Kald opplevelse for Mowgli

Vi har ikke kommet lenger i januar enn at jeg har friskt i minnet hvordan mange bokbloggere satte seg forskjellige lesemål for 2013. Jeg gjorde ikke det. Hvordan skulle jeg klart å holde meg til de retningslinjene? Den ene boka fører jo til den andre, som gjør deg nysgjerrig på mer fra samme forfatter, som i sin tur gjør deg interessert i å lese mer om samme tema, og derfra er veien kort til å finne mer litteratur fra samme periode- og vips så er det årsskifte igjen, og de bøkene man hadde planlagt å lese, står for det meste urørt i hylla...
Sånn vart det denne uka også. Jeg leste Kirkegårdsboken av Neil Gaiman, og det er jo kirkegårdsvarianten av Jungelboken. Jungelboken var jeg ikke kjent med annet enn fra Walt Disney, og det måtte jeg gjøre noe med! Jeg har ei gammel utgave fra 1932, men den er skrudd opp som hylle på veggen... Vel, nå er den skrudd ned- og jeg har lest såpass at jeg føler meg som den rene safari-turisten ;o)

Bilde fra arkivet

Ettersom mitt eksemplar er såpass gammelt,  er språket et helt annet enn det vi leser i dag. Jeg synes faktisk det ligger nærmere dansk en norsk, selv om en dansk leser sannsynligvis vil hevde det motsatte! Vurder selv; dere skal få en smakebit fra side 35, det er tørke i jungelen, og for at dyrene skal overleve, er det innført grid, en fredsavtale mellom dyrene. Bagheera, panteren, blir irettesatt for å ha pratet om jakt ved det eneste gjenværende vannhullet:

Hjortens hurtige ører fanget den siste sætning, og der løper en skræmt hvisking langs rækkerne. "Grid! Husk det er grid!"
"Fred der, fred!" gurglet Hathi, den vilde elefant. "Grid gjælder, Bagheera. Dette er ikke tid til at snakke om jagt."
"Hvem skulle vite det bedre end jeg?" Svarte Bagheera og rullet sine gule øine opover elven. "Jeg er ikke nogen skildpaddeæter - eller en froskejæger. Ngaa-jah! Gid jeg kunde bli mæt av at tygge kvister!"
"Ja, det siger vi også! Gid du kunde!" Bræket en ung råkalv, som var født samme vår og ikke likte det hele. Ynkelig som hele junglefolket hadde det, måtte selv Hathi klukke; mens Mowgli som lå på albuerne i det varme vand, lo høit og pisket skum op med føtterne.
"Vel talt, lille horn-knop," malte Bagheera. "Når griden er ute, skal det bli eridret til din gunst," og han speidet skarpt gjennom mørket for å være sikker på at kjende kalven igjen.

Jon er med ut for å passe på de andre dyra

Kaldt nok i dag også: minus 24,5  i skrivende stund- og jeg tviler på om Mowgli eller noen av de andre jungeldyrene har opplevd noe tilsvarende før de var med ut på fotosession i dag! Med sånne temperaturer er det virkelig helt greit å sitte inne, med lyden av skiskyting i bakgrunn, bok i fanget og en super samling med litterære smakebiter servert på Flukten fra virkeligheten! 

Nyt resten av kvleden ;o) 

Kirkegårdsboken

Neil Gaiman

Schibsted Forlag, 2010
284 sider
Illustrasjoner Chriss Riddell
Oversatt av Stian Omland


Jeg har lenge vært nysgjerrig på denne forfatteren, men det var først etter å ha lest en smakebit på Stjernekast-bloggen at det ble fart i sakene.
Gaiman er en svært kreativ og produktiv mann; romaner, noveller, lyrikk og hørespill. Bøkene hans er oversatt til 35 språk, og han er hyllet som en av de største fornyerne av fanstasy-sjangeren. (Og mer enn det var det faktisk ikke som skulle til for å overbevise meg ;o)

Boka handler om Nobody Owen som tilfeldigvis klarte å redde seg i (foreløpig) sikkerhet på kirkegården den natta hele resten av familien hans ble myrdet. Der ble han adoptert av et barnløst ektepar, døde riktignok, men svært elskverdige og oppriktig takknemlige for endelig få muligheten til å ta seg av et barn.
Med en oppveksten blant gjenferd, vampyrer, varulver, spøkelser og andre skapninger som hører dødsriket til, møter Nobody, eller Bod som de kaller ham, naturlig nok store utfordringer i møte med "vanlige" mennesker. Problemene blir ikke mindre av at mannen Jack som drepte familien hans, fortsatt ikke har gitt opp jakten, og til og med kan være på sporet av ham.
Her er det humor og spenning, men også en sår undertone. Temaer som betydningen av vennskap og familie, ensomhet, å finne ut hvem en selv er, hva man står for, viljen til å kjempe for det man tror på, respekt for de som skiller seg ut- det er så mye mellom linjene og under den ytre handlinga i denne boka som fortjener litt oppmerksomhet og tenking...

Dette er altså spøkelsesvarianten av Rudyard Kiplings store klassiker Jungelboken, som kom ut allerede i 1894. Jeg kan med skam melde, at hittil er det bare Disney-versjonen jeg har kjent til, men etter å ha lest Kirkegårdsboken, med sine helt opplagte referanser til Kiplings bok, ble jeg nødt til å gjøre nærmere undersøkelser... Jeg trengte ikke gå langt. Ikke lenger enn ned ei trapp for å hente en skrutrekker, og opp igjen for å demontere hylla som henger over slagbenken hvor jeg oftest sitter når jeg leser. Jeg avslutta Kirkegårdsboka i natt, og skrudde løs Jungelboken med en gang jeg stod opp i dag, og leste første avsnittet, hvor Mowgli blir tatt opp av ulveflokken. Fantastisk! Det er ikke bare utseende på tittelsidene som har visse likhetstrekk; Hittil finner jeg spøkelsesutgaver av alle dyrene fra Jungelboken. D framstår ikke som kopier av hverandre, men selvstendige og troverdige karakterer i hvert sitt fabelaktige univers. Jeg bøyer meg i støvet;

Det er kanskje litt tidlig, men jeg utroper denne til å bli en av årets store overraskelser og leseopplevelser!
Kirkegårdsboken kommer i pocket-utgave i februar; så de som ikke allerede har lest denne, vil helt sikkert ikke angre på det om de tar med seg Nobody Owen på vinterferie!
Seks prikker på terningen og favorittstempel på Bokelskere.no. Jeg for min del har allerede bestilt Gaimans bok "Stjernestøv" ☺

Noen som synes utgava av Julgleboken ser litt gammel og blass ut? Det stemmer! Trykt på tjukt papir hos Nationaltrykkeriet i Oslo i 1932- et klenodium; og jeg er enda mer glad i den vesle hylla nå enn jeg noen gang har vært tidligere! 
Omtale av bokhylla kommer da jeg har lest den ferdig ;o) 

Vargtid på vent

Tirsdag! Det betyr at man kan bli med å sette litt lys på de stakkar bøkene som blir stående på vent i bokhylla. Hos Beathes bokhylle blir de samla og vist fram- besøk bloggen for å sjå hva andre har av "overliggere"!
I dag tenkte jeg det var en gyllen anledning til å hente fram Kristine Toftes andre bok om Ragna og Berghitte, Song for Eirabu- Vargtid.
Når det er slik at jeg har gleda meg veldig-veldig mye til å lese ei spesiell bok, så er det av og til sånn at jeg ikke kaster meg over den med en gang, men skyver den unna... og unna... og unna... Jeg tar rett og slett ikke sjansen på å skuffes! Det er det der med høye forventninger og faren for stygge fall, vet du! Jeg virkelig elsket den første, Slaget på Vigrid, og det er jo absolutt ingen som har sagt ett eneste negativt ord om Vargtid, så jeg har vel knapt noe å frykte- i tillegg har jeg lånt denne på biblioteket, så for å slippe å forlenge lånet enda en gang, lover jeg jeg høytidlig, skriftlig, her og nå, at denne skal jeg forsiktig begynne å lese allerede i dag! Jeg skal ikke engang vente til jeg har lest ferdig den andre jeg holder på med...
Dette skriver forlaget i sin omtale av boka:

