Pikekyss og djevelkake

Siri Østli

Cappelen Damm, 2013
448 sider


Dette er tredje feelgood-romanen fra Siri Østli, men den første jeg har lest. Det kommer ikke til å bli den siste!!
Det har vært skikkelig avslappende, engasjerende, morsomt og FEELGOOD å lese om Maia, Lisen, Isabella, Ulrikke, P.etc, Aasta Johansen, fru Chanel og de andre! Også er det så morsomt at dette ikke er en oversatt løpebånd-feelgood-roman med frustrerte storby-amerikanere med kompliserte kjærlighetsliv...

Vi befinner oss i Oslo, nærmere bestemt Frogner og Grønnland. Vi kommer inn i historien da Maia feirer trettiårsdagen sin, og det blir fort klart at det er visse ting hun ikke er helt tilfreds med i tilværlesen. Når maner tretti, er man voksen, og det er på tide både å slå i bordet og å si ifra! Som seg hør og bør, kommer det etterhvert fram at også de andre som er med på feiringa har utfordringer på hjemmebane.

Pikekyss og djevelkake har alt man kan forvente seg av ei bok i denne sjangeren, og her er det i tillegg skrevet på en humoristisk og varm måte, helt uten at det blir pompøst eller klissete. Hovedpersonene er ulike nok til at det blir spenning mellom dem, de blir levende beskrevet og man heier på de snille, kjefter på de usympatiske og får lyst til å gi de totalt håpløse et realt spark bak ;o)
Historien har godt driv og er som nevnt engasjerende, samtidig som den er troverdig og hverdagslig.
Boka har mye dialog, og det er der mange av de morsomste kommentarene, observasjonene og situasjonene kommer fram.

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget, og for at forhåpentligvis enda flere skal la seg overbevise, skal dere få enda en smakebit!
Maia, som verken er kjendis eller invitert, forsøker å komme seg inn på et helt spesielt lukket arrangement, side 437.

"Men jeg er en god venn av Mikkel." Maia blunket så forførende hun kunne til dørvakten.
Han lot seg ikke formilde. "Det sier de alle," blåste han. "Hvis du er så god venn, hvorfor har du ikke invitasjon, da?"
"Fordi journalister ikke trenger invitasjon," sa Maia oppfinnsomt. "Og jeg er journalist. Kulturjournalist."
Hun så triumferende på ham, men han rikket seg ikke.
"Hvilken avis da?"
Et øyeblikk vurderte Maia både Dagbladet og VG, men de var antageligvis inne allerede og utøvde sine journalistplikter. Det var best å velge noe annet. "Rana blad. Mikkels bestefar er fra Norgutustølu, et av våre områder. De er veldig interessert i Mikkel Mørch på Nordgutustølu."
"Aldri hørt om plassen."
"Vel..." Maia trakk på skuldrene og uttrykte på den måten hva hun syntes om dørvaktens geografikunnskaper.
"Har du pressekort?"
"Selvsagt." Maia rotet planløst i vesken sin, trakk fram et kort, viftet kjapt med det og skulle til å stappe det ned igjen i vesken.
Men dørvakten var for rask. "Rabattkort på Sparkjøp? Hæ? Sparkjøp?"

Konklusjon:
Fornøyelig og morsomt! Siri Østli er en god historieforteller, og boka anbefales til alle som vil ha ei lettlest bok med mye humor!
Forresten; med de rette skuespillerne hadde dette blitt en utrolig morsom film! Hvis noen trenger tips, har jeg allerede forslag til hvem som kunne passe til noen av rollene ;o)