Hvitt hav. av Roy Jacobsen

Stian Holes flotte framsidebilde- det lille mennesket og den store verden.

Som veldig, veldig mange andre gledet jeg meg stort til at oppfølgeren til Roy Jacobsens "De usynlige" skulle komme, og jeg hadde flaks og fant den LEDIG på ebokbib med en gang den kom ut! Det betyr at det er noen uker sida jeg leste den, og jeg må derfor medgi at handlingsreferatet kan være en smule upresist.

Fra handlinga i den forrige boka, har man hoppet noen år fram i tid. Året er 1944, Barrøy er midlertidig forlatt av alle, men mens Ingrid jobber ved fiskebruket på fastlandet, føler hun hele tida draget fra- og mot øya. En dag får hun nok, tar ut lønna hun har til gode, provianterer på butikken og ror hjemover med prammen hun hele høsten har hatt liggende klar under kaia.
Da hun endelig går i land på Barrøy, blir hun slått av hvor smått alt har blitt sida sist... Det skal vise seg at tilværelsen skal by på uante prøvelser. I tillegg til det daglige slitet alene på ei værhard øy, oppdager hun snart at ikke bare ett, men flere lik flyter i land langs strendene. Man skulle tru noe slik ikke var til å bære, men det er fortsatt liv i en av kroppene, og Ingrid klarer å redde denne ukjente mannen som snakker et språk hun ikke forstår. Aleksander blir på en måte Ingrids lyspunkt, samtidig som han indirekte skal føre til en voldsom og traumatisrende hendelse. Dette siste er til å begynne med litt forvirrende og uklart, men etterhvert som man leser, "letner tåka"- og både leseren og Ingrid ser sammenhenger. (Ikke helt lett å skrive klart om dette uten at man avslører for mye.)

Som nevnt er det mange som har lest- og blogget om boka allerede. I tillegg har de aller fleste avisene hatt sine anmeldelser på trykk. Jeg gjør det (som vanlig) enklet, og linker til Rose-Marie som (også som vanlig!) har skrevet grundig, godt og reflektert om boka- i tillegg til at hun linker til både stort og smått, øst og vest. De aller fleste er udelt positive, det gjelder både anmeldere, bloggere OG MEG! Jeg føler at språket passer usedvanlig godt til historien, tidløst, dvelende, bølgende, dempet. Jeg er også veldig betatt av den "nærsynte" måten forfatteren forteller på. Detaljert og følelsesmessig sterkt. Man føler kulda og gråværet, håp og mismot, de skremmende episodene, resignasjon og handlekraft, naivitet og mistenksomhet, men for all del: også humor og varme.
Hvis det fortsatt er noen som ikke har lest boka, som fortsatt ikke er sikre på om de skal gjøre det, vil jeg anbefale og oppfordre til å lese de første korte kapitlene. Det er jo til slutt bare ved å "prøvelese" man kan finne ut om språket, fortellerstilen og handlinga fenger. Har den ikke gjort det i løpet av de tjue første sidene, er det antakelig ikke verdt å bruke mer tid på den- det er i hvert fall mi erfaring med nye bøker ;o)

Boka på 240 er utgitt av Cappellen Damm

og er kanskje en kandidat til Bokbloggerprisen?

Sett ut en vaktpost, av Harper Lee

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Spilletid: 7 timer, 46 minutter
Oversatt av Ragnhild Eikli
Fint lest av Bodil Vidnes-Koppperud

Mange har nok lest 1001-boka "Drep ikke en sangfugl" som ble utgitt i 1960. Tidligere i år ble den utgitt på nytt i ny og mer moderne språkdrakt, og jeg vil tro at det har gitt boka enda flere lesere.

I høst kom forfatterens bok nummer to- med de samme menneskene i den samme byen, sånn omtrent tjue år etter handlinga i den første.  Noen hevder "Sett ut en vaktpost" ble skrevet først, men jeg syns Signe/ Braut med bok gir ei mer truverdig forklaring i sitt grundige blogginnlegg: forlaget som skulle gi ut Harpers debutroman ba henne konsentrere seg om Scouts barndom. Restene av manuset ble lagt bort, gjemt og glemt i en skuff, på et loft eller i et kott- hva vet vel jeg?- til det nylig ble gjenfunnet og noen så en mulighet for lett-tjente penger. (Vel... her spinner jeg nok litt videre på andres spekulasjoner...)
Det var mye hemmelighetskremmeri og stor ståhei da "Sett ut en vaktpost" ble utgitt. Rettferdighetens vokter, Atticus, var blitt rasist, historien tynn, språket var platt, det ferdige produktet bar preg av å være et hastverksarbeid. Osv. Greit nok- blir det for mye positivt, er det fort gjort å havne i fella med høye forventninger og stygge fall. Det unngikk jeg i hvert fall nå!