For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

I slaget på Vigrid har tusenar av menn mista livet, og tilbake på slagmarka står femten år gamle Ragna med eit sverd som har redda kjærasten hennar ut av døden. Men kva har ho kjempa for, og kven er fienden? Veslesøstera Berghitte bærer keiserinnakrona i Syrren, og finn trøyst hos ei makt større enn henne, kan hende større enn Ragnas blotsverd. Djupt i Durinns fjell er Runa, den yngste av søstrene, i ferd med å finne sin eigen plass i spådommen om Eirabus endetid. Sogeforteljarane kring dei spinn lagnadstrådar tvinna med løgn, sanning og svik. Når siste vers av songen om Eirabu vert sunge, kan tillit vise seg skrøpeleg og dyrekjøpt, men blod kan ein lite på.

Kristine Tofte (f. 1970) har med Song for Eirabu skapt eit fiktivt univers med utspring i norrøne mytar, fylt med kvinnelege hovudpersonar, offerprestinner, gudar og andre mytiske skapnader. Med psykologisk innsikt og eit sikkert, litterært språk gjer Tofte kampen mot verdas undergang levande og gripande for lesaren.

En smakebit etter jul

Deilig! En helt alminnelig søndag! Ikke et lilla lys i sikte, ikke ei nisselue å sjå, ikke så mye som en engel bak skjulet... En helt alminnelig søndag, med en sammenkomst i all enkelhet hos Mari. Hver og en tar med seg godt humør og en smakebit, så er dagen redda!
I dag byr jeg på en smakebit fra Laila Stiens samling med fortellinger som kom ut i 2010. Dette er den første jeg leser av Stien, men jeg har i ettertid fått med meg at hun har en stor produksjon bak seg, og at hun har fått mye positiv omtale for bøkene sine. Akkurat denne, har derimot fått litt blanda mottakelse, selv om jeg ble veldig begeistra! Har sett at det er mange som har som ett sine lesemål at de skal lese noveller, da vil jeg herved anbefale at dere sjekker ut Laila Stiens forfatterskap! Hun skriver morsomt, er god til å beskrive stemninger, har gode poenger, et sikkert språk og innimellom glimter det til med selvironi! Herlig!! (For ordens skyld: ingen grunn til å vente med å lese denne til det blir jul igjen. Boka er svært lite julerelatert, og med en anna tittel hadde den sikkert fått flere lesere. Jeg tar meg den frihet og foreslår f. eks. "Kom til å tenke på" ;o)

Smakebiten er fra "Fifty fifty?", hvor det er forholdet arv og miljø damene diskuterer. Født sånn, eller blitt sånn?

Når det gjelder dette ned arv og miljø, er Rita og jeg kommet fram til en prosentfordeling vi kan leve med. Vi går for førti førti, og mener det er en faktor til inne i bildet, en vi tror er undervurdert- nemlig tilfeldigheten: slump, flaks, uflaks. Vi har rydda plass til den. Gitt den tjue prosent. Men ting kan skje, ting skjer jo hele tida, så beregninga er foreløpig. Vi skal ta den opp igjen- om noen år.
Jeg kommer helt sikkert til å lese fler av bøkene hennes, men først skal jeg nyte søndagen, kose meg med andre smakebiter, og i kveld skal jeg jammen prøve å få sett første episode av 'Halvbroren' (Lars Saabye Christensen) på NRK- det blir nok en bra alminnelig søndag, tenker jeg!

Såå hyggelig å kunne være til hjelp!!

Det er mye rart som kan komme i kjølvannet av en liten bokblogg:
Et sted (neppe i nærheten) satt det et menneske i dyp fortvilelse. Vedkommende hadde lett både høyt og lavt, prøvd å rekonstruere hendelsesforløpet og i sin fortvilelse kontaktet Åndenes makt. Alt uten hell. Ikke et spor. Den var og ble borte. Som en sviske. Ikke før etter et besøk på bloggen Bøker  & bokhyller, falt brikkene på plass, og det ble mulig å gå videre. Men først kunne det være fint å sende noen ord som takk.

I think this is among the most significant info for me.
And i'm glad reading your article. But want to remark on some general things, The web site style is perfect, the articles is really excellent : D. Good job, cheers

Denne kommentaren lå inne til godkjenning i dag. Jeg ble både glad og rørt! Tenk, lille bloggen min; både perfect og excellent!!!  Hvilket innlegg det gjaldt, sa du? Omtalen av "Et sted i nærheten", Cecelia Aherns fine bok om hvor det blir av alle ting som forsvinner.

Hyggelig å kunne være til hjelp ;o)

For ordens skyld; jeg ser at det er en bitte-bitte liten mulighet for at det her er sånn søppel-kommentar, det fulgte med en hel del suspekte linker som jeg ikke la ut her ;o)

Før snøen kommer

Britt Karin Larsen

CappelenDamm, 2012
460 sider


Dette er Britt Karin Larsens fjerde bok om skogfinnene. Årene har gått sida forrige gang vi kunne lese om Lina, Taneli og de andre. Lina begynner å bli glemsk, Taneli ser ikke like godt lenger, Noppi-Mattis er ikke lenger like sprek som før. Mye av skogen blir kjøpt opp av store skogselskap, mange av de unge flytter inn til byene. Det er oppbrudd og brytningstid på Finnskogen som ellers i samfunnet.

Dette blir ikke en vanlig omtale, langt mindre en anmeldelse.
Jeg gledet meg så veldig til denne, men da den endelig kom i hus, klarte jeg ikke å begynne på den. Jeg var rett og slett for spent og full av forventninger, og jeg måtte på en måte samle meg før jeg kunne bevege meg inn på de gamle stiene. I romjula leste jeg den ferdig, og nå sitter jeg her med klump i halsen, tårer i øynene og angrer på at jeg ikke venta enda litt lenger. Dette er nok siste boka med disse fantastiske personene. Jeg skal selvfølgelig ikke si noe for bombastisk, men jeg føler at denne slutten er et endelig punktum. Hvis noen av personene likevel skulle dukke opp i ei ny bok, blir det for meg ikke som en fortsettelse av disse fire, men som ei ny og uavhengig historie.
Hva skal jeg glede meg til nå? Hva kan gi meg like store forventninger, forhåpninger og kribling i magen?

Ettersom jeg ventet så lenge før jeg leste boka, føler jeg at alt som bør sies om boka allerede er sagt. Marta Nordheim i Nrk har skrevet veldig fint om boka HER. Les gjerne det hun har skrevet; jeg skulle veldig gjerne klart å velge de rette ordene og stokke dem like bra sjøl. Litteraturanmeldere har trillet terninger og strødd om seg med superlativer- jeg lover at aldri har et godord og eller et høyt terningkast vært mer fortjent. (Forresten; hvis du søker opp flere anmeldelser; ikke les den fra VG. Den avslører for mye av handlinga og det er ikke tilgivelig!!)

Britt Karin Larsens unike evne til å formidle naturens kraft, menneskenes vilje til å klare seg, hennes sikre, poetiske, magiske språk og helt spesielle fortellerstemme har gjort dette til akkurat den fantastiske leseopplevelsen jeg hadde håpet. Hvis det fortsatt er noen der ute som ikke har unnet seg å lese noen av bøkene hennes, kan jeg fortelle at de tre første bøkene i serien om skogfinnene kommer ut som kinder-egg-bok i løpet av måneden, altså alle tre i ei pocketbok.
Jeg har allerede lagt inn forhåndsordre på to eksemplar, ei i reserve til meg sjøl, og ei som jeg kommer til å gi bort til en av dere som besøker bloggen min. Følg med!

Ei slags oppsummering

Jeg burde vært forberedt, og kanskje var jeg det også, men lukket øynene og skjøv det hele foran meg? 2012 er historie, 2013 er godt igang for de fleste, og nå er det vel bare jeg som ikke har gjort opp status for året som har gått. Bare jeg får postet dette innlegget, så kan vi ta fatt på hverdagene- det er tross alt dem som er best når det kommer til stykket.

I fjor møtte jeg blandt andre Hula Lou, Maya, Beatrice, Nattmannen og Tigerens kone. De satt I skyggen av store trær i Himmelbjørnens skog og spilte Musikk for rasende kvinner. Det var en strålende dag, Ikkje for varmt, ikkje for kaldt og med seg hadde de En vannmelon, en fisk og en bibel. Praten gikk lett, om alt og om ingenting, om Drømmer, lengsler og mørke skoger, Den siste revejakta, Kunsten og være kvinne og Harold Frys utrolige pilegrimsferd.
Etter en stund, sa en av de andre:
"La oss gå Ned til elva Mississippi Før jeg sovner, så kan vi se på Det fine som flyter forbi!"
Vi kom aldri så langt, men Etter en rekke avbrutte forsøk, havnet vi Et sted i nærheten, Der hvor roser aldri dør. Der satt allerede Pym Pettersons mislykka familie og De ubudne gjestene. De kunne fortelle at det var Mannen i vinduet som ved hjelp av Saras nøkkel hadde klart å stjele Det dyrebare fra Kvinner før jul. Jenta som dykket inn i jordas indre, Jenta med snø i håret og Anna Karenina hadde avsagt En rettferdig dom; han måtte Reise om høsten og tilbringe en Vinter i Maine, kun med Jakthundene som selskap. Hvis det gikk som meteorologene spådde, ville Stormen føre til at alle veier ble Vinterstengt, og han kunne ikke regne med å feire Vinter og jul med Kjell Aukrust slik han pleide. Våpensøstrene skulle være voktere.
Julebrevpikene hadde lovt å sende ham en hilsen Før snøen kommer, men bortsett fra det, kunne han nok belage seg på medlemskap i De glemtes forbund.
Den dømte selv hadde gitt uttrykk for at han kom til å savne Agnes i senga og Snøbarnet mest, men han sa Det kan komme fine dager, med Frihetens vinder og Smaken av eplekjerner.

Hvordan dette utvikler seg, får vi naturligvis ikke vite før om et års tid. Tålmodighet er en dyd, og den som lever får se!!

Hvis jeg har stokket ting rett nå, er det mulig å klikke på lenkene for å sjå hva jeg skrev om de forskjellige bøkene/ sjå hva bokelskere.no skriver om dem. Det vil si; alle bortsett fra Britt Karin Larsens Før vinteren kommer. Den har jeg lest ferdig i romjula, og en omtale er under utarbeidelse. Kan si så mye som at den er en av årets desiderte favoritter, og at jeg gråt da jeg var ferdig. Ikke fordi det var så gudsjammerlig trist, men fordi det definitivt var den siste om skogfinnene.

Jula er som sagt snart over, men jeg lar pepperkakeparet få vise seg fram sammen med den fine akvarellen jeg vant på bloggen Med bok og palett før jul. Åslaug er ei allsidig dame som dere bør kikke innom, hvis dere ikke allerede er kjent med henne!

Sånn! 

Da er jeg sånn omtrent i rute,

og kan ønske alle sammen

et godt og innholdsrikt nytt år!