Om å ønske seg, håpe, glede seg, vente, irritere seg, men heldigvis komme i mål til slutt

Det er utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese. Det er innmari mange bøker jeg ønsker meg. Det er forferdelig mange bøker som frister.
Dette er en historie som strekker seg fra Nordøst-Passasjen, via Paris til et lite landsens postkontor i Norge. I tid strekker den seg fra midten av 1800-tallet fram til våre dager- nærmere bestemt i går.
Jeg har bestemt meg for å begynne ganske nære begynnelsen. Med Nansen og Amundsen, polferdene og POLARKOKKEN ADOLF H. LINSTRØM. I anledning hundreårsjubileet for erobringa av Sydpolen i 2011, leste jeg denne fabelaktige boka som kom ut på Juritzen Forlag samme år.
Så har det seg slik at jeg ikke bare liker å lese bøker, men jeg liker å lese OM bøker også. Katalogene til de forskjellig forlagene er etter mi mening svært undervurdert som lektyre- de er så mye mer enn enn en telefonkatalog eller postordrebrosjyre! Mulig jeg er litt rar...
Nu vel! Vårkatalogen fra Juritzen inneholder mange fristelser... (Lydeffekt; et langt henført sukk...) Se på denne for eksempel:

Klikk på bildet for å lese forlagets omtale

Er ikke den framsida noe av det lekreste vi har sett??

Her er det vel på sin plass å forklare hva hva som er bindeleddet mellom disse to tilsynelatende temmelig forskjellige bøkene: Boka om Lindstrøm er historien om hvordan en kokk kunne bli verdenskjent for retter tilberedt under de enkleste og mest kummerlige forhold, mens Hvite trøfler om vinteren handler om Auguste Escoffier, som komponerte de lekreste retter og ble kjent som verdens første stjernekokk, med hovedbase i Paris. Begge bøkene omhandler altså historiske personers helt unike histoirie, og spesielle oppskrifter er flettet inn i romanene på forskjellige måter. Vidt forskjellige, men likevel en liten tynn rød tråd som binder dem sammen.

Dette var absolutt noe jeg kunne ønske meg- og i all beskjedenhet gjorde jeg akkurat det... Jeg sendte en ydmyk ønske-e-post til forlaget, fortalt om Lindstrøm og gleden jeg hadde med å lese om ham, og spurte pent om de hadde et lite anmeldereksemplar av denne. Og tenk; det hadde de!!! Jeg fikk hyggelig svar om at boka var underveis- og ikke bare det; de hadde lagt ved noen andre overraskelser også!! 

Nå har det seg sånn at vi var på fjellet og gikk på ski forrige uke, så jeg var kjempespent på om det lå noe i postkassa da vi kom hjem. Det gjorde det ikke, men på døra hang det en håndskrevet lapp fra postdama, om at det ikke var noen hjemme da hun skulle levere ei pakke, og at hun tok den med tilbake og la den inn på Prix. (Dvs. post i butikk, strengt tatt ikke et landsens postkontor som jeg skrev tidligere- det hørtes bare så mye bedre ut, og det hadde nok faktisk vært mye bedre også, skulle det etterhvert vise seg. Beklager.) Ok; ikke noe problem! Jeg venta til posten hadde vært her mandag, i tilfelle de tok den med seg, men da det ikke kom annet enn reklame, var det bare å ta turen for å hente den selv. Jeg hadde jo ingen hentelapp, men det var jo ikke i mine tanker at det skulle være noe problem, all den tid jeg ikke hadde fått noe sånt. Ahhhhhhhh.... 

Hvor naiv kan man bli??? Det er altså nå vi kommer til ...vente, irritere seg...

Det er her snakk om en veldig bitteliten post-i-butikk. Det lå kanskje femten pakker i hylla bak skranken. Det burde være overkommelig å kikke på de navnelappene. Og dama gjorde faktisk det! Hele fire ganger!!! Uten å finne navnet mitt. Og det var ikke måte på hvor viktig det var med den hentelappen jeg aldri hadde fått. Og det var ikke måte på hvor mange det var som kom for å hente pakker uten den jævla lappen (her begynner det virkelig å koke i toppen, for ikke å si at det begynte å bli kø bakover i lokalet..) Og de hadde virkelig ikke tid til å stå der å lete etter pakker hver dag, OG DA MÅTTE DE DRESSERE KUNDENE SLIK AT DE KANSKJE SKJØNTE ALVORET!! Sånn var nemlig reglene. Så kom sjefen (med fortid hos NAV), og hele historien måtte fortelles på nytt uten at det hjalp det aller minste. Han var mer enn klar på at reglene var til for å følges, og da kunne de ikke levere ut pakker uten den hentelappen jeg fortsatt ikke har sett snurten av. 

Enden på visa var likevel, da temperaturen var godt over kokepunktet, at så han over pakkene enda en gang, enda det var helt i strid med instruksen- og gjett hva!! Der lå det jammen ei pakke med navnet mitt på; åtte bokstaver i rett rekkefølge SIMSALABIM!!! Og tru det eller ei, undrenes tid er ikke forbi; til alt overmål gikk det faktisk an å gi den fra seg også- helt uten verken hentelapp, bestikkelser eller trusler om død og fordervelse.

Ohh... My... God... Er det flere enn meg som husker de gamle postkontorene? Med skranker med glassvegger og sprinkel-luker som kunne åpnes? Og blide damer med permanentkrøller, skjørt og blonder på kragen, og som gjerne ville være til hjelp og gjøre kundene fornøyde? Jeg husker det, og hvis det er noen som sier at ikke alt var bedre i gamle dager, så kan det hende de har rett, men jeg kommer aldri til å gi meg på at POSTEN: den har virkelig blitt en sørgelig affære!! 

Da har vi kommet til veis ende;...komme i mål til slutt. Hvite trøfler om vinteren er i hus, og jeg gleder meg stort til å begynne på historien om mat, lengselsfull kjærlighet og et pikant trekantdrama. Jeg kan begynne når jeg vil, jeg trenger ikke vente lenger, og jeg lover at boka også skal få slippe å vente lenge!

Hos søte Beathe er det andre som også venter, eller kanskje aller mest har bok på vent ;o)