Jean Louise/ Scout/ Småen har fått vite at faren begynner å bli temmelig redusert av alder og sykdom, og bestemmer seg for å ta toget fra New York for å besøke ham i Maycomb. Vel hjemme blir hun overrasket av at ting ikke er like enkle og tilforlatelige som hun så dem da hun vokste opp. Hun ser skillene mellom fargede og hvite med nye øyne, hun ser faren i et nytt lys- hun har rett og slett blitt voksen og ser ikke lenger samfunnet og menneskene med barnets naivitet lenger. Det blir et sjokk for henne, men det skal vise seg at både faren og onkelen hennes lenge har ventet på at hun skulle få opp øynene, rive seg løs og stå opp for sine egne meninger.

Nå har det gått ei stund sida jeg hørte boka, jeg har hatt god tid til å fundere på hva jeg egentlig synes, og den absolutt sterkeste følelsen jeg sitter igjen med, er at det har vært en kjempeinteressant litteraturopplevelse! For det første er det jo interessant at forfatteren ble bedt om å konsentrere seg om barndomsskildringene, og mer eller mindre droppe det som er gitt ut som en separat roman nå, mer enn femti år senere. For det andre er det interessant å finne ut hva disse rastist-beskyldingene består i. Og sist, men ikke minst er det spennende å sjå hvordan Jean Louise reagerte da helgenbildet hun hadde av faren så til de grader ble knust og hvordan hun måtte "justere linsene hun så gjennom".
Rent språklig og litterært synes jeg nok ikke denne helt på høyde med "Drep ikke en sangfugl". Den er mer repeterende og ikke like frodig og fargerik, men samtidig gir det et sjarmerende preg, spesielt sett i forhold til hvilken historie som faktisk ligger bak utgivelsen. (Jeg får litt assosiasjoner til at en restemiddag kan bli skikkelig god, til og med bedre enn måltidet som var utgangspunktet... Jaja, jeg vet, men litt fantasi kan man unne seg i en privat blogg ;o)
Konklusjonen fra meg blir derfor at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese. For å få maksimalt utbytte av den, er det en stor fordel å ha lest "Drep ikke en sangfugl" først, og da vil jeg anbefale å lese den nye utgava som kom tidligere i år!

I tillegg til nevnte Signe som både har skrevet grundig om boka og linket til diverse avisanmeldelser, har Tine skrevet entusiastisk om denne. Klikker du på Lydbokforlaget, kan du høre en smakebit fra opplesinga.

Bygdeblues, blogg og bokhøst

Bygdeblues...
Etter tre og en halv måned på setra/ fjellet har vi flyttet ned i bygda igjen. Som hver høst, er det med et visst vedmod, og humøret kommer til å preges av bygdeblues i noen dager. Til hverdagen har blitt rutine igjen og all klesvask er unnagjort... Det verste er nok allerede lagt bak meg ( besøk hos tannlegen), men det vanskeligeste gjenstår: å venne seg til, og å forholde seg til mennesker igjen... Jeg får ta tida til hjelp, det har gått seg til tidligere, så jeg regner med at det gjør det denne gangen også.

Bokblogging...
Å flytte ned til sivilisasjonen igjen betyr at vi har fått bedre nett-tilgang, så det finnes heldigvis noen lyspunkt. Jeg er forferdelig og fullstendig akterutseilt når det gjelder både blogging og bokhøst- jeg tør ikke engang gå inn på bokelskere.no for å sjekke hvor langt jeg ligger etter med bokomtalene, men det får bli som det blir. Jeg innser at jeg ikke kommer til å skrive om alt jeg har hørt og lest, men ettersom humøret er som det er, skal jeg gi verdens korteste oppsummering av tre bøker som ikke slo an, 3 x terningkast 3:
Noen vil kanskje hevde at treere ikke er fullgæli, men jeg for min del, vil nesten karakterisere det som skivebom- det er skjelden jeg velger bøker som ikke ender opp med fire eller bedre, og i ettertid lurer jeg på hva det var som fikk meg til å fullføre.

"Hvorfor spurte de ikke Evensen?" av Lene Lauritsen Kjølner.
Vigmostad Bjørke/ Schibsted, 2015
271 sider
Leseeksemplar fra forlaget.

Bok nummer to om privatdetektiv Olivia Henriksen. Jeg likte den første boka godt, og var spent på denne- spesielt etter å ha sett at mange andre bokbloggere likte den veldig godt. Jeg syntes det virka som boka var satt sammen av tre helt uavhengige deler: innledning, plot og oppklaring. Usedvanlig spinkelt og det er lite trøst av slutten var uforutsigbar, når det overhodet ikke er spennende under veis. Jeg avslutter herved min karriere som kosekrim-leser. Det er offisielt.

Mishima?

"Den lille kjærligheten" av Francesc Miralles.
 Lydbok fra Storytell/ CappelenDamm, 2014

Handler om en ensom og lett depressiv litteraturprofessor som helt uventet (og ganske usannsynlig) får livet snudd oppned da en katt lurer seg inn i leiligheta hans. Han får plutselig venner og bekjente, et nettverk og treffer igjen en kjærlighet fra oppveksten. Det flommer over med henvisninger til både klassis litteratur og musikk, og jeg mista fort både tråden og interessa. Eneste grunn til at jeg fullførte, var at jeg hørte på den da jeg skulle slå plenen hos en nabo, ble overraska av et skybrudd og fikk selskap av en fremmed og utrolig koset katt da jeg søke ly på låven. Boka er i følge forlaget solgt til 18 land, men det virker ikke som den har fått allverdens med lesere av den grunn. 24 lesere har lagt den i hylla si på bokelskere.no.

"Kistemakeren" av Frode Granhus.
Lydfil fra Lydbokforlaget, 2015
Lest av Nils Johnson

Jeg har lest/ hørt og likt de forrige bøkene om Rino-politimann. Jeg var veldig spent på denne- litt ekstra etter at andre bokbloggere skrev engasjert og positivt om hvor spennende den var. Her vil jeg ikke skrive noe om handlinga, da vil jeg kanskje rote meg inn i ei avhandlig som røper for mye. Været kan jeg likevel nevne. Det er det samme dårlige som vi kjenner fra de forrige bøkene, regn, vind og enda mere regn- dessuten er det kaldt.
Plottet er ikke av de mest sannsynlige. Jeg skjønte altfor tidlig hvor det var sammenhenger og forbindelser, og ble ikke verken engasjert eller overraska. Jeg sytes rett og slett ikke det var truverdig, og det er etter mi mening helt essensielt når det kommer til krim. (Jeg er nok mer tolerant ift andre sjangere.) Et spørsmål som kan forklare litt hva jeg reagerer på: Ville du fortalt alt du visst, stort og smått, hvis en av dine nærmeste var utsatt for noe grusomt og i årevis etterpå var traumatisert av det som hadde skjedd? Eller ville du skjult bevis og holdt opplagt viktige opplysninger skjult for politiet?
Jeg velger å se på denne som et aldri så lite aarbeiduhell, og kommer nok til å gi godeste Granhus en ny sjanse hvis det kommer flere bøker med Lofoten-krim, men hvis den også sklir ut, kommer "Lofoten-krim" til å lide samme skjebne som "kosekrim"...

Så der! Der var siste tertials dårligste bøker presentert, og fra nå av går det bare en vei: OPPOVER! Og muligens framover- da kan det strengt tatt gå to veier.

Bokhøst...
To veier- og enda flere valgmuligheter. Jeg er klar for bokhøsten 2015! Jeg vet, jeg vet... Den er allerede godt igang, men det er som nevnt først nå jeg har skikkelig nett og kan begynne og orientere meg. Jeg har så vidt begynt å kikke litt å diverse bokkataloger, lese anbefalinger og noen ytterst få frarådninger (er det noe som heter det? Bokfrarådning??) Takket være ebokbib og lydbokappen fra Lydbokforlaget, har jeg så vidt lest/ hørt noen av høstens utgivelser, men jeg håper det er noen der ute som har noen hete tips om hva jeg absolutt BØR få med meg! Nå er jeg godt igang med Jan Kjærstads "Slekters gang" og jeg sier bare: Jeg blir så glad når en forfatter ikke bare gir oss en fantastisk historie, men samtidig har klart å klekke ut en helt ny måte å formidle den på! Året er 4000 e.Kr, og ei gruppe forskere fra Den kinesiske føderasjon har ved hjelp av fiksjonalisert historie skrevet ei avhandling om landet Norge, som ikke eksisterer lenger, men hvor grunnleggerne av Long-dynastiet kom fra. Det er- så langt jeg har kommet- intet mindre enn genialt!! En fryd for en bokelsker- og antakelig den helt rette medisinen for å kurere bygdeblues ;o)

Håper alle får ei fin helg- den er rett rundt hjørnet!

