Skjulestedene av Katherine Webb

I et innlegg i februar i år, skrev jeg litt om bøker med framsider (og titler) som ikke yter innholdet rettferdighet, og der ble blant andre Katherine Webb nevnt. Hun gjør alltid grundig research, har stor variasjon i temaene hun velger å skrive om og hun faller ikke for fristelsen å velge lettvite løsninger. Til tross for stor spennvidde i forfatterskapet har ikke forlagene klart å videreformidle noe særlig annet enn heelt typisk dameroman. Synd!! I påsken hørte jeg hennes nyeste roman/ første krimroman, "Skjulestedene" og det ble nok en knallbra leseopplevelse!

Jeg hadde allerede fått med meg at Webb hadde pønsket ut en fiks vri på slutten, at hun virkelig ville overraske leserne, så jeg burde selvfølgelig vært godt forberedt, men neida. Jeg ble ikke bare overraska, jeg ble rett og slett tatt på senga så grundig at jeg måtte sette boka på pause for å tenke meg grundig om: Var det jeg som ikke hadde fulgt med- eller var det noe som hadde gått feil i oversettelsesprosessen? Etter litt grublerier og rene Sherlock Holmes-granskinga, gikk det plutselig opp et lys for meg, og jeg kunne koste på meg både glis og fnis- det var virkelig ikke mer som skulle til enn den ene bitte-lille detaljen! Ha- jeg innser at verden ikke har gått glip av noen stor detektiv ved at jeg valgt en annen retning!

Året er 1922, stedet en søvnig liten landsby kalt Slaugterford. Femten år gamle Terta Cartwright (navnet er en oversettelse av engelske Pudding, et kallenavn hun fikk fordi hun var så glad i kaker...) jobber i stallen ved Manor Farm, mens broren hennes, Donny, som ble hardt skadd på slagmarkene i første verdenskrig, har fått lov til å jobbe der som assistent for gartneren til tross for at skadene har gjort ham temmelig hjelpesløs. Da Alistair Hadleigh, den sympatiske eieren av både Manor Farm og papirfabrikken blir funnet drept, brutalt slått ihjel med en spade, blir mistanken raskt rettet mot Donny som ikke kan gjøre rede for seg eller forklare hvordan han skulle ha endt opp tilgriset av blod og med spaden mellom hendene. Terta er hellig overbevist om at broren aldri kunne ha gjort noe slik, og etter hvert klarer hun å overbevise Alistairs unge enke, Irene, om at det MÅ finnes en annen forklaring.
Samtidig følger vi en parallellhistorie, hvor den stumme jenta Clemmie er hovedperson. Hun kommer fra en fattig familie, som blant annet leverer melk til kantina på papirfabrikken. Enhver skjønner at disse trådene til slutt vil knyttes sammen, men for lesere med så dårlig utvikla detektiv-egenskaper som jeg har, er problemet at koblingsmulighetene er så mange! Når sammenhengen endelig går opp for leseren, er det plutselig mye som blir fikst og finurlig!
Jeg anbefaler dere rett og slett å lese denne! Jeg kan nesten garantere at mange vil bli overrasket over hvor intrikat og velkomponert hun skriver. Persongalleriet er truverdig og mangfoldig, miljøskildringene fargerike og overbevisende og denne gangen er plottet virkelig av de beste. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg stusser over enkelte ord i den norske oversettelsen. Tidlig i boka sies det for eksempel at døden ikke var noe ekspsjonelt:

Det gikk knapt et år uten at noen mistet et nært familiemedlem i influensa eller spasmer.  

Her lurer jeg litt på hva slags spasmer det er snakk om..?! I den originale utgava står det:  

Fits, flu and seizures took their annual tithe of loved ones.

og ved hjelp av googla og kvakksalver-fornuft, har jeg resonnert meg fram til at det antakelig er snakk om feberkramper. Jaja, noen fliser skal man jo spikke og det ser ikke ut som verken oversetteren eller jeg klarte å finne noe fornuftig forklaring på hva "fits" betyr her, uten at jeg kan si det har forringet leseopplevelsen det minst. (Oversettelsestips mottas likevel med takk!!)

Lydbok, sol, blå himmel, topptur, utsikt, ski, hund, bringebærsaft og kanelsnurr- livet asså..!!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 15:51/ 398 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Oversatt av Jan Chr. Næss

Lydfil fra forlaget.