Lattern og døden, av Pieter Webeling

Bazar Forlag, 2014
268 sider
Forsidedesign av Henrik Koitz
Oversatt av Hedda Vormeland
Leseksemplar tilsendt fra forlaget
Tilgjengelig både innbundet og som pocket.


Man kan av og til spørre seg selv om det aldri blir nok bøker om andre verdenskrig. Hvert eneste år får vi nye varianter over samme tema, både romaner og dokumentarer, og det virker som markedet aldri mettes. Det er antakelig helt greit at disse nye kommer til, for det er kanskje det eneste middelet for å hindre at de ulykksalige årene havner i glemmeboka?


Denne gangen er det en roman det handler om. Hovedpersonen, nederlandske Ernst Hofman, klarte å unngå konsentrasjonsleirene lenge til tross for sin jødiske bakgrunn, men i 1944 ble han til slutt arrestert og sendt til en av de polske dødsleirene. Under transporten møtte han Helena, og uten at det utbroderes eller overrisles med sukkervann, var det tanken på å se hverandre igjen som gjorde at de klarte å se framover, til dager utenfor fangenskap, nedrighet, sykdom, sult og elendighet.
Hofman som var komiker i det sivile, bestemte seg ganske raskt for at han gjennom humor ville prøve å få de andre fangene til å hode motet oppe, og begynte å arrangere forestillinger. Da tyskerne oppdaget talentet hans, ble han beordret til å ta humoren og latteren med seg for å underholde dem i stedet. Dette ble naturligvis noe temmelig annet, man kan lett leve seg inn i de motstridende følesene dette førte med seg; i stedet for å holde livsmotet opp hos sine egne, skulle han nå more de som på de grusomste måter pinte, plaget og drepte hans eget folk. Samtidig kunne det kanskje være redningen for at han selv- og enda til Helena- skulle kunne overleve.

Historien begynner med slutten. Krigen er over, Hofman skal holde sin første forestilling etter at livet så smått har normalisert seg, og han forteller historien sin til inspisienten ved teateret. Dette fortellergrepet gjør at leseren kommer veldig tett på historien og menneskene den handler om. Grusomhetene blir om mulig enda verre- og med humor og komikk som kontrast, blir det nesten litt grotesk. Det overrasket meg hvor aktivt onde mange av de som jobbet i leirene var- ellers kan man få inntrykk av at "de bare lot det skje", men slik er det ikke her. Man får gjengitt forferdelige scener hvor tyskerne utøver unødvendig onde handlinger (ikke nødvendigvis vold), og det gjør rett og slett sterkt inntrykk.
Nå kan man kanskje tro at boka bare omhandler ondskap og grusomheter, men slik er det naturligvis ikke. Man får også en passe dose medmenneskelighet, håp og etiske dilemmaer. Den har den uvanlig miksen av lettlest og til ettertanke.

Som Tine, Siri og Randi anbefaler jeg boka varmt!