 

Norsk sokkel, av Heidi Linde

Lydbokforlaget/ Gyldendal Forlag, 2015

Spilletid: 8:58
Lest av Tone Mostraum og Ola G. Furuseth.
Lydfil fra forlaget.

Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at jeg likte alt ved denne boka. Absolutt alt, fra tittelen til hvor tynn tråden er mellom de forskjellige personene og historiene. 

Hvert kapittel begynner med et utdrag fra en lovtekst, offentlig utredning eller lignende, og her vises det til ulike sider ved den norske velferdsstaten. (Det er trulig her den underfundige tittelen har opphavet sitt: velferdsstaten er jo bygget på oljen vi har pumpet opp fra nettopp norsk sokkel.) Man er innom temaer som rusomsorg, eldreomsorg, barnevern, uhjelp og ikke minst fosterdiagnostikk. Felles for alle menneskene vi møter er at de til tross for alle offentlige ordninger og velstanden vi omgir oss med, likevel ikke er fornøyd med livene sine- og det igjen gir dem mer eller mindre dårlig samvittighet for at de har så store krav: en av hovedpersonene leser ei melding på Facebook hvor en litt perifer bekjent gledesstrålende forteller at legene endelig har erklært ham kreftfri, og at dette er den lykkeligeste dagen i hans liv- så burde ikke han selv være like himmelstormende glad, han som ikke engang har hatt kreft? Man har så mange valg, men hvordan vet man hva som er rett- og når har man kryssa grensa for å velge det rett av samvittighetsgrunner kontra forfengelighet? Så ender det ofte med at man velger letteste motstands vei: å ikke ta noe valg i det hele tatt...

Boka selges som en roman, og det er selvfølgelig ikke feil, men man kunne like gjerne kalt det ei novellesamling- om man ikke visste det på forhånd, måtte man kanskje være ekstra oppmerksom for å få med seg forbindelsene som gjør at "roman-sjangeren" tross alt har dekning. Disse forbindelsene nevnes bare så vidt, og de er heller ikke viktige for helheten. 

Ut fra beskrivelsen min, kan man nok (dessverre) få inntrykk av at det er en traurig og litt kjedelig historie, men det er det absolutt ikke! Fiffig, original, morsom og intelligent er ord jeg synes er beskrivende, og forfatteren har på mesterlig måte klart å pirke litt ubehagelig i den norske selvgodheta, og det er slett ikke så dumt! Språket og stilen i boka varier ørlite avhengig av hvem sin historie som fortelles, litt sosiolekt og dialekt er med på å sette farge på språket. 

Hvis jeg ikke husker helt feil, var det Marta Norheim i NRK som stemplet "Norsk sokkel" som ei av de viktigste bøkene så langt i 2015. Det har hun sikkert rett i, jeg vet ikke så mye om hva som er viktig eller uviktig når det kommer til litteratur, men at den er både knakende god og høyst aktuell, det er hevet over enhver tvil! Anbefales varmt og hjertlig, og ligger godt svært godt an for nominasjon til Bokbloggerprisen neste år!

Her er det første avsnittet, servert på et sølvfat:

Ingrid Winters makeløse mismot

Evt. Janne Drangsholts makeløse gjennombrudd!! 

Den kuleste framsida!!

Heldigvis er det allerede mange som har blogget om dette fornøyelige friske pustet av ei bok. Heldigvis har det så godt som bare vært positive omtaler- Henriette Stenstrup har endatil kjøpt filmrettighetene, så det er bare å begynne å glede seg! Og jeg, jeg trenger dermed ikke å bruke allverdens tid på hverken handlingsreferat, seriøse analyser eller dype refleksjoner. Det finner dere superlett etter et Google-søk.Først tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om en fornøyelig, sjarmerende, absurd, morsom, lett og ledig roman preget av lett resignasjon -og ganske riktig: mismot, men fant ut at det ikke var dekkende nok. Hvis dere i stedet ser for dere godeste Ingrid Winter som fyker rundt for å prøve å samle sammen en håndfull sprettballer i fri dressur, da får dere et bedre inntrykk av boka. Vel og merke hvis dere tar med i forestillingsbildet at disse ballene ikke er baller, men alt fra jobben, kollegaene, ektemannen, barna, barnas venner, replikater, dørselgere, et overilt huskjøp og et ikke-gjennomført hussalg, fanden på flatmark, diverse misforståelser, energityver, økonomiske bekymringer og ikke minst Ingrid selv...

Historien gir meg assosiasjoner til Helene Uris "De beste blant oss", Jonas Jonassons Allan Carlson (fra "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" PLUSS Heidi Lindes "Norsk sokkel"! Det virker kanskje som en umulighet, men Ingrid Winters makeløse mismot har elementer fra alle disse tre. 

-Intrigene, illojaliteten  og konkurransen fra Helene Uris bok.

-Absurditeter a'la Allan Carlson, selv om han, hvis jeg ikke huske feil, i sin tid gjorde furore i Vladivostok, ikke St. Petersburg.

-Litt de samme motsetningene som menneskene hadde å stri med i Lindes flettverk: vi har egentlig alt, men ønsker oss likevel noe mer.

Oppsummert: God bok som anbefales!

Konsekvens: Jeg heier på både Drangsholt og Stenstrup, og trenger bare et ørlite hint for å melde meg som statist! Jeg kan for eksempel være passkontrollør eller sekretær :o)

Spasibo za menya- Na vnov'

Mere blod, av Jo Nesbø

Lydbokforlaget/ Aschehoug forlag, 2015
Spilletid: 5 timer, 11 minutter
Lest av Thorbjørn Harr- som denne gangen gjør stor suksess med finnmarkstonefall og sameaksent!!
Lydfil fra forlaget


Finnes det en littaratursjanger som heter sitcom-krim? Hvis det ikke gjør det, så viser det bare at sjangerinndelinga i beste fall er snever og mangelfull. Jeg har sett at andre har brukt benevnelsen retrokrim, men der har man også parkert Hans Olav Lahlum, og det han skriver er temmelig annerledes enn dette!

Jeg likte den første boka i serien, Blod på snø, veldig godt, men jeg var skeptisk til oppfølgeren. Ikke angående det litterære eller underholdningsverdien, men etter som dette er en del av et konsept, var jeg redd for at tvisten fra slutten av første bok skulle være gjennomgangstråden- hvis det gir mening. Det gjør det naturligvis ikke. En så rutinert forfatter som Jo Nesbø, ville selvfølgelig aldri gått i den forutsigbar-tvist-på slutten-fella. Selvfølgelig ikke!! Takkoglov ;o)
Her møter vi Ulf, eller Jon. En hippie, opprinnelig en litt unnselige type som etter triste omstendigheter endte opp som hasj-langer og mistenkt for å stå bak drapet på Fiskerens ekspeditør. Narkokongen Fiskeren møtte vi i første boka også, og nå blir Jon, eller Ulf, overtalt til å overta som innkrever og leiemorder. Det går ikke spesielt bra, og han bestemmer seg for å rømme så langt vekk som han kan komme, og ender opp i Kåsund i Finnmark. Der møter han en fargerik forsamlig; samer og læstadianere med personlige historier og ikke minst motiver. Til tross for at Ulf, eller Jon, gjemmer seg i ei jakthytte på fjellet, blir han snart innhenta av Fiskerens nye fotsoldater, og etterhvert blir det faktisk litt blodsutgytelse, om enn ikke slik verken Ulf, eller Jon, eller leseren hadde forutsett.

Jeg skrev at jeg ville kalle dette en sitcom-krim, og det holder jeg fast på. Jeg synes historien er fornøyelig, sprudlende og fengende, men det er ikke bare tull og tøys. Bak den ytre, fartsfylte handlinga, finner man også melankoli og et visst alvor. Mishandling i nære relasjoner er blant temaene som er med på å gi historien litt tyngde. Språket er tidsriktig (handlinga er lagt til 1977), miljøskildringene gode, persongalleriet variert og dialogene troverdige.
Boka er lett å anbefale: suveren røverhistorie og god underholdning for den som ikke nødvendigvis må lodde dypet eller er ute etter hardbarka krim, død og fordervelse!

Andre har blogget mer eller mindre grundig om boka, først og fremst er Bokbloggeir entuasiastisk og grundig, Artemisia lot seg engasjere, Randi satte pris på humor og "god-ord", Solgunn var imponert over hvor lettlest og tilgjengelig historien er,  mens Beathe (som ikke hadde lest den første boka) ikke ble helt overbevist.

Spoiler-advarsel!! Ikke les under bildet hvis du vil bevare all spenninga!!!

Gutta på tur- slike- eller helst de som er litt mindre!- jakter vi på om dagen. Bildet er fra 2013.

Når det er sagt. Denne gangen har Jo Nesbø, kanskje uten å vite det selv, trulig skapt historiens minste krimhelt! Eller endatil et slangemenneske av en miniatyrkrimhelt ;o)
Til opplysning og orientering: en voksen reinsbukk kan ha en kroppslengde på inntil 220 centimeter, boghøyde opptil 125 centimeter. Ut fra bildet kan man prøve å se for seg hvordan hendelsen med reinsbukken gikk for seg..!
Og nå er jeg absolutt ikke ironisk: Jeg ler sjelden når jeg leser eller når jeg hører på lydbøker, men her gjorde jeg det! Og slett ikke en ondsinnet latter for å ha "avslørt" manglende kunnskaper. Rett og slett fordi jeg fant det ustyrtelig morsomt- og fordi jeg tok det som et "tegn" på hvordan søttitalls-krim gjerne tok litt lett på risøtsj og fakta!

Igjen: Jeg anbefaler boka varmt og hjertlig!

Flink pike kjører VW-boble, 68-mod.

Mens vi venter på at valgresultatene skal bli klare, kan jeg komme med siste dagers bokopplevelse og bokrefleksjoner. Jeg er antagelig en av de siste til å lese/ høre Gillian Flynns "Flink pike". Den kom aldri inn på leseønskelista mi, men etter at jeg leste "Avslørt" (Renee Knight) tidligere i sommer, og så at mange trakk paralleller mellom disse, gikk det som det gikk... Jeg har tidligere nevnt hvor skremmende lett det er å kjøpe filer i Lydbok-appen ;o)

Det dukket nok opp andre fristelser, for boka ble lasta ned, men forble uhørt lenge. Til nå. Da det har blitt noen timer/ dager ute på renspost. Jeg har forstått det slik at det utrolig nok er opptil flere bokbloggere som ikke har det minste snev av jakterfaring. Ei kort forklaring for dere: "renspost" betyr ganske enkelt at man finner en høvelig plass hvor man tror dyrene kan finne på å vise seg fram, en myrkant, fjelltopp e.l. og rigger seg til med det man kan få lyst på/ bruk for de neste timene, og setter seg ned. Helt rolig. Helt stille. Helt våken og klar. Jeg kan bare si at det er SÅ mye lettere med lydbok på ene øret! (Det andre brukes til å nilytte etter rasling i lyngen, snøfting, kvister som knekker osv- det var det med å være våken og klar. 

Nå har det seg slik at jeg ikke fant så mange likheter mellom "Flink pike" og "Avslørt". (Bortsett fra at begge var spennende og originale nok) Derimot fant jeg en veldig klar parallell til det å kjøre gammal bil!

Du vet, ei folkevogn-boble, for eksempel? Av typen som med fordel kan parkeres i toppen av en bakke, i tilfelle den må dyttes i vei for å "starte på andregear"? Poenget er turtallet. Den putrer igang, rolig og pent, og stiger jevnt, både i takt og tempo så lenge du kjører nedoverbakke. Det holder seg ganske bra bortover sletta også- helt til du nesten er framme. Da kan pokker meg motoren finne på å fuske! Du vet sånn putt-puuhh-putt-prrrr-putt-putt-prrrrr-putt-puuhhh-brrr-putt. Så ikke noe mer. Bensintomt, kanskje. Eller noe annet. Rotoren? Jeg har hørt noen prate om den. Om det var det ene eller det andre: AKKURAT slk følte jeg at enn boka var! Den begynte både bra og lovende, jeg var spent på hva som ville dukke opp bak neste sving, men rett før målstreken gikk lufta liksom ut av ballongen. Eller tanken var tom. 

Uansett: det var 17 1/2 time med knallbra underholdning, og en halvtime jeg ikke var like imponert over. 

Som nevnt: mange har lest, likt og blogget om denne. Jeg har fortsatt ikke fått draget på å lage linkinger når jeg blogger fra Padda, men de som vil finne ut mer om boka, finner nok det d vil med et raskt Google-søk!