Skjulte feil og mangler

Elsebeth Egholm


Schibsted Forlag, 2013
347 sider
Oversatt av Lene Stokseth


Kan man klage over at påskeferien har gått med til skiturer under knallblå himmel og gnistrende sol, slik at man ikke har fått lest mer enn en brøkdel av det man hadde tenkt? Jeg trur kanskje det blir litt feil, og jeg har i hvertfall lest Elsebeth Egholms første bok i serien om den nyskilte økonomijournalisten og tenåringsmora Dickte Svendsen. Etter hva jeg har funnet ut, er serien tidligere utgitt som en del av Schibsted Forlags pocketbok-serie 'Nordisk krim'. Når den nå kommer på nytt, er det med nye merkelapper; Chic-lit/ kvinnekrim, og nytt lekkert smussomslag. Disse grepene kommer kanskje til å treffe et litt annet og bredere publikum? Jeg unner i allefall flere å la seg underholde av denne/ disse!

Dicke feirer noe motvillig førtiårsdagen sin sammen med et par venninner, da hun blir oppmerksom på ei plastbalje som ligger og dupper i vannkanten utenfor kafeen. I balja ligger et dødt spedbarn. Politiet famler i blinde, og det er først etter noen dramatiske hendelser på nyfødt-avdelinga på det lokale sykehuset, at sladder og fordommer går over til allmenn frykt og krav om å løse mysteriene; Er det noe sammenheng mellom sakene? Er det flere gjerningsmenn? Er flere barn i fare?
Dicke har i grunn mer enn nok med å stable sitt eget liv på bena etter skilsmisse og flytting til 'nytt' hus i ny by, men i stedet for å la henne fortsette med å skrive nøkterne økonomiartikler til avisa hun jobber for, setter redaktøren henne til å dekke barne-sakene i Århus.

Dette er ikke en tradisjonell krimroman. Det er riktig som forlaget sier; den passer faktisk like godt i kategorien chic-lit! Vi kommer tett innpå trekløveret Dickte, Anne og Ida Marie. De har temmelig ulik bakgrunn, de har alle sitt å stri med på hjemmebane- og underveis i denne boka blir livene deres snudd temmelig på hodet, på helt forskjellig vis.
Jeg liker denne kombinasjonen veldig godt- faktisk mye bedre enn jeg hadde trudd på forhånd! Persongalleriet er variert og det er lett å få sympati med de aller fleste- også de som er 'de slemme'... Alle har ei fortid, og fasaden man viser fram er akkurat det; en fasade og et glansbilde. På innsida og på nærthold, er det meste både mer komplisert, sammensatt og vanskelig enn det ved første øyekast ser ut til å være.
Forfatteren krydrer historien med humor og ironi, noe som løfter leseopplevelsen flere hakk! Språket er enkelt og flyter lett, dialogene er kanskje ikke av de aller beste hele tida, men de er troverdige, og hva vet vel jeg om hvordan danske journalister, sykepleiere, politifolk og fotografer snakker?

Konklusjon:
Jeg digger Dickte, jeg digger Bo, jeg digger Wagner, jeg digger Egholm og aller mest digger jeg at Schibsted har hele serien klar fra før, og vi kan håpe at de siste fem bøkene kommer som perler på ei snor!