Innsirkling II
Aschehoug, 2010
400 sider
Otterøya var tidligere egen kommune, men ble i 1964 delt i to mellom Namsos og Namdalseid kommuner. (Det foresvever meg at vi hadde en storstilt kommune-sammenslåingsaksjon på sekstitallet..?) Namsos er både navnet på kommunen og kommunesenteret.Har historisk sett vært viktig innen skogbruk og trelast, og huser i dag Norsk Sagbruksmuseum. Blir ellers gjerne assosieret med laksefiske i Namsen, elg og hjortejakt, Åge Aleksandersen og DDE.
Forfatteren av boka har mottat en rekke priser for forfatterskapet sitt, bl.a Tarjei Vesaas´debutantpris, Brageprisen, Kritikerprisen, EUs litteraturpris og nå sist, Liv Ullmann-prisen som ble utdelt for første gang nå i helga; Hipp-hipp!
I tillegg er Innsirkling II nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2011, der vinneren offentliggjøres den 12. april; Tvi-tvi!
Dette er andre boka i en triologi om David som tilsynelatende har mista hukommelsen. For å finne ut av hvem han er, blir det satt inn ei annonse i avisa. Der blir de som kjenner eller har kjent ham, bedt om å skrive brev (eller egentlig e-post) å fortelle stort å smått som kan være til hjelp. I bok nummer en, var det Davids to ungdomskjærester, Jon og Silje og stefaren hans Arvid, vi møtte, og som skrev sine brev. I denne boka, er det kameraten Ole som forteller om barndommen på Otterøya, og kompisen Tom Roger (som svarer til nesten alle fordommene jeg har til menn med "dårlige" dobbeltnavn..) som forteller om tida etter at David flyttet til Namsos sammen med mora, Berit. Til slutt er det Berit gamle venninde Paula som sitter på Otterøya Bo- og Servicesenter, og får skrevet sin versjon av Davids, og enda mer Berits liv.
Brevene skrives noenlunde samtidig, og mens vi leser brevene, får vi innblikk i brevskrivernes samtidige liv. De forskjellige historiene fra fortida og nåtida "sneier borti" og flettes inn i hverandre, og vi får stadig små drypp som viser at hendelser tolkes ulikt. Årsak og virkning bytter plass ut fra hvem som forteller, og ikke minst tolkes motivene for hvorfor ting ble som de ble forskjellig.
Det har slått meg at årsaken til at bildene de forsøker å skape av seg selv og sitt forhold til David, kanskje kan være en måte å retusjere sin egen historie. Hvis du kunne utelate de episodene der du sjøl kom dårlig ut, legge vekt på det positive, stille deg sjøl i et heldigere lys enn hva det faktisk var? I gitte situasjoner ville det kanskje være fristende? Hver enkelt brevskrivers historie og personlighet blir jo belyst både av det de sjøl og det de andre skriver. Etter som vi i tillegg får innblikk i deres nåtidige liv, ser vi også at enkelte kan ha (god?) grunn til å gripe den sjansen.
Et anna spørsmål jeg har stilt meg, er om David faktisk har mistet hukommelsen? Det er jo av og til slike historier i avisene, og etter ei stund viser det seg jo som regel at det bare var tull! Som regel er det et motiv for å påberope seg amnesi (-så lærte vi et nytt ord i dag også!)... Mot slutten av boka antydes det noe i retning av et motiv her også- og det gjør absolutt forventningene til neste bok store!
Tiller skriver på nynorsk, så for meg har det faktisk vært vanskelig å få settingen til i Trøndelag. I mitt lille hode har historiene utspilt seg på Møre; men det er jo helt uvesentlig og jeg gleder meg til den siste boka!
Gleder meg, gleder meg, gleder meg!
SvarSlett