Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen

Fullkommen lykke. Fullstendig tillit.

Forlaget Oktober, 2013
272 sider
Boka er lånt på biblioteket


Ikke en eneste en av omtalene jeg har lest om denne boka har vært annet enn positive. Ikke en eneste en av de jeg har snakket med som har lest den har vært annet enn dypr rørt og takknemlig for at denne boka er skrevet. Jeg kan ikke tenke meg at ei bok med selvmord som tema kan være mer oppriktig, ærlig, usentimental eller ryddig enn denne.

Det er (Dagblad-journalisten) Trude Lorentzen som etter mer enn tjue år bestemmer seg for å prøve å finne ut hva som gjorde at moren hennes til slutt ikke klarte å leve lenger. Hvordan var det mulig at den sprudlende, omsorgsfulle, engasjerte, glade og gode mammaen nærmest over natta kunne bli så fortvilet at den eneste løsningen hun så var å gjøre det slutt på alt? Trude var femten år da moren hoppet ut fra sjuende etasje på sykehuset hvor hun var innlagt for akutt depresjon og angst. Da hadde det gått 472 dager sida Mia ble sjuk. 472 dager. Hverken mer eller mindre.
Forfatteren går grundig til verks. Hun kartlegger så mye som mulig av morens liv, fra hun ble født på Sætrangtoppen 25. oktober 1943, til den fatale dagen hun i et ubevoktet øyeblikk klarte å smyge seg usett ut av ei ulåst dør på sykehusavdelingen. Hvordan var været og hva preget nyhetsbildet på viktige dager i morens liv? Hun kontakter barndomsvenner av moren, studievenner, slektninger, kollegaer. Hun får utlevert morens sykejournal, hun ber fagpersoner innen psykiatri om deres vurderinger av morens tilfelle, vel tjue år etter at hun tok sitt eget liv. Fikk hun relevant behandling? Tok de henne nok på alvor? Hva med all medisineringa? Kunne de ha gjort noe annerledes i dag? Er hun selv i risikogruppe for å utvikle depresjon eller psykose? Spørsmålene er selvfølgelig mange- og hun får ikke ett svar; det finnes ikke ett svar på Mysteriet mamma. Svarene er mange, de peker i forskjellige retninger og den eneste røde tråden hun finner i uttalelsene, er at tilfellet Mia Skøien er usedvanlig komplisert.

Forfatteren har klart å forholde seg til den svært personlige og opprivende historien på en helt utrolig ryddig og usentimental måte (da mener jeg ikke at den er distansert eller blottet for følelser, det ville vært umulig, det jeg mener er at den ikke er skrevet i selvmedlidenhetens lys eller at den er gjort mer tåredryppende enn nødvendig.) Gjennom det hun forteller om sin egen oppvekst med moren, enebarnet og alenemoren, skaper hun et tidsbildet som for meg gjør historien veldig nær. Jeg kjenner igjen og husker så mye av detaljene hun beskriver... Beskrivelsene av hvor viktig det var for henne som fjorten og femten år å være som alle de andre, frykten for å skille seg ut, bli utstøtt, for å bli gal- som moren, angeren når hun hadde kranglet med moren, redselen for å bli igjen alene, håpet om at moren skulle bli frisk og at alt skulle bli som før... Fortvilelsen, sjokket, sorgen og alle følelsene morens død førte til- og takknemligheten for at moren ikke traff asfalt da hun nådde bakken, at det var gress der, og løvetann.

Dette er ei enestående klok bok. Grundig og rik på detaljer. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si? Tankevekkende. Etterlater seg en liten vond klump i magen- og mange nye spørsmål.
Les boka! Og les gjerne denne artikkelen i Dagbladet først, eller ta en kikk på Ellikkens grundige og fine omtale i dette innlegget. (Der er det også ei liste med linker til andre bokbloggere som har skrevet om boka)