Det er forfattaren sjølv som les

Gjør klar for vm i samleinnlegg!
De utålmodige kan finne en konklusjon nederst i innlegget, men da går dere kanskje glipp av noen fine boktips ;o)
Etter å ha lest dette innlegget hos Tine, spesielt kommentaren hennes til den andre Berit, begynte jeg å tenke på hvilke lydbøker jeg har hørt forfatteren selv lese. Det viste seg at det begynner å bli en del- og med unntak av to-tre stykker har jeg ikke ofret dem mye oppmerksomhet her på bloggen... De fleste av disse er en følge av et kort storytel-abonnement i sommer, og er nok bøker jeg i utgangspunktet ikke ivret spesielt etter å lese/ høre. Når jeg sjekker terningkstene mine på bokelskere.no, blir jeg overraska over at det kun er femmere og seksere å spore! (Der jeg har trilla terning, vel og merke.) Jeg skal ikke banne på at det har sammenheng med at forfatterene selv leser, men ofte synes jeg det gir bøkene en spesiell troverdighet. Alt stort og smått blir vektlagt akkurat slik forfatteren forestilte seg det da hen skrev, og de av forfatterene som bruker (ei sterk) dialekt gjør absolutt opplevelsen ekstra fargerik og levende:

Edvard Hoem: Jordmor på jorda og Slåttekar i himmelen. To bøker om tidlegare generasjonar i Hoem-slekta. Sterke personar, sterke historier skreve på nynorsk, fabelaktig godt lese med forfattarens eiga syngande romsdalsdialekt. Anbefales så absolutt- enten som lydbok, eller som papirbøker- eit must for norske bokormar, ein levande legende! I haust kjem det nok ei bok frå Hoem si hand; "Bror din på prærien", ein slektsroman og westernroman, fortalt på same sanselege vis og i same poetiske språk som den lovpriste «Slåttekar i himmelen». Også den les han sjølv- og eg grer meg ;o)

Per- glimt av min far, av Aksel Fugelli. Fascinerende biografi om en kjent (og for mange kjær) samfunnsdebattant. Sønnen Aksel har funnet ut at tida er inne for å grille faren- både når det gjelder alskens utspill i media og når det gjelder private valg og prioriteringer. Ærlig, rufsete, varmt og humoristisk. Det spesielle er at både far og sønn leser! Dette gir liv og troverdighet til historiene. Som forventa bys det på mye livsvisdom og grublerier til ettertanke.  

Raushetens tid, fra misunnelse til beundring, av Kathrine Aspaas. Dette er ei bok jeg har prøvd meg på tidligere, uten at det ble noen suksess. Det endte med at jeg leverte den tilbake forholdsvis ulest, dvs. jeg leste noen sider uten at jeg fikk helt taket på hensikten med boka. Jeg gav godeste Aspaas en ny sjanse: men jeg malte dører, skulle hun få lese boka si for meg. Da ble det mer sving på sakene! Jeg ble umiddelbart grepet av forfatterens åpenhet og etterhvert fascinert av hennes filosoferinger rundt temaene fra misunnelse til raushet. Her var det helt klart en stor fordel å høre forfatteren lese sin egen tekst. Nå må det likevel innrømmes at mye allerede er glemt. Det jeg husker best, er at jeg tenkte den ble for mye rettet mot arbeidsliv, og at det godt kunne vært korta ned litt mot slutten.

I morgen var jeg alltid en løve av og med Arnhild Lauveng- en utrolig sterk selvbiografisk beretning om psykiatri, psykisk sykdom og veien til et friskt og selvstendig liv. Andre kunne sikkert lest denne med like stor innlevelse som forfatteren selv har gjort her, men de ville aldri gitt historien den samme troverdigheten, autentisiteten eller gjennomslagskrafta. Det er flere måneder sida jeg hørte denne, men det hende fortsatt at jeg tenker på den- og henne.

Linda Eide- aktuell med nytt program på tv, ikkje like aktuell, men både fornøyeleg og finurleg når ho sjølv lese Oppdrag mottro- jakta på gamle dagar. Alle som har sansen for Linda Eide sine krumspring og idear, vil kose seg med denne! I ei rekkje telefonsamtaler med mora (Mottro, på dialekt... Det har altså ikkje noko med mot-tru, anti-religiøse rørsler å gjere ;o) kartlegg ho si eiga, familiens og lokalsamfunnet si historie. Her er det ingen tvil om at dialekta gjer mykje av opplevinga. Dette er ei svært munnleg bok, og det hadde knapt vore verdt å bruke tid på den om det hadde vore nokon andre som las- då hadde det vore betre å lese den sjølv, så kunne ein i det minste legge sitt eige haltande vossamål på samtalane. 
Her kan det kan hende vere passande med ei lita pause, den kan med fordel nyttast til å sjå Eides tilbakeblikk på då Terjen hadde meldt seg på kurs for å læra å fly hangglider!

Da er vi over på svensk avdeling- Storytel har et rikt utvalg lydbøker på svensk, og svensk går som en lek! (Jeg har til og med lest et par papirbøker på svensk i sommer, men det får vi eventuelt komme tilbake til i et serene (samle-)innlegg!)

Katarina Mazetti stifta jeg først bekjentskap med da jeg leste "Mitt liv som pingvin" tilbake i 2012. Den gang var jeg skråsikker på at jeg hadde lest "Grabben i graven bredvid", og kanskje hadde jeg virkelig det, men jeg husket ikke så mye av den da jeg hørte den på nytt i sommer... Easy comes osv... Nu vel, jeg hørte både "Grabben..." og oppfølgeren "Familjegraven" før jeg (bokstavelig talt) gikk løs på "Tarzans tårar" som fantes i forfatterens opplesing på Storytel. En varm og litt bittersøt historie om ei mor som strever virkelig hardt for å få endene til å møtes slik at dattera skal få det så fint og bekymringsløst som mulig, og om kvalene hun føler da hun møter en fyr på den helt andre enden av både den sosiale og økonomiske skalaen. At det er Mazetti selv som leser, synes jeg er med på å løfte lytte-opplevelsen, det blir ikke bare en ordinær klissete historie med hjerte og smerte. Det er tydelig at forfatteren har hatt litt dypere tanker da hun skrev den.

"Bröderna Lejonhjärta" og "Mio, min Mio" trenger vel knapt noen presentasjon. Jeg har lenge, lenge trudd at det var Mio, min Mio som var favoritten min da jeg var lita, men da jeg hørte den nå, er det ikke den historien jeg husket! Jeg vet fortsatt ikke hva som har skjedd, kanskje jeg bare har hatt en drøm om boka? Uansett, Astrid Lindgren har vært litt i vinden i år, og dette ble et nostalgisk og hyggelig gjenhør her hvor hun leser disse to klassikerne- og ikke minst var det interessant å tolke med en voksens hjerte og forstand. Også voksne kan trenge en liten påminnelse, for "Det finns saker man måste göra, annars är man bara en liten lort". Ingen vil nok argumentere mot meg hvis jeg hevder at ingen tolker Astrid Lindgren bedre enn henne selv!

Den nest siste boka i dette innlegget, er den jeg har ferskest i minnet, Vetle Lid Larsens biografi om faren, Lars Andreas. "Hvordan elske en far, og overleve" Om bardom, oppvekst, ungdom, løsrivelse, krig, kjærlighet og kanskje stolthet og forsoning? Jeg skal prøve å skrive et eget innlegg om denne etterhvert, men ettersom forfattaren les sjølv- noe han gjør riktig så bra- så må han så vidt nevnes her også! Her har jeg nok litt samme opplevelse som ved "Per, glimt av min far" og "I morgen var jeg alltid en løve"; det blir mye sterkere og nært når det er den som selv har opplevd og skrevet som forteller.

Og med bestemor, Frank Zappa og Tine Jarmila Sir, er jeg endelig i mål! Denne hadde jeg rent glemt at jeg hadde hørt, men den dukket altså opp på Storytel rett før abonnementet mitt gikk ut. Jeg rakk akkurat å høre denne søte, fiffige kortromanen, finfint lest av forfatteren selv. Da jeg leste den på papir, var det temmelig karakterløst hva dialekt og sosiolekt gjelder. Nå derimot, ble jeg overraska av fløyelsmyk og avslept sørlandsdialekt! Det gjorde virkelig susen- morsomt hvis romanen når fram til enda flere lesere/ lyttere med lydbokvarianten. (Og hvis jeg har fått det med meg rett, så har hun bidratt til ei ny bok i høst, "Nytt syn på livet", om hvordan folk har talket livet uten å kunne se.)

Sååå... Er det noen som har hengt med helt til slutt??? I så fall trur jeg dere har regnet dere fram til samme konklusjon som jeg har gjort; Det gir som regel et ekstra løft at forfattere leser sine egne bøker, men det kan se ut som det oftest blir valgt når det er spesielt personlige historier som fortelles.
... og i det jeg skrev de ordene, kom jeg på Øystein Wiik! Pokker! Han er jo en genial oppleser, og det er vel kanskje ikke slik at krimromanene han har skrevet om Tom Hartmann er utprega personlige...? Han blir muligens unntaket som bekrefter regelen; han er forfatteren som med stort hell kunne tatt på seg å lese inn andre forfatteres bøker i tillegg til sine egne ;o) (Også han er klar med ny bok i høst, "Rekviem", som jeg håper jeg får tid til å høre før den går i glemmeboka...)

Med dette gir jeg meg selv en oppmuntrende klapp på skuldra. Ikke for at jeg skal lese mine egne skriblerier høyt for andre, men for at jeg har gjort et durablig innhogg i lista over bøker som kunne fortjent litt omtale.

 ☺