Helbredelsen

Jonathan Odell

 

Pax Forlag/ Lydbokforlaget, 2012
Spilletid: ca 13 timer
Oversatt av Kia Halling
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud


Jeg hadde lest så altfor mange, altfor gode omtaler av denne boka og historien før jeg hørte den selv. Derfor har jeg latt det gå litt tid før jeg nå sette meg ned for å skrive litt om hva jeg synes.

Først av alt; det er absolutt ikke noe direkte galt med boka, den er viktig, hjerteskjærende, rørende og faktisk også litt morsom innimellom. (Navnet på apen, Daniel Webster, er for eksempel ganske fornøyelig...) Men jeg hadde faktisk ventet meg noe enda mer, