Morgenbladet hadde et veldig bra intervju med forfatteren sommeren 2015, altså før boka ble gitt ut. Det bør leses, enten du har lest boka enda, eller hvis du lurer på om du skal gjøre det. Intervjuet gir litt andre innfallsvinkler og utdypende kommentarer rundt mye av de familien har opplevd.
Jeg føler egnetlig ikke at jeg har så mye nytt å komme med når det gjelder innhold, tanker og følelser rundt boka, som på alle måter er god, klok, innsiktsfull, anbefalelsesverdig og til ettertanke.
Jeg vil heller si litt om sjangeren boka er merka med, en roman. Som nevnt i tittelen/ innledninga har jeg stussa over at boka er utgitt som det. Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at Nilssen har brukt familiens og sine egne erfaringer her, så for meg var vanskelig å lese den som en hvilken som helst roman. I hodet mitt (og tidligere nevnte Selboes..) er fiksjon et viktig kriterium for at et skriftlig verk skal kunne kalles roman. For alt jeg vet finnes det elementer av fri diktning også her, men all den tid såpass mye av reisverket er identisk med det som har kommet fram fra det virkelig livet, synes jeg det blir litt utenfor sjangerrammene. Dette er så klart bare flisespikkeri, for som skjønnlitterær framstilling av foreldrenes sorg og fortvilelse er den virkelig uovertruffen, og den burde vært pensum for alle som er ansatt innen helse og omsorg. Spørsmålet er bare om det er en roman? Og hadde det "bare" vært en roman, altså ren fiksjon, hadde så mange latt seg rive med da? Hadde den fått like mange lesere? Personlige beretninger har jo lett for å engasjere mer enn oppdiktede fortellinger. Det er helt sikkert normalt og ganske sikkert sunt at vi lar oss rive mere med av utfordringene til virkelige mennesker av kjøtt og blod enn hva vi gjør når fantasi-mennesker kjemper mot urettferighet og for en bedre verden...
*******************
Boka har fått massevis og kun positiv omtale, den vant Brageprisen, er nominert til Ungdommens kritikerpris og altså bokprisen som i følge Wikipedia fortsatt ikke finnes, Bokbloggerprisen.
Utgitt på Samlaget i 2017.
Lånt på biblioteket.
Jeg lot meg rive med når jeg leste og når jeg skrev om boken, men i ettertid blir jeg egentlig bare mer og mer ambivalent til hele boken. Dessverre er mange i denne situasjonen og sånn sett er ikke dette en unik situasjon. I mitt hode er det en sakprosabok og ikke en roman.
SvarSlettVi har nok lest boka ganske likt, og at den er satt i "roman-båsen" gjør kanskje at den når andre- og fler- lesere enn om den hadde blitt gitt ut som fagbok? Boka har viktig tema og budskap, så vi får håpe den også får de "rette" leserne, dvs de som har makt og mulighet til å gjøre noe med systemet og måten pasienter, brukere og pårørende blir møtt på.
SlettVeldig enig i det du skriver her. Jeg ser på boka både nå og da jeg leste den som ren sakprosa, uten at det forringer innholdet det minste. Tung tids tale var vond og informativ å lese og den viser, at kampen i min familie mot "systemet" har vært og er like tung for forfatteren. Vi har nemlig hatt de eksakt samme utfordringene. Dessverre. At boka tar priser bekymrer meg ikke, for jeg synes det er et svært viktig tema å ta opp. Men roman oppfattes den ikke som.
SvarSlettEr det ikke rart at så godt som alle som har vært i kontakt med "systemet" kan fortelle historier om hvor tungt de opplevde møtet? Jeg har mer enn én gang spurt meg selv hvorfor i alle dager enkelte
Slett1. Har valgt den utdannelsen de har
2. Ikke har forandra kurs når de oppdaget at det var feil vei
3. Har søkt om en jobb de ikke vil gjøre
4. Fortsetter i et yrke hvor de ikke har forutsetninger eller vilje til å gjøre noe bra for andre.
Bare for litt motvekt kan jeg fortelle at jeg forrige tirsdag var hos legen for å få bekreftelse på en (ufarlig, men ubehagelig) diagnose jeg har hatt i flere år. Vel hjemme fylte jeg ut søknad om hjelpemiddel fra NAV, men fikk ikke sendt den før fredag. I går, tirsdag, ei uke etter legebesøket, to virkedager etter at søknad var sendt, ringte ei dame fra NAV og sa at det var en grei sak og at de bare måtte vite hvilken type/ størrelse jeg ønsket, så ville det bli sendt til hjelpmiddelmottaket i kommunen med det aller første!
...og jeg bare... HÆÆÆ!? Er det mulig? Ikke noe krav om tilleggsopplysninger? Ingen flere utgreiinger?
Det er faktisk mulig! Med de riktige folkene!
Tilbake til Tung tids tale- den fortjener både priser, oppmerksomhet og lesere, som viktig innlegg i debatten og for å riste liv i folk som kan gjøre noe med systemet.
Jeg driver å leser boka nå, dette er ingen roman.
SvarSlettMen, det er fint at det blir satt fokus. Jeg har vært borti hjelpeapparatet og de elsket å misforstå, og holdt på å drive meg til vannvid. De skrev feil i referater osv. Det var en kamp mot systemet. Heldigvis er det noen år siden, men jeg blir sint når jeg tenker på det og jeg føler at det blir jeg på morens vegne også her.
Det er tydeligvis bred enighet om at boka ikke framstår som en roman, men det er faktisk det den er utgitt som. Jeg trur det er flere enn meg som hadde syntes det hadde vært interessant å høre hva farfatteren selv tenker om det.
SlettNår det gjelder dine (og svært mange andres) utmattende erfaringer med NAV og "Systemet" ellers, er det bare ubegripelig trist at det skal være slik en KAMP for å få den hjelpa en har behov for - og ikke minst KRAV PÅ! Man kan nesten tru at enkelte saksbehandlere er redd de skal straffes hvis de får for mange fornøyde brukere..? Jeg undres på om man må være en del av dette systemet selv for å forstå hvorfor det er slik...