Buddha på loftet, av Julie Otsuka

Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2014

Oversatt av Ika Kaminka
Fint lest av Bodil Vidnes Kopperud
Spilletid: 3 timer, 54 minutter
Boka har jeg kjøpt sjøl.

Det er perler som denne lille, store boka som gjør at lesing er så fantastisk! Jeg lasta ned lydfil til mobilen rett før helga, men det var først i dag jeg rakk å høre den. (Hundene er veldig godt fornøyd med at a mor hører på lydbok, og glemmer seg helt bort når vi er på tur ;o)
( Se gjerne presentasjonen jeg hadde tidligere i dag, eller klikk inn på en av forlags-linkene over her for å lese mer om handlinga)

Hvor skal jeg begynne?...
Fortellermåten er helt spesiell; et sted så jeg at de kalte det en "kollektivfortelling", ettersom det hele veien er "vi" som er fortellerstemmen, altså de japanske kvinnene. Dette gjør historien på en måte allmenn- vi opplevde disse tingene, vi så dette hende- før fortelleren plutselig blir en annen mot slutten av boka, og den nye fortelleren gir oss en del av historien sett fra en annen vinkel. Dette siste høres nok litt rotete ut, men jeg kan ikke fortelle helt hvordan det er, uten å avsløre for mye! (Dere skjønner det når dere har hørt eller lest boka, for det er jeg sikker på at dere kommer til å gjøre!!!)
I tillegg er lange oppramsinger av japanske navn og skjellsettende hendelser, samt gjentakelser, spesielt av ting som har hendt, viktige virkemidler. Dette høres slett ikke fengende eller bra ut, men det er det virkelig! Det må dere bare tru meg på ;o) Det gjør at det blir en helt spesiell stemning og rytme jeg aldri har funnet i noe bok tidligere- originalt og helt riktig.
Historien som fortelles er konsentrert, sterk, rystende og hjerteskjærende- og aller mest opprørt blir jeg kanskje når jeg tenker at det den dag i dag finnes tilsvarende skjebner over store deler av verden- kanskje aller mest i den vestlige delen. Historien til dagens postordrebruder ender (naturligvis) ikke like tragisk, men likevel; håp og brytte løfter, usikkerhet og ønsket om å bli godtatt er nok mye likt. Og det samme må man vel kanskje kunne si om våre egne reaksjoner og holdninger; de stigmatiseres, isoleres og vil trolig aldri kunne bli fullstendig integrert i samfunnet. De blir på en måte mistenkeliggjort samtidig som vi synes synd på dem.

Jeg synes det er vanskelig å finne noe mere "vettugt" å skrive om denne, men Rose-Marie har en fyldig omtale av boka på bloggen sin- klikk dere videre dit! Og etter at dere har gjort det, bestiller dere og leser denne vakre lille saken, før dere går løs på Jamie Fords "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt"- der får man nemlig vite mer om hva som skjedde med japanerne i Amerika etter andre verdenskrig. Satt på spissen kan jeg vanskelig tenke meg en mer håpløs situasjon.