BloD og såNN På SNø, av Jo Nesbø

Det er lenge sida jeg leste noe av Jo Nesbø. Veldig lenge sida. Til og begynne med leste jeg vel nærmest alt han skrev om Harry-gutten, men etterhvert ble han skjøvet utover sidelinja. Når jeg tenker på det nå i ettertid, trur jeg han havna i samme fella som en annen Harry, nemlig han med pottene. Det er noe med overdreven forhåndsreklame, fyrverkeri, ballonger og hysteriske tilstander som nærmest gjør meg til ekstremist på den andre enden av skalaen. Eller kanskje ikke det heller, jeg velger rett og slett ikke å forholde meg til fenomenet.

Så her ei natt skjedde det noe merkelig. (Jeg er av de menneskene som har lett for å finne på noe hvasomhelst for å slippe å gå til sengs.) Jeg hadde akkurat hørt ferdig ei anna lydbok, Divergent- de lojale, og skulle bare sjå om det hadde kommet noe nytt og spennende på Lydbokforlaget. Det er som regel noen fristelser, men jeg skulle som sagt bare snuse litt. Jeg skulle ikke kjøpe noe- og i hvertfall ikke noe som var utsatt for massiv forhåndsoppstuss. Så feil kan man ta.
Jeg hadde fått med meg mer om den nye boka enn at den ikke skulle handle om Harry. Mulig det var det som gjorde utslaget? Jeg er forsøksvis godt oppdratt, og vet at i teorien skal man ikke dømme folk
før man har blitt kjent med dem. Men jeg skulle bare snuse litt, og når sant skal sies, var det ikke Nesbø som vekket størst interesse. Jeg var mer spent på Alex av Pierre Lemaitre som har fått svært gode omtaler, men som heldigvis har fått dem etter at den er gitt ut. Det gjør meg mer vennligsinna innstilt.
Hvordan det nå var eller er, da jeg kom til tannpussen, lå mobilen på kanten av vasken mens "nedlasting pågår"-symbolet blinka. I nattens mulm og mørke var Jo, Olav, Fiskeren, Dansken, Klein, Hoffmann, Corina og diverse andre lugubre typer på vei hjem til meg med lydens hastighet. Beskjemmet gikk jeg og la meg, jeg hadde jo aldri hatt til hensikt å kjøpe noe, jeg skulle jo bare snuse litt. Nye herrebekjentskaper hadde jeg slett ikke sett for meg.

Da jeg dagen etter for skams skyld åpnet lydfila, ble jeg mildt sagt litt overraska over omfanget til dette nye bekjentskapet. Tre og en halv time opplesing- det er jo en kortroman, det! Da ble jeg litt med positiv med en gang, og da den tida var gått, og jeg hadde blitt kjent med enda en ny mann, nemlig Thorbjørn Harr som oppleser, var jeg egntlig ganske godt fornøyd. Den andre Berit har skrevet et knakande godt innlegg om boka, så jeg skal fatte meg i korthet.
Vi er tilbake til 1975, vinteren i Oslo er av de kalde slaget og Olav Johansen har blitt leiemorder kun av den grunn at han ikke duger til noe annet. Rett før jul har sjefen hans bestemt seg for å kvitte seg med kona, og det er Olav som skal ekspedere henne. Med sine personlige svakheter, klarer ikke Olav å drepe henne, og løser sjefens "problem" på sin egen måte. Det ender med forferdelse og snøballen ruller.
Det jeg liker med denne historien, er først og fremst at den er fryktelig morsom! 70-tallsnostalgi, snurrige personligheter, blodsprut, forviklinger og en overraskende slutt gjorde dette til en fonøyelig lydbokopplevelse. Anbefaler den gjerne til lesere/ lyttere som ønsker seg noe humoristisk og spennende, men som ikke krever at alt skal være genialt eller grensesprengende.

Blod på snø

Jo Nesbø

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015

Spilletid: 3.30

Godt lest av Thorbjørn Harr
Impulskjøp...