Hvitt hav. av Roy Jacobsen

Stian Holes flotte framsidebilde- det lille mennesket og den store verden.

Som veldig, veldig mange andre gledet jeg meg stort til at oppfølgeren til Roy Jacobsens "De usynlige" skulle komme, og jeg hadde flaks og fant den LEDIG på ebokbib med en gang den kom ut! Det betyr at det er noen uker sida jeg leste den, og jeg må derfor medgi at handlingsreferatet kan være en smule upresist.

Fra handlinga i den forrige boka, har man hoppet noen år fram i tid. Året er 1944, Barrøy er midlertidig forlatt av alle, men mens Ingrid jobber ved fiskebruket på fastlandet, føler hun hele tida draget fra- og mot øya. En dag får hun nok, tar ut lønna hun har til gode, provianterer på butikken og ror hjemover med prammen hun hele høsten har hatt liggende klar under kaia.
Da hun endelig går i land på Barrøy, blir hun slått av hvor smått alt har blitt sida sist... Det skal vise seg at tilværelsen skal by på uante prøvelser. I tillegg til det daglige slitet alene på ei værhard øy, oppdager hun snart at ikke bare ett, men flere lik flyter i land langs strendene. Man skulle tru noe slik ikke var til å bære, men det er fortsatt liv i en av kroppene, og Ingrid klarer å redde denne ukjente mannen som snakker et språk hun ikke forstår. Aleksander blir på en måte Ingrids lyspunkt, samtidig som han indirekte skal føre til en voldsom og traumatisrende hendelse. Dette siste er til å begynne med litt forvirrende og uklart, men etterhvert som man leser, "letner tåka"- og både leseren og Ingrid ser sammenhenger. (Ikke helt lett å skrive klart om dette uten at man avslører for mye.)

Som nevnt er det mange som har lest- og blogget om boka allerede. I tillegg har de aller fleste avisene hatt sine anmeldelser på trykk. Jeg gjør det (som vanlig) enklet, og linker til Rose-Marie som (også som vanlig!) har skrevet grundig, godt og reflektert om boka- i tillegg til at hun linker til både stort og smått, øst og vest. De aller fleste er udelt positive, det gjelder både anmeldere, bloggere OG MEG! Jeg føler at språket passer usedvanlig godt til historien, tidløst, dvelende, bølgende, dempet. Jeg er også veldig betatt av den "nærsynte" måten forfatteren forteller på. Detaljert og følelsesmessig sterkt. Man føler kulda og gråværet, håp og mismot, de skremmende episodene, resignasjon og handlekraft, naivitet og mistenksomhet, men for all del: også humor og varme.
Hvis det fortsatt er noen som ikke har lest boka, som fortsatt ikke er sikre på om de skal gjøre det, vil jeg anbefale og oppfordre til å lese de første korte kapitlene. Det er jo til slutt bare ved å "prøvelese" man kan finne ut om språket, fortellerstilen og handlinga fenger. Har den ikke gjort det i løpet av de tjue første sidene, er det antakelig ikke verdt å bruke mer tid på den- det er i hvert fall mi erfaring med nye bøker ;o)

Boka på 240 er utgitt av Cappellen Damm

og er kanskje en kandidat til Bokbloggerprisen?