Sanger til Willow Frost, av Jamie Ford

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014

Oversatt av Monica Carlsen
Lest av Duc Mai-The
Spilletid: ca 12 timer
Lydfil fra forlaget.


Da jeg leste "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt" da den kom ut, var jeg skikkelig frelst! Jeg elsket den boka- og forventningene til oppfølgeren, den vanskelige andreboka, Sanger til Willow Frost, som nylig kom ut på norsk, har vært formidable! Ideelt sett burde man klare å "nullstille seg" når man åpner ei ny bok, men erfaringsvis så vet jeg at for meg er det dessverre nærmest umulig. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg vil ha ei ny utgave av den forrige boka, men jeg ønsker at leseopplevelsen skal bli like bra!

Veldig kort om handlinga:
Seattle, 1920- og 30-tallet. Tolv år gamle William er foreldreløs og bor på barnehjem. Alt han vil er å finne moren som han ikke har sett på flere år- han kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kommer og henter ham! Ved en tilfeldighet oppdager han at moren er i byen, og sammen med sin blinde venninne Charlotte, bestemmer han seg for å finne henne.
Parallelt får vi høre morens fortelling, om hvordan hun mistet sin mor, og hva som skjedde etter det; det som gjorde at hun ikke så noen annen utvei enn å gi fra seg sønnen.

(Vil du lese mer om handlinga, kan du klikke på forlagslenkene øverst, eller besøke bloggene til Tine og Bokelskerinnen, de har skrevet gode og utfyllende omtaler)

Noen har sikkert allerede gjetta at jeg ikke akkurat er himmelstormende begeistra. Jeg hadde virkelig trudd den kunne bli en favoritt, og til å begynne med lurte jeg på hva det var som skurra. Svaret gav forfatteren faktisk sjøl i denne presentasjonen:

Mens den forrige boka var hjertevarm, ønsket han nå å skrive en heartbreaking story. Hjerteskjærende.
Problemet for meg blir at han for sterkt vil at det skal være hjerteskjærende, og pøser på med alt man kan tenke seg av elendighet, klisjéer og stereotypier for å oppnå dette. De snille er bare gode, de gjør alltid sitt beste, de er edle, vakre og lukter godt. De slemme er virkelig onde, de er stygge og skitne og ukultiverte, de pytter og slafser, har råtne tenner og naturligvis stinker det av dem. Barna på barnehjemmet lever etter prinsippet "den sterkestes rett", og de blir lenket til sengene hvis de ansatte finner det hensiktsmessig. Maten de får er motbydelig og innholder biller og larver, brødet er fullt av hull etter at man har fjernet mugg-flekkene.

Nå er det heldigvis ikke slik at jeg ikke finner noe som helst positivt ved boka, slett ikke! Duc Mai-The leser som alltid veldig bra, og er med på å løfte den et par hakk. Boka har fabelaktige miljøskildringer fra byen og den gir et godt bilde av nedgangstida, arbeiderbevegelsen, rasedelinga og levekårene for de arbeidsledige. Det er også morsomt å høre/ lese om opptakten til at Seattle ble en "radio-by" (bl.a kjent fra tv-serien "Frasier" som gikk for en del år tilbake)

Konklusjon; Grei underholdning, men ikke ei bok som setter seg fast slik "Hotellet på Hjørnet..." gjorde. Jeg gav den terningkast fire inne på bokelskere.no, og det ser jeg er gjennomsnittet for de som har trillet terning over boka der.

Jeg har forresten skrevet litt om boka her også ;o)