Å hoppe etter Helga Flatland

Framsidebildet på den siste boka er utrolig talende; tre tomme stoler og et åpent vindu med utsikt mot elva, fjellene- og Bygda. Utsikta er eksakt den samme som bildet på bok nummer to; FIFFIG!

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Lydbokforlaget , 2012. (lydfil kjøpt sjøl)
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Lydbokforlaget, 2012. (lånt på biblioteket)
Det finnes ingen helhet. Aschehoug & co, 2013. (lånt på biblioteket)

I 2007 drar fire gutter fra ei navnløs bygd sammen med de norske styrkene til Afghanistan. De har forskjellig grunner til å dra, for de fleste er det kanskje litt lite gjennomtenkt, men de vil så gjerne bort, og det viktigeste er tross alt å gjøre noe sammen, er det ikke?
Under veis fra leiern til et rutineoppdrag, kjører bilen med Tarjei, Kristian og Trygve på ei veibombe, alle tre blir drept. Tilbake i leiern ligger fjerdemann, Bjørn, som akkurat denne dagen er sjuk. Hadde han vært frisk, hadde han garantert vært i samme bil som de tre andre, så han kan prise seg lykkelig for at han ble dårlig- eller..?

I de tre bøkene blir vi først kjent med guttene som har vokst opp sammen, de er nok ganske forskjellige, men det er et lite sted, og ikke så mange å velge blant når man skal finne seg venner. Rettere sagt; det er ingen andre å være sammen med! De blir en svært sammensveisa gjeng, man kan nesten se på dem som én skapning, som Hallvard, faren til den ene forteller; han så guttene sitte ved låveveggen da han gikk i fjøset. De pratet ikke eller noe, bare satt der i sola. Da han var ferdig med fjøsstellet, satt de der fortsatt, men plutselig, og uten at noen av dem sa et ord, reiste de seg nærmest på likt, strekte seg og gikk hver til sitt; akkurat som det var nok bare å være sammen.
Guttene forteller om oppvekst, familie, følelser, forventninger, drømmer, og om hva det var som fikk dem til å velge Afghanistan. De som blir igjen forteller om mange av de samme tingene, men selvfølgelig også om det uutholdelige og ubegripelige ved å miste en bror, en sønn en kjærest. Vi får lese de innerste tankene til hver enkelt, og gjennom de ulike fortellerstemmene får vi vite hvordan hendelser (fra fortida) og reksjoner (etter ulykka) ble oppfattet og tolket av omgivelsene. Vi får med andre ord veldig sammensatte bilder av alle personene, noe som gjør persongalleriet veldig nært og levende, og det hele blir svært troverdig. (Mer enn en gang har jeg tenkt at hadde du bare visst det jeg vet, så hadde du ikke tenkt sann!

Her er det ingen grunn til å være beskjeden! Triologien er et mesterverk, og jeg kan ikke fatte hvordan ei så ung jente (Flatland er født i 1984, og var dermed bare 26 da "Bli hvis du kan..." ble gitt ut!!) kan skrive så til de grader fletta av de mest erfarne forfatterne vi har!  Her kommer det til å bli mange superlativer ;o)
Hun vekser mellom bokmål og nynorsk ut fra hvem som forteller. Hun skriver fantastisk presist og har en fabelaktig evne til å formidle følelser som angst, frykt, sinne, oppgitthet og lettelse. Historien kunne fort blitt en sentimental tåreperse, men Flatland styre fast og sikkert utenom de snubletrådene. Det betyr naturligvis ikke at man slipper unna tårene, men det vipper aldri over fra gripende til overdrevent føleri. Et eksempel på hvor sterkt det går an å formidle utrolig mye, med veldig få ord, er da Julie, søstra til Tarjei, forteller om hvordan hun til slutt bestemte seg for å hente juletre, da foreldrene ikke gjorde noe som helst for å forberede til jul det året broren ble drept:

I går kveld, lille julaften klokka ti på kvelden, dro jeg ut i mørket med hodelykt og truger, med en så tung klump i magen og brystet at trugene ikke hjalp.

Man skal ikke ha store fantasien- eller empatien- for sjøl å kjenne den klumpen...
De personlige fortellingene er så direkte, ærlige og sterke, det sies så mye mellom linjene, og underveis får man så mange svar på spørsmål man ikke hadde stilt, at jeg trur det er umulig å få et helhetlig bilde bare ved ei gjennomlesing- og det er kanskje det tittelen på den siste boka spiller på: Det finnes ingen helhet. Alt er bruddstykker og fragmenter, men likevel henger alt sammen, ingenting eller INGEN er helt isolert og uavhengig av det som skjer rundt en. Det er som med magneter; de trekkes imot og skyves ifra hverandre; Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

Jeg har lest hele triologien sammenhengende, og nå som det faktisk er mulig (de som leste bøkene etterhvert som de kom ut kunne av naturlige årsaker ikke gjøre det...), vil jeg anbefale at dere gjør som meg! Man får da en kontinuitet som gjør at man får med seg detaljer og sammenhenger som sikker kan gå en husforbi om det blir for lange opphold  mellom bøkene. Jeg tenker spesielt på enkelte små gjentakelser som river litt ekstra i hjertet. Disse "rispene" er absolutt ike utslagsgivende på noen måte, mer som at noen drysser bittelitt stjernestøv over historien. Det lille ekstra, prikken over i´en...
En annen ting jeg gjerne vil kommentere, er hvordan bøkene fungerer som lydbok kontra "papirbok". De to første hørte jeg, men den siste leste jeg selv. Konspetet med mange forskjellige fortellerstemmer og blanding av bokmål og nynorsk er løst ved at det er flere (DYKTIGE!) opplesere på hver lydbok. Det gjorde at det aldri ble noen tvil om at det kom en ny forteller på banen. Veldig bra! Når jeg begynte å lese sjøl, gikk det litt tregere. Nynorsk-kapitlene var skrevet med mer moderne nynorsk enn det jeg er vant til å lese, og det gjorde at det for meg ble litt hakkete. Merk at jeg overhodet ikke kritiserer boka, språket eller forfatteren her, det er jeg som må øve mer på moderne nynorsk! (Det burde forresten ikke være så vanskelig, all den tid dialekta vi har her strengt tatt ligger nærmere nynorsk enn bokmål...) Uansett; jeg anbefaler absolutt lydbøkene for de som liker den formen for underholdning, alle andre bør absolutt føre Helga Flatland opp på leseønskelista si!
Og for all del: Les bøkene i riktig rekkefølge! Alt annet ville være forferdelig dumt.

Dagbladet hadde en fin anmeldelse av "Det finnes ingen helhet" i fjorhøst. Jeg tenkte mye av det sammen, og henviser glatt til den artikkelen i stedet for å gjenta det som allerede er godt skrevet!

(Og helt  til slutt; tittelen på blogginnlegget... Å skrive omtale av disse bøkene må vel føles omtrent som å hoppe etter en viss Wirkola. Jeg er glad jeg skar gjennom og bestemte meg for bare å skrive et samleinnlegg, så slapp jeg i det minste med ett kråkehopp istedet for tre ;o)