TO seKuNdeR fØR miRaKLet

Av Agnès Ledig

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Oversatt av Ellen Huse Foucher
Lest av Runa Eilertsen
Spilletid Ca åtte timer.
Biblioteksbok.

Denne hadde jeg nok litt for høye forventninger til. Det burde strengt tatt ringt noen bjeller, og det gjorde det kanskje også, uten at jeg tok spesielt mye hensyn til det denne gangen.

Boka handler om stakkars Julie som bor i en kommunal bolig sammen med sønnen Ludovic (Lulu), hun jobber for luselønn i kassa på et supermarked, har dårlige kollegaer (som stjeler penger fra hennes kasse) og en mannsjåvinistisk sjef som trur med å gi henne sparken, evt gir henne muligheten til å betale tilbake på andre måter han kunne like. Da det en dag dukker opp en vilt fremmed eldre herre som virkelig ser henne, blir hennes velgjører og inviterer hanne og Lulu med på tre ukers ferie, ligger det an til ja nettopp: en enkel, forutsigbar feelgood helt etter oppskrifta. Man bygger seg opp og støtter hverandre, ser på stjernene og den lille engleaktige gutten som bringer lys og lykke til alle rundt seg, før den grusomme ulykka skjer og tilværelsen raser sammen. Før de sakte men sikkert bygger seg opp igjen og finner lykken på nytt.

Ok, jeg har ikke hatt på meg de brillene som gjør meg vennlig innstilt, eller som gjør at jeg ser positivt, men jeg ble altså ikke spesielt grepet av denne historien. For meg ble det litt i meste laget, av alt i grunn. Og likevel for lite: Lite overraskelser, lite truverdig, lite engasjerende. Og enda et likevel: Det er vel det man kaller en bestselger, den er enda til prisvinner, men i dette tilfellet henger disse to elementene sammen: jeg fortsetter med fordommene mine, og er skeptisk til bokhandlerpriser: en bokhandler er kanskje mer opptatt av salg enn av kvalitet?
Noen vil kanskje innvende at jeg som ikke har barn, aldri vil kunne sette meg helt inn i hvor grusomt det er å miste ungen sin og derfor ikke blir like revet med, men da må jeg protestere! Å lese romaner er jo å leve seg inn i andre verdner og andre menneskers liv, gjøren og laden. Man må ikke nødvendigvis ha samme erfaringer eller samme ståsted som romanfigurene for å leve seg inn i ei bok. Når jeg ser over hvilke bøker jeg har gitt favorittstempel inne på bokelskere.no, er det ei salig blanding av fantasy, krim, feel-good, historiske romaner samt litt kokkelering og strikking- det er ikke mye av dette jeg kan relatere meg til i det virkelige liv.
Uansett. Mange har lest den, og det virker ikke helt som jeg er på bølgelengde med massene denne gangen. Jeg har ikke lest så himla mange bloggomtaler av denne, men Åslaug, Med bok og palett, skriver at den er gripende og følelsesladet, vakker og velskrevet. Hvis jeg tolker Tine rett, synes hun den er litt mer ujevn med klisjéer og lettvindtheter, men er likevel tydelig rørt og positivt engasjert. Og Ingun, Kleppanrova, synes boka er koselig og enkel, men ikke grensesprengende. Mest positiv av alle, er nok Astrid Terese med sine Betraktinger; hun ser alt det positive der jeg ser det kjedelige ;o)


Den som føler seg kallet, kan jo lese den for å finne ut hvem de er enig med. Boka er lettlest og tar ikke for mye tid fra andre leseprosjekter...