Norsk sokkel, av Heidi Linde

Lydbokforlaget/ Gyldendal Forlag, 2015

Spilletid: 8:58
Lest av Tone Mostraum og Ola G. Furuseth.
Lydfil fra forlaget.

Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at jeg likte alt ved denne boka. Absolutt alt, fra tittelen til hvor tynn tråden er mellom de forskjellige personene og historiene. 

Hvert kapittel begynner med et utdrag fra en lovtekst, offentlig utredning eller lignende, og her vises det til ulike sider ved den norske velferdsstaten. (Det er trulig her den underfundige tittelen har opphavet sitt: velferdsstaten er jo bygget på oljen vi har pumpet opp fra nettopp norsk sokkel.) Man er innom temaer som rusomsorg, eldreomsorg, barnevern, uhjelp og ikke minst fosterdiagnostikk. Felles for alle menneskene vi møter er at de til tross for alle offentlige ordninger og velstanden vi omgir oss med, likevel ikke er fornøyd med livene sine- og det igjen gir dem mer eller mindre dårlig samvittighet for at de har så store krav: en av hovedpersonene leser ei melding på Facebook hvor en litt perifer bekjent gledesstrålende forteller at legene endelig har erklært ham kreftfri, og at dette er den lykkeligeste dagen i hans liv- så burde ikke han selv være like himmelstormende glad, han som ikke engang har hatt kreft? Man har så mange valg, men hvordan vet man hva som er rett- og når har man kryssa grensa for å velge det rett av samvittighetsgrunner kontra forfengelighet? Så ender det ofte med at man velger letteste motstands vei: å ikke ta noe valg i det hele tatt...

Boka selges som en roman, og det er selvfølgelig ikke feil, men man kunne like gjerne kalt det ei novellesamling- om man ikke visste det på forhånd, måtte man kanskje være ekstra oppmerksom for å få med seg forbindelsene som gjør at "roman-sjangeren" tross alt har dekning. Disse forbindelsene nevnes bare så vidt, og de er heller ikke viktige for helheten. 

Ut fra beskrivelsen min, kan man nok (dessverre) få inntrykk av at det er en traurig og litt kjedelig historie, men det er det absolutt ikke! Fiffig, original, morsom og intelligent er ord jeg synes er beskrivende, og forfatteren har på mesterlig måte klart å pirke litt ubehagelig i den norske selvgodheta, og det er slett ikke så dumt! Språket og stilen i boka varier ørlite avhengig av hvem sin historie som fortelles, litt sosiolekt og dialekt er med på å sette farge på språket. 

Hvis jeg ikke husker helt feil, var det Marta Norheim i NRK som stemplet "Norsk sokkel" som ei av de viktigste bøkene så langt i 2015. Det har hun sikkert rett i, jeg vet ikke så mye om hva som er viktig eller uviktig når det kommer til litteratur, men at den er både knakende god og høyst aktuell, det er hevet over enhver tvil! Anbefales varmt og hjertlig, og ligger godt svært godt an for nominasjon til Bokbloggerprisen neste år!

Her er det første avsnittet, servert på et sølvfat: