Mere blod, av Jo Nesbø

Lydbokforlaget/ Aschehoug forlag, 2015
Spilletid: 5 timer, 11 minutter
Lest av Thorbjørn Harr- som denne gangen gjør stor suksess med finnmarkstonefall og sameaksent!!
Lydfil fra forlaget


Finnes det en littaratursjanger som heter sitcom-krim? Hvis det ikke gjør det, så viser det bare at sjangerinndelinga i beste fall er snever og mangelfull. Jeg har sett at andre har brukt benevnelsen retrokrim, men der har man også parkert Hans Olav Lahlum, og det han skriver er temmelig annerledes enn dette!

Jeg likte den første boka i serien, Blod på snø, veldig godt, men jeg var skeptisk til oppfølgeren. Ikke angående det litterære eller underholdningsverdien, men etter som dette er en del av et konsept, var jeg redd for at tvisten fra slutten av første bok skulle være gjennomgangstråden- hvis det gir mening. Det gjør det naturligvis ikke. En så rutinert forfatter som Jo Nesbø, ville selvfølgelig aldri gått i den forutsigbar-tvist-på slutten-fella. Selvfølgelig ikke!! Takkoglov ;o)
Her møter vi Ulf, eller Jon. En hippie, opprinnelig en litt unnselige type som etter triste omstendigheter endte opp som hasj-langer og mistenkt for å stå bak drapet på Fiskerens ekspeditør. Narkokongen Fiskeren møtte vi i første boka også, og nå blir Jon, eller Ulf, overtalt til å overta som innkrever og leiemorder. Det går ikke spesielt bra, og han bestemmer seg for å rømme så langt vekk som han kan komme, og ender opp i Kåsund i Finnmark. Der møter han en fargerik forsamlig; samer og læstadianere med personlige historier og ikke minst motiver. Til tross for at Ulf, eller Jon, gjemmer seg i ei jakthytte på fjellet, blir han snart innhenta av Fiskerens nye fotsoldater, og etterhvert blir det faktisk litt blodsutgytelse, om enn ikke slik verken Ulf, eller Jon, eller leseren hadde forutsett.

Jeg skrev at jeg ville kalle dette en sitcom-krim, og det holder jeg fast på. Jeg synes historien er fornøyelig, sprudlende og fengende, men det er ikke bare tull og tøys. Bak den ytre, fartsfylte handlinga, finner man også melankoli og et visst alvor. Mishandling i nære relasjoner er blant temaene som er med på å gi historien litt tyngde. Språket er tidsriktig (handlinga er lagt til 1977), miljøskildringene gode, persongalleriet variert og dialogene troverdige.
Boka er lett å anbefale: suveren røverhistorie og god underholdning for den som ikke nødvendigvis må lodde dypet eller er ute etter hardbarka krim, død og fordervelse!

Andre har blogget mer eller mindre grundig om boka, først og fremst er Bokbloggeir entuasiastisk og grundig, Artemisia lot seg engasjere, Randi satte pris på humor og "god-ord", Solgunn var imponert over hvor lettlest og tilgjengelig historien er,  mens Beathe (som ikke hadde lest den første boka) ikke ble helt overbevist.

Spoiler-advarsel!! Ikke les under bildet hvis du vil bevare all spenninga!!!

Gutta på tur- slike- eller helst de som er litt mindre!- jakter vi på om dagen. Bildet er fra 2013.

Når det er sagt. Denne gangen har Jo Nesbø, kanskje uten å vite det selv, trulig skapt historiens minste krimhelt! Eller endatil et slangemenneske av en miniatyrkrimhelt ;o)
Til opplysning og orientering: en voksen reinsbukk kan ha en kroppslengde på inntil 220 centimeter, boghøyde opptil 125 centimeter. Ut fra bildet kan man prøve å se for seg hvordan hendelsen med reinsbukken gikk for seg..!
Og nå er jeg absolutt ikke ironisk: Jeg ler sjelden når jeg leser eller når jeg hører på lydbøker, men her gjorde jeg det! Og slett ikke en ondsinnet latter for å ha "avslørt" manglende kunnskaper. Rett og slett fordi jeg fant det ustyrtelig morsomt- og fordi jeg tok det som et "tegn" på hvordan søttitalls-krim gjerne tok litt lett på risøtsj og fakta!

Igjen: Jeg anbefaler boka varmt og hjertlig!