Loterìa, av Mario Alberto Zambrano

Juritzen Forlag, 2014
257 sider, hvorav mange kun med bilder av loterìa-kortene
Oversatt av Lene Stokseth


Jeg må med en gang si at dette er ei bok jeg neppe hadde plukket med meg fra biblioteket eller kjøpt sjøl! Jeg vet ikke hvordan jeg skal karakterisere forsidebildet, men for mine øyne er det verken pent eller egnet til å pirre nysgjerrigheten... Boka kom overraskende i posten fra forlaget, og ettersom jeg er veldig glad i bøker med illustrasjoner (f.eks denne), bestemte jeg meg for å gi den en sjanse! Det viste seg at boka er et bevis på at man ikke skal skue hunden på hårene- og at det kan være vanskelig å skille skitt og kanel. Igjen har fordommene mine nesten snytt meg for en overraskende leseopplevelse ;o)

Til å begynne med syntes jeg hele konseptet/ historien var forferdelig enkel (dvs. ukomplisert/ flat). Det samme syntes jeg om språket. Og om de omtalte bildekortene. Og likevel ble jeg smått om senn grepet av den naive og litt resignerte Luz, som er fortelleren, og det som irriterte meg mest, ble det som fascinerte meg mest!

Det har seg altså slik at Luz befinner seg på en institusjon, vi får ikke vite hvilken, bare at hun har vært der noen dager, og at det har skjedd noe riktig ille i (eller med) familien hennes som er mexicanere i Amerika. Luz nekter å fortelle de ansatte (eller noen som helst!) hva som skjedde, selv om alle sier det vil hjepe faren, som sitter i varetekt for dette "noe" som har skjedd. Luz har med seg en kortstokk med loterìa-kort, og får ei kladdebok hun kan skrive i- ettersom det vil kunne hjelpe henne. Hun legger opp ett og ett kort, og i korte kapitler skriver hun ned de assosiasjonene kortene gir henne. Slik får leseren i bittesmå situasjonsbilder gradvis innblikk i en litt dysfunksjonell familie. Jeg innbiller meg at det er slik mediene også ønsker å framstille det å være innvandrer, særlig i USA; lite integrert med innslag av familievold og alkoholmisbruk.
Som voksen leser ser man jo selvfølgelig at det dannes et bilde av noe som absolutt ikke er ideelle oppvekstvilkår, men Luz forholder seg til familien, omgivelsene og hendelsene som noe hverdagslig og forholder seg totalt nøktern til det hele.

Et spesielt trekk ved boka er at den inneholder veldig mange spanske ord og uttrykk. Enkelte av disse klarte jeg å gjette meg fram til hva betydde, men til slutt gav jeg opp; det ble for mye å slå opp eller prøve å tyde. Nå viste det seg at det gikk helt greit å lese likevel, men jeg synes det hadde vært en fordel om det hadde vært ei ordliste eller at man på anna måte kunne funnet en oversettelse av alle disse ordene, de kan jo umulig være helt uten betydning selv om jeg lett holdt tråden uten?


Konklusjon; ei original, forunderlig lita bok jeg er glad jeg leste. Den var helt annerledes enn jeg hadde trudd, og det er jeg i grunn såre fornøyd med! Anbefales hvis du vil lese en uvanlig/ bemerkelsesverdig oppvekstroman.


(De tre nederste illustrasjonene er bare noe av de bildene man får opp om man googler "loteria". Eksempler på mulige framsidebilder som i hvertfall ville vekket min interesse mer enn den framsida som faktisk er brukt. Man skal ikke undervurdere førsteinntrykket!!!)