Kunsten å høre hjerteslag

Jan-Philipp Sendker 

Cappelen Damm, 2013
Overatt av Kurt Hanssen
Lest av Charlotte Grundt og Haakon Strøm
Spilletid: 8 timer, 22 minutter

 
-Rekk opp handa den som synes de har lest nok bøker med handling fra Burma.
-Rekk opp handa den som ikke orker enda ei bok om en ung, suksessrik kvinne som drar avsted for å løse et familie-mysterium.
-Det aner meg at det kanskje er flest som vifter med handa på andre forsøk..? Til de kan jeg si at jeg også var litt skeptisk. Av omtalen fra forlaget og vaskeseddelen på boka, hørtes dette unektelig ganske kjent ut, men så var det dette med Burma da, landet som nå offisielt har fått nytt navn; Myanmar. Jeg har aldri lest noe fra dette landet før, og de eneste ordene jeg får opp når jeg tenker på landet, er Asia, buddhisme, militærjunta, internasjonal boikot, diktatur og Aung San Suu Kyi.
På tide å utvide ordlista og få litt mer kjennskap til det lukkede og mystiske landet!

Som sagt var jeg litt skeptisk. Historien virket uoriginal, og jeg syntes bildet på framsida var litt i overkant sukkersøt, så fordommene var hjertlig tilstede. Så feil kan man altså ta! Boka begynner helt som jeg hadde trudd, med den vellykkede dattera som litt i opposisjon til en overfladisk og materialistisk mor, drar til Burma/ Myanmar for å lete etter spor etter faren som helt uten forvarsel forsvant for noen år sida.
Med en gang Julia setter føttene i tehuset i byen hvor faren hadde bodd, vekkes derimot nysgjerrigheten! Alle menneskene hun møter ser ut til å vite hvem hun er, men mest av alle er det en  gammel mann som stirrer på henne. Det føltes nok litt ubehagelig, og da mannen henvender seg til henne, sier han har ventet på henne, at hun tok seg god tid, bruker navnet hennes og forteller ting han umulig kan vite, blir hun både skremt og sint. (Og ja! Jeg ser at det fortsatt høres svært så oppskriftsmessig ut, men ikke gi opp ;o) Han begynner å fortelle en gammel kjærlighetshistorie, om ei jente med ubrukelige ben og en blind gutt. Og mannen påstår at den blinde gutten var faren hennes...
Etterhvert forteller Julia og den gamle mannen, U Ba, hver sine historier, Julia om minnene hun har om faren, den gamle mannen fortsetter med kjærlighetshistorien. Historiene veves i hverandre, og Julia blir fort klar over at hun trolig aldri kjente faren hun var så knyttet til.
Boka blir heldigvis aldri tåredryppende, sentimental eller klisjéfylt, men holder en nøktern og hverdagslig tone (hvis man kan si det om noe så eksotisk som Burma). Miljøskildringene er virkelig fine, man kan føle varmen og det fuktig klimaet, høre insektene og kjenne den hardtrampede jorda under bena. Menneskene vi blir kjent med er sjarmerende og godhjerta. Innbyggerne i den lille byen Kalaw viser stor omsorg og respekt for hverandre, de har alltid innrettet seg og avfunnet seg med skjebnen.
Hele veien er historien godt fortalt og troverdig, men det beste av alt er slutten! Den virkelig overrasker og gjør at den fester seg litt mer i både hjernebarken og hjertet enn den kunne ha gjort med en mer forutsigbar avslutning.

Jeg vet ikke helt om ballongene har noe med saken å gjøre, men det er jo et fint bilde fra Burma. Kilde.

Konklusjon:
Jeg har ikke lært så mange flere fakta om Burma, men jeg har fått kjennskap til burmesernes historie og kultur. Jeg har ikke lest enda ei hjerteskjærende bok om røtter, hemmeligheter og tilhørighet, men ei fengende bok om livslang kjærlighet, tillit og om å være tro mot seg selv.
God underholdning, perfekt lettlest og med ei akkurat passe dose eksotisk krydder- Anbefales varmt og hjertlig!
Forresten;
Tittelen er ikke bare en talemåte, det er en konkret og enestående egenskap : )

Tre andre som har blogget positivt om Kunsten å høre hjerteslag er Solgunn Bokelskerinnen og Rose-Marie. Besøk dem gjerne hvis du vil lese mer om  boka.