Tilfellet Vincent Franke

Christoffer Carlsson

Bazar Forlag, 2013
245 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen


Dette er Christoffer Carlssons debutroman, som første gang kom ut i Sverige i 2010. Boka har fått mye oppmerksomhet og positiv omtale i nabolandet vårt, og forfatteren har blitt sammenlignet med Jens Lapidus, også han kjent for sine Stockholm-noir- bøker.

Spennende debut

Vincent Franke er en ung, svær preget morfinist. Allerede som tolvåring fikk han sin første dose morfin, etter at faren gikk løs på ham med brukne ribben som resultat. Vi møter ham rett etter at han har sluppet ut etter flere dager med avhør hos politiet, og til tross for at han har gått i flere døgn uten søvn, har han ikke avslørt noe som kan gi ham trøbbel av noe slag.  Trøbbelet blir det likevel, da Vincent uten forvarsel blir beordret til å holde ei fremmed jente innesperra i leiligheta si. Dette blir starten på en stadig akselrerende spiral hvor Vincent- dypt nede i morfinrusen og omgitt av kriminelle av verste slag- tar avgjørelser og handler slik man kanskje kan forvente av en mistenksom og sterkt hallusinerende narkoman, men som gjør at han til slutt bare ser én vei ut av situasjonen han har havnet i
.
Boka veksler mellom det som skjer i nåtid, og tilbakeblikk som litt etter litt viser leseren et bilde av ting som har skjedd i fortida. Det er ofte hendelser som der og da virket bagatellmessige, men som i ettertid viser seg å ha ført ham dit han er i dag. Og ikke minst får leseren forståelse av hvordan alle disse småtingene han ikke tilla særlig mye vekt da de skjedde, likevel har vært avgjørende for de valgene han tar når denne historien utspinner seg.

Nå var dette en litt uvant sjanger for meg, og det var vel kanskje ikke den ytre historien i seg selv som imponerer meg aller mest, selv om det til tider er både fart og dramatikk så det holder. Her er det mer den underliggende spenninga, paranoiaen og angsten som gjør inntrykk. På bokas framside står følgende trykt: Det eneste som er farligere enn å stole på noen andre, er å stole på seg selv.  Det gir en pekepinn om hva man har i vente.
Språket og fortellerstilen er enkel og troverdig, og likevel får man enkelte steder følelsen av å  ha funnet noe ekstraordinært. Et par eksempler:

Jeg er ingen overfladisk person. Flere ganger har jeg falt for sprekkene i folks fasader, det uferdige, det defekte, det som kanskje mer enn noe annet gjør oss menneskelige. Jeg blir fascinert av det. Men denne gangen er det for mange trusler rundt meg, altfor mange spørsmålstegn. Jeg trenger det todimensjonale, det enkle, for å fungere. (s 31-32)

Alle tjener på hverandre, penger, kunnskap og makt, og ingenting er sikkert lenger. Sånn er verden og sånn kommer den til å fortsette å være. Og jeg er en løsvippe som har løsnet fra et av underverdenens øyne og klamrer seg fast til kinnet hennes. (s 71)

Hadde jeg vært fliknere til å lese svensk, skulle jeg gjerne lest original-versjonen; Det er absolutt ikke inntrykket mitt at oversettelsen er dårlig- snarere tvert i mot!- likevel, tror jeg at "noe" har gått tapt i løpet av oversettelsesprosessen. (Det er vel ikke til å unngå, egentlig). Tenk bare på bokas tittel. På svensk heter den Fallet Vincent Franke. På norsk Tilfellet Vincent Franke. Ordet fallet på svensk, betyr både tilfellet og fallet, og det gir en fantastisk dobbelbetydning som vi nordmenn desverre gikk glipp av. Ellers har jeg faktisk ingen innvendinger her!

Konklusjon: Alt i alt en spennende og overbevisende debut jeg gjerne kan anbefale, både til de som leser mye krim, men også til de som ellers holder seg unna sjangeren. Her finner man ikke bare en krim-fortelling, men en godt skrevet historie om hva som kan gjøre at et menneske kan gå til grunne.

Bok nummer to fra unge herr Carlsson, Den enøyde kaninen kommer (muligens?) senere i år.

Les VGs anmeldelse av boka her.