Boka jeg (nesten) kunne drept for

Ok- det er vel litt overdrevet akkurat dét, men at jeg hadde delt ut noen velretta knyttneveslag for å redde boka DET hadde jeg helt sikkert gjort hvis situasjonen krevde det av meg. Eller jeg kunne gått gjennom ild og vann for den. Gått over lik? Njjaaa... Men hvis det bare fantes ett eksemplar igjen i hele verden, så hadde jeg nok tatt sats og hoppa over det liket... (Jeg er forresten bedre i høyde enn i lengde, uten at jeg vet om det betyr noe i denne sammenhengen)
Alt for å sikre meg at denne boka fortsatt skulle være en del av det litterære livet mitt:

Kort fortalt er dette historien om to voksne tvillingsøstre som møtes for å rydde ut av huset til den alzheimersyke mora Andrea D., som skal flytte på hjem fordi hun ikke lenger kan ta vare på seg selv. Et utgangspunkt som selvfølgelig er trist og vanskelig. Jødiske Andrea D. vokste opp i grensetraktene mellom Polen og Litauen på begynnelsen av 1900-tallet, og søstrene kjenner bare til bruddstykker av historien hennes. Med hjelp av ei svart notatbok som noen har skrevet litt i, vil de prøve å dikte videre for å fylle ut det de ikke vet om moren. Romanen fortelles på tre ulike plan; søstrene på loftet, Andrea Ds livshistorie og til sist minnebilder fra søstrenes vanskelige oppvekst.
Boka kom ut i 2006. Sida da har jeg både hørt Janne Kokkin lese den, og jeg har lest den sjøl. Pluss at jeg har lest litt i den her og der med ujevne mellomrom, bare for å kjenne på den fantastiske og gursomme stemningen og følelsen forfatteren  har klart å skape. Nå føler jeg at jeg kjenner denne romanen så godt at det er nok å lese et par-tre sider, så har jeg den under huden igjen. Når jeg tenker på det nå, føler jeg meg rett og slett heldig som har funnet ei bok som treffer meg så inderlig rett i hjertet...
Historien er nydelig, intens, rørende og brutal. Personene er levende, miljøskildringene er så du føler at du er til stede og observerer det hele. Språket er nydelig, rytmisk, poetisk, drømmende, distansert, og hvis jeg skriver mer nå, kommer dere ikke til å ta det alvorlig, men bare avfeie hele innlegget, bloggen og gud forby; BOKA! som det reneste vrøvl. Det kan jeg ikke ta sjansen på. I stedet kan dere få en liten smakebit fra side 143, tilfeldig valgt, ettersom jeg jo synes alt her er like bra (Her holdt jeg på å kjøre på med enda mere ros og godord...).

Fram og tilbake blafrer bladene i boka slik at vi får tak i historien den beskriver, bare stykkevis, som noe vi så vidt greier å gripe i forbifarten. Noen setninger her, et løsrevet ord eller to der. De virvles opp fra papiret og svever rundt mellom tvillingsøster og meg. Uforståelige og vonde, vondere enn noe vi har visst om.

Hvis du har et superdupert boktips eller en smakebit du vil by på, kan du bli med på smakebit-utfordringa hos Mari, eller du kan bare snike deg inn der, og sjå om du finner noe du kan la deg friste av!



Ps! Jeg fikk et hint om at det var veldig begrensa hvem som kunne legg igjen kommentar her på bloggen- nå er det gjort endringer så det skal være åpent for alle. Takk til deg, søte Lise ☺