En vannmelon, en fisk og en bibel

Christy Lefteri

Schibsted Forlag 2012
283 sider
Oversatt av Frank Lie

Er det ikke en fantastisk fin tittel på denne boka? Jeg ble nesten litt småforelska allerede første gang jeg så den- og det er nesten så jeg rødmer litt nå når jeg skriver det..

Historien er lagt til de åtte første dagene etter Tyrkias invasjonen av Kypros i 1974, men det trekkes tråder bakover til 1946, da øya fortsatt var under britisk administrasjon, og til det samtidige London. Vi får innblikk i det stadig mer fiendtlige forholdet mellom tyrkiske og greske kyprioter, og dagliglivet i en kypriotisk landsby.
Hovedpersonen som er døpt Kyriaki, men som har fått kallenavnet Koki, som ufordelaktig spiller på det røde håret hennes, og likheten med engelskmennene, blir satt i fangenskap sammen med flere andre kvinner. Der får hun anledning til å fortelle dem sin historie, en historie og en fortid som spenner over hele registeret fra onskap og uvitenhet, nostalgi, sorg, lengsel og fortvilelse til kjærlighet. Samtidig er det en historie som uventet blir helt avgjørende for alle disse kvinnene.

Denne romandebuten er et godt stykke arbeid! På mesterligvis har forfatteren klart å flette sammen miljøskidringer og menneskeskjebner, historiske fakta og dramatiske hendelser til en rørende og rystende helhet. Ettersom det er den norske oversettelsen jeg har lest, vet jeg ikke om det er forfatteren eller oversetteren eller begge som skal ha æren, men for første gang på lenge har jeg lest ei bok fullstendig uten språklige sandkorn i maskineriet- en fryd! (Det kan forresten også hende at det har hjulpet litt at jeg har øvd meg på å overse denslags, og heller prøve å konsentrere meg om å finne gode historier som er godt fortalt?) Bakerst i boka har jeg notert følgende: Koki prater litt i gåter, med hentydninger om noe som skal komme/ skal bli forklart senere. Språket er konservativt, konsekvent, poetisk, hemmelighetsfullt, krydret med antydninger. Jeg synes dette eksempelet fra side 16 der to tyrkiske soldater prater sammen, er veldig bra:

"En dag kommer du til å fortelle denne historien", sa han til Engin. "Du kommer til å fortelle den på din egen måte, akkurat som de der borte vil fortelle den på sin."
"Hvis..." sa den unge gutten.
"Bare en historie som aldri blir fortalt er helt og holdent sann", svarte Adem, og gutten rynket pannen.
"Min far eide pantelånerforretningene", sa gutten og så på tingene sine. "Vi byttet minner mot penger. Vi solgte ting som folk kastet, til folk som trodde de trengte det. Sannheten er at ingen trenger noe. Den samme tingen kom tilbake etter en måned, en uke, en dag. Et glassøye for en dollar. En ødelagt klokke for en halv. En diamantring for femten. En porselensdukke, en trådsnelle, et krystallglass, en lampe, med og uten ånd. En drøm. Et smil."

Kypros er jo en kjent ferieøy, et land rett i "nabolaget"; de fleste har sikkert hørt om delelinja mellom nord og sør, men jeg tror det er flere enn meg som hittil har vært svært dårlig ( les: SKAMMELIG DÅRLIG ! ! ! ) informert om hvor dramatisk denne konflikten har vært, og hvor blodig historie denne øynasjonen har. Dette er en unik mulighet til å finne ut mer om denne delen av europeisk historie, samtidig som du kan kose deg med en fortelling som er godt gjennomtenkt, godt konstruert og godt fortalt. Tre i ett; hva mer kan man ønske seg? Rent bortsett fra flere bøker av samme kaliber ☺