Sjalet fra Kashmir

Rosie Thomas

Juritzen Forlag, 2013
480 sider
Oversatt av Ellen Karine Berg


Rosie Thomas har skrevet en rekke romaner og flere av dem er oversatt til norsk, men dette er den første av dem jeg har  lest.
Faste ingredienser i bøkene hennes ser ut til å være dramatikk og kjærlighet- begge deler i forskjellige nyanser!

En kort film med bilder fra Kashmir og forfatterens presentasjon av boka- anbefales!!

I 1941 drar den nygifte Nerys Watkins fra den irske landsbygda til India og Kashmir sammen med ektemannen som har et kall som misjonær. Hun er stolt og spent på alt som ligger foran dem, men etter en tragisk abort, blir samlivet deres veldig vanskelig. Mens Evan fortsetter misjoneringa, blir Nerys med ei ny venninne til Srinagar for å tilbringe vinteren der, og for å komme til krefter igjen. Verden herjes av andre verdenskrig, og livet byr på en rekke utfordringer, både som en direkte følge av krigen, men også helt private anliggender gjør at Nerys og venninnene må ta vanskelige avgjørelser som får ringvirkninger langt utover deres egne liv og sin egen tid.
Tre generasjoner senere, tilbake i Irland, er Mair og søsknene hennes samlet for å rydde ut av barndomshjemmet og gjøre det klart for salg etter at faren deres døde. I en kommodeskuff, finner de et vakkert sjal pakket inn sammen med en gulnet konvolutt som inneholder en liten gylden hårlokk. Ingen av dem har sett disse tingene før, og det eneste de kan konkludere med, er at sjalet må ha tilhørt bestemoren, og at det må være fra den tida besteforeldrene bodde i Kashmir. Mair som er en frisinnet sjel uten store forpliktelser, bestemmer seg for at hun vil dra til India for å se om det kan være mulig å finne ut hvor sjalet kommer fra- og hvem sin hårlokk det kan være.

Boka har fått mye hederlig omtale rundt omkring, og det er sikkert vel fortjent. Historien er velkomponert og menneskeskjebner veves sammen på en fin måte. Likevel er jeg ikke ovebegeistra etter å ha lest den. Og nå kommer det vanskelige; jeg vet ikke helt hva den manglende entusiasmen skyldes! Jeg har kommet fram til at det mest sannsynlig er flere små sandkorn i maskineriet, som gjør at jeg synes det skurrer.
Jeg synes for det første ikke at språket flyter særlig godt. Rett som det er blir setningene så kronglete og sammensatte at man må lese de flere ganger for å få med seg betydninga (mulig det er jeg som er litt treg ;o) Et eksempel fra side 370-371:

Feirehus lå strødd utover åsene og campingvogner sto parkert langs kysten, men hvis man hørte til her, overså man mer disse enn man gjorde med åkrene og steinmurene og stiene i dalen som knapt nok forandret seg i løpet av et liv.

For det andre synes jeg personene blir litt for endimensjonale og blodfattige. De klarer ikke å vekke mye sympati, medfølelse eller engasjement hos denne leseren i hvertfall.
For det tredje synes jeg det blir for mye "pjatt", men det skal det kanskje være i en "dameroman"? For meg blir det i begynnelsen litt for langtekkelig, men det skal sies at det tar seg opp mot slutten, og alle trådene som tilsynelatende bare har blitt hengende løse underveis, nøstes fint opp, samles og festes skikkelig i veven!
Når jeg skal trekke fram det jeg synes er mest positivt med denne romanen, så er det helt klart at miljøskildringene og de geografiske beskrivelsene kommer høyt opp på lista. Det samme gjelder det historisek bakteppet, med andre verdenskrig og den gryende konflikten med Kashmir, India og Pakistan som hovedelementer. Alle sier vi jo "Andre verdenskrig", men for det meste tenker vi da på krigen i Europa, og av og til husker vi bombinga av Japan... Man er seg selv nærmest, og det kan være greit å få en påminnelse om at det ikke er helt sikkert at det er vi selv som er verdens navle. Det kulturhistoriske aspektet med kaniveverne og tradisjonene kyttet til pashminasjalene var det også interessant å lese om. (Det kan du forresten lese mer om i denne  nrk-artikkelen fra mai 2011.)

Til slutt blir spørsmålet om jeg vil anbefale denne til noen?! Tja, det kan jeg godt, til lesere som er glad i typiske chic-lit/ dameromaner, eller som vil lese ei bok fra et eksotisk område. De som kun er ute etter en handligsmetta page-turner, kan nok lett finne noe mer fengende å legge på nattbordet. Hos Bokelskere.no gav jeg boka terningkast fire, og det er jo egentlig et ganske greit resultat, er det ikke?