I de neste bøkene (hittil er det fem) forteller han mer om Djengis Khan, ondskap, kjærlighet, tro og tvil, meningen med livet . . .

I tillegg til at historien har et historisk fundament, liker jeg spørsmålene som stilles til videre funderinger, og alle visdomsordene som krydrer fortellinga.

Den som en gang har vært en mus, ser katteklør også i en utstrakt hånd.

s. 25

Argumentene blir skapt av det mål de sikter mot, ikke av sakene i seg selv.

s. 53

For lurendreiere har verden alltid vært full av, og fromheten vil mer enn gjerne bedras.

s.71

Men hva skal vi gjøre . . . når det viser seg at det vi holder som det mest sanne, jordnære og virkelige . . . selve fundamentet for vitenskap og forskning . . . egentlig bunner i overtro?
Hvor skal vi vende oss . . . når selv logikken svikter?

s.124

Jeg ville gjerne ha skrevet at de sterke hjalp de svake. Men vi vet: slik er det nesten aldri. De sterke har som regel nok med seg selv. Oftere er det de svake som hjelper de svake.

s.174.

Det kan godt tenkes at jeg låner flere av Gobi-bøkene, for Nysgjerrigheten har blitt vekket; Det har lekket ut så mange dråper om hva han har sett, steder han har vært, ting han har gjort, at det er ikke lett å bare sette en sluttstrek her ved Halvmånesjøen. Spennende å vite at begynnelsen på ei historie som starter i 1204, ble utgitt i 1985 og enda (kanskje) ikke er avslutta!