Leve langsomt, og en god løsning.

Jeg har lest
Leve langsomheten
eller faren ved å kjøre moped gjennom Luovre.
av Owe Wikstrøm, 200 sider utgitt på Genesis Forlag i 2002.  

Wikstrøm er svensk religionspsykolog, psykoterapeut, prest og forfatter. I denne boka filosoferer han rundt det at folk flest synes å ha det så travelt, de stresser, maser og skynder seg- og ser med lengsel fram til den dagen da de kan ta livet med ro, sette seg ned og nyte stillheten, ei god bok, varmen fra en peis eller et bål... Hvorfor har det blitt slik? Og ikke minst; er det noe vi kan gjøre for at livet ikke skal forbli en eneste lang maraton av burde, må og skal bare?
Tidsklemma og jakten på det gode liv, er ikke et nytt fenomen. Lucius Annaeus Seneca, en innflytelsesrik romersk filosof, forfatter, og politiker som levde omtrent fra år 4 f.Kr til 65 e.Kr (da han falt i unåde og ble tvunget til selvmord), skrev følgende i en av sine Dialogi-tekster; Om livets korthet:

(Mennesker) sysler ivrig med planer om å forbedre sine liv... Men å sikte mot fremtiden på denne måten går på bekostning av livet. Man skyver hver dag foran seg og mister det nærværende av syne til fordel for en uviss fremtid. Den største hindringen for et virkelig liv er den forventning som er avhengig av morgendagen, men gir glipp på dagen i dag. Du ordner og sørger for det som ligger i en uviss skjebnes hånd, men det du har i din egen hånd, lar du fare... For den som stadig sysler med noe, er livet kort.

Boka er rett og slett stappfull av kloke ord og gode spørsmål. En del av dem er allerede samlet her. i tillegg skrev jeg litt om den i dette innlegget. Jeg anbefaler alle som synes de er litt opphengt eller påsæla å lese litt i den, og konsentrer dere da særlig om del I.

Det dreier seg mye om at man må vite hva man virkelig ønsker seg, ikke det man tror man ønsker seg. At man også må velge bort noe av det man liker eller synes er morsomt for å oppnå større trivsel og mer ro. (Han skriver om opplevelsesnarkomani, og det er et utrolig godt, beskrivende ord, ikke sant?)

Vel, hva har dette gjort for/ med meg? Jeg er av de som ikke stresser. Absolutt ikke stresser. I hvertfall ikke i det daglige, det oppstår så klart situasjoner som gjør meg stressa, men i bunn og grunn tar jeg livet med ro. Går tur i skog og fjell, koser meg med hunda, hører på fuglesang og snøen som knirker. Dette er faktisk helt sant! Jeg nyter dagene, og etter at jeg slutta å jobbe, har jeg ni-kost meg, og er veldig klar over at akkurat det med jobbinga er det ikke alle som kan gjøre. Men jeg har funnet ut hva livet kanskje dreier seg om; å gjøre det en kan, stort eller smått, for å kose seg og trives mest mulig. Man må velge, og velg bort.

Det første jeg valgt bort etter å ha lest Leve langsomheten, var Jenta på klippen av Lucinda Riley. Jeg hadde tenkt at denne som lydbok, måtte passe bra ha ha på øret på de litt mer rutinepregede lufteturene med hunda. Den har jo fått mye gode omtaler, men her var jeg rett og slett ikke på bølgelengde med oppleseren. Det ble altfor pompøst for meg, og da jeg hørte at hovedpersonen kalte moren sin Mams, i stedetfor det jordnære mor eller mamma, trykket jeg resolutt på stopp-knappen, og var godt fornøyd med å ha tatt en avgjørelse om å droppe noe jeg i utgangspunktet hadde gledet meg til.
I tillegg har jeg bestemt meg for at de bøkene som står ulest eller halvlest i bokhylla, bøker jeg også har gledet meg til, skal få stå der uten å gi meg dårlig samvittighet. De skal få stå der og være back-up, til dager da jeg plutselig får lyst til å ta dem fram igjen; jeg vet jo at de er der, og jeg vet at de er gode!