Indisk smakebit

Etter den forrig boka jeg leste med handling fra India (Sjalet fra Kashmir) var jeg litt skeptisk til å begynne på De hemmelige barna av Alison McQueen. Det viste seg å være helt uten grunn!
De britiske koloniherrene ser på India som selve juvelen i kronen. Der befinner James MacDonald seg, han har stor suksess med teplantasjen, men noe kone- se det har han ikke skaffet seg enda. I stedet tar han seg en lokal skjønnhet som elskerinne, og mot alle regler og tradisjoner får han to barn med henne. Dette forholdet blir etterhvert veldig vanskelig for alle parter; James, Chinthimani, omgangskretsen og lokalsamfunnet; alle synes av forskjellig grunner å ha problemer med å se på at dette skjer. Og i stridens kjerne, der står det to barn som naturligvis helt uforskyldt har havnet i dette uføret. Ingen vil vedkjenne seg dem, og ingen vil akseptere dem.
Boka bygger på forfatterens egen familiehistorie, moren er indisk og faren britisk, noe som gir historien enda en dimensjon og mer dybde.

Dagens smakebit er fra side 80. Chinthimani er forbanna og lei av å gå og vente på James som kommer skjeldnere og skjeldnere på besøk, og har bestemt seg for å oppsøke ham i hovedhuset. Hun tar med seg barna og hustjeneren, Shurika:

"Vi burde ikke være her." Shurikas stemme dirret advarende. Hun betraktet jentene nervøst der de løp i forveien, for hun fornemmet at fruens trass var aldeles malplassert. "Sahiben har sagt-"
"Sagt hva da? At vi skal holde oss innenfor fengselets murer mens han ignorerer oss i år etter år?"
"Vi mangler ingenting, frue."
"Det jeg mangler, er en ektemann som behandler meg med den respekt jeg fortjener."
"Frue." Shurika bøyde hodet. "Han er ikke deres ektemann. De må ikke omtale ham som det. Vi må være forsiktige. Her er det bare bråk i vente for oss."
"Selvfølgelig er han det." Chinthimanis stemme hardnet. "Enten han liker det eller ei. Jeg nekter å la meg bringe til taushet, og bare gå rundt og vente på tillatelse til å ta et glass vann fra min egen brønn."

Naturligvis har Shurika rett; det er trøbbel i vente...

Jeg liker denne romanen kjempegodt! Den har driv og er uforutsigbar på den måten at leseren i prologen får hint om hvor søstrene havnet etter omtrent åtti år, men hvordan veien dit artet seg, det får vi nok visst litt etter litt. Har fortsatt igjen mesteparten- heldigvis ;o)

Mari feirer i dag! 800 innlegg og som alltid et drøss av smakebiter på søndag! I dag også med et
kakebord som burde friste! Ta en tur innom hvis du vil delta på feiringa, eller hvis du trenger litt inspirasjon til nye lesegleder :o)