Sett ut en vaktpost, av Harper Lee

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Spilletid: 7 timer, 46 minutter
Oversatt av Ragnhild Eikli
Fint lest av Bodil Vidnes-Koppperud

Mange har nok lest 1001-boka "Drep ikke en sangfugl" som ble utgitt i 1960. Tidligere i år ble den utgitt på nytt i ny og mer moderne språkdrakt, og jeg vil tro at det har gitt boka enda flere lesere.

I høst kom forfatterens bok nummer to- med de samme menneskene i den samme byen, sånn omtrent tjue år etter handlinga i den første.  Noen hevder "Sett ut en vaktpost" ble skrevet først, men jeg syns Signe/ Braut med bok gir ei mer truverdig forklaring i sitt grundige blogginnlegg: forlaget som skulle gi ut Harpers debutroman ba henne konsentrere seg om Scouts barndom. Restene av manuset ble lagt bort, gjemt og glemt i en skuff, på et loft eller i et kott- hva vet vel jeg?- til det nylig ble gjenfunnet og noen så en mulighet for lett-tjente penger. (Vel... her spinner jeg nok litt videre på andres spekulasjoner...)
Det var mye hemmelighetskremmeri og stor ståhei da "Sett ut en vaktpost" ble utgitt. Rettferdighetens vokter, Atticus, var blitt rasist, historien tynn, språket var platt, det ferdige produktet bar preg av å være et hastverksarbeid. Osv. Greit nok- blir det for mye positivt, er det fort gjort å havne i fella med høye forventninger og stygge fall. Det unngikk jeg i hvert fall nå!

Jean Louise/ Scout/ Småen har fått vite at faren begynner å bli temmelig redusert av alder og sykdom, og bestemmer seg for å ta toget fra New York for å besøke ham i Maycomb. Vel hjemme blir hun overrasket av at ting ikke er like enkle og tilforlatelige som hun så dem da hun vokste opp. Hun ser skillene mellom fargede og hvite med nye øyne, hun ser faren i et nytt lys- hun har rett og slett blitt voksen og ser ikke lenger samfunnet og menneskene med barnets naivitet lenger. Det blir et sjokk for henne, men det skal vise seg at både faren og onkelen hennes lenge har ventet på at hun skulle få opp øynene, rive seg løs og stå opp for sine egne meninger.

Nå har det gått ei stund sida jeg hørte boka, jeg har hatt god tid til å fundere på hva jeg egentlig synes, og den absolutt sterkeste følelsen jeg sitter igjen med, er at det har vært en kjempeinteressant litteraturopplevelse! For det første er det jo interessant at forfatteren ble bedt om å konsentrere seg om barndomsskildringene, og mer eller mindre droppe det som er gitt ut som en separat roman nå, mer enn femti år senere. For det andre er det interessant å finne ut hva disse rastist-beskyldingene består i. Og sist, men ikke minst er det spennende å sjå hvordan Jean Louise reagerte da helgenbildet hun hadde av faren så til de grader ble knust og hvordan hun måtte "justere linsene hun så gjennom".
Rent språklig og litterært synes jeg nok ikke denne helt på høyde med "Drep ikke en sangfugl". Den er mer repeterende og ikke like frodig og fargerik, men samtidig gir det et sjarmerende preg, spesielt sett i forhold til hvilken historie som faktisk ligger bak utgivelsen. (Jeg får litt assosiasjoner til at en restemiddag kan bli skikkelig god, til og med bedre enn måltidet som var utgangspunktet... Jaja, jeg vet, men litt fantasi kan man unne seg i en privat blogg ;o)
Konklusjonen fra meg blir derfor at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese. For å få maksimalt utbytte av den, er det en stor fordel å ha lest "Drep ikke en sangfugl" først, og da vil jeg anbefale å lese den nye utgava som kom tidligere i år!

I tillegg til nevnte Signe som både har skrevet grundig om boka og linket til diverse avisanmeldelser, har Tine skrevet entusiastisk om denne. Klikker du på Lydbokforlaget, kan du høre en smakebit fra opplesinga.