To bøker om Sofie og Otto- ikke for barn

Helt sida Brit Bildøen fikk p2-lytternes romanpris

Helt sida Brit Bildøen ble nominert til p2-lytternes romanpris for Sju dagar i august har jeg vært bestemt på at den skulle jeg lese. Så skjedde det som har lett for å skje, både på bokfronten og ellers: andre ting, andre bøker kom i veien og sju dager i august ble til nærmere sju måneder i vinter. Vel. Boka dukka plutselig opp på eBokBib, og da er det uhyre lettvint å trykke på "LÅN"- så vips lå den klar for lesing på Padda.
Boka handler om Sofie og Otto, året er 2019, byen er Oslo og verden har forandra seg en god del i løpet av de årene som ligger mellom oss og dem. Blant annet er forskjellene mellom folk blitt større, spesielt er de fattige blitt mer synlige. I tillegg er det ikke lenger oppsiktsvekkende at vær og natur herjer med menneskene og det menneskeskapte.
Sofie er leder ved det nye Munchmuseet, mens Otto leder FROM- foreninga for romfolket. Begge er veldig engasjerte og opptatt på hver sin kant, men på fritida er de alltid sammen, og det er viktig for dem å bevare fasaden og fatningen. Sofies datter var en av ungommene som ble drept på Utøya, og sorgen og tomrommet det bragte inn i livet deres preger dem naturlig nok fortsatt, om enn på ulik måte.
Handlinga går som tittelen sier over ei uke. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sofie har fått et insektsstikk som irriterer. Hun prøver å ignorere det, mens Otto prøver å overtale henne til å oppsøke lege. Dette kunne vært en bagatell, men i stedet blir det på en måte starten på ei lang rekke uhell, ulykker, sammenstøt, dårlige følelser og dårlige stemninger.
Forfatteren har på en mesterlig måte klart å skape et kompakt scenario der omgivelsene på alle måter er med på å understreke hovedpersonenes kamp for å holde på det hverdagslige i en verden og en tilværelse der man oppdager stadig flere sprekker under en tilsynelatende helt grei overflate.
Mye, mye mer kunne vært sagt om denne, for det er virkelig en glimrende roman som fortjener alle de godordene (og prisene) den har blitt overøst med, og jeg anbefaler dere å lese Ellikkens fyldige og reflekterte omtale, i tillegg til det Samlaget selv skriver på sine sider.

I stedt for å skrive mer om "Sju dagar i august", skal jeg utbrodere litt om en annen interessant oppdagelse jeg gjorde. Som jeg har nevnt i et par tidligere innlegg, går det tregt med skrivinga for tida, og da jeg skulle friske opp litt rundt denne boka, kom jeg over denne artikkelen i Aftehosten:

Da ble jeg selvfølgelig veldig nysgjerrig! Var det mulig at dette bare var en omskriving av en allerede og for lengst utgitt roman?? Her mått inspektør Snusen til pers! Biblioteket her hadde ikke "Desperate personar" i samlinga si, så jeg prøvde meg på Norgeslån, men da skjedde noe jeg faktisk aldri har opplevd før: forespørselen ble avvist uten begrunnelse. (Det gjorde Snusen om mulig enda mer oppsatt på å avdekke om det hele var juks og bedrag!) Neste forsøk på å komme til bunns i sakene, var å skrive en e-post til Samlaget, der jeg forklarte hvorfor jeg ønska meg et leseeksemplar av Paula Fox si bok fra 1970. (Den kom ut på norsk først i 2010) Det gikk ikke mange dagene før boka lå i postkassa og Snusen kunne fortsette undersøkelsene sine!

I "Desperate personar" møter vi  Sophie og Otto. Handlinga er lagt til Brooklyn, året er 1968. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sophie blir bitt av en villkatt da hun gir den mat. Hun prøver å ignorere og bagatellisere uhellet, mens Otto mener hun bør komme seg til en lege. Denne "drakampen" følges gjennom hele historien, og blir på en måte det som setter i gang rekka med ubehagelige hendelser.
Det er også flere likhetstrekk mellom disse to romanene, men det inntrykket jeg til slutt sitter igjen med, er at de tross alt er ganske så ulike.
Jeg synes Bildøens "versjon" er mer intens, dramatisk og engasjerende. Det er mulig det er fordi lagt til Norge og at handlinga er nærmere i tid,. Hendelsene og omstendigheter hun beskriver er mye mer aktuelle i det nyhetsbildet som preger livene våre her og nå. Paula Fox har kanskje lagt mer vekt på samspillet (eller manglende samspill..) hennes Sophie har i forhold til menneskene rundt seg. Forskjellen kan kanskje beskrives som om Fox´ Sophie og Otto er to planeter som sirkler rundt hverandre i stadig videre sirkler, mens Bildøens Sofie og Otto har havna i samme tørketrommel som virvler dem rundt...  Noe sånt? Kanskje?

Inspektør Snusen  har i hvertfall konkludert med at det er stor avstand mellom inspirasjon og plagiat!
Begge bøkene fallt i smak, men skal jeg rangere dem opp mot hverandre ville jeg satt "Sju dagar i august" øverst. De som allerede har lest Bildøens bok, kommer til å glede seg over "Desperate personar", og for de som ikke har lest noen av dem, anbefaler jeg å lese Fox først og Bildøen etterpå- det vil garantert gi en spesiell leseopplevelse! Anbefales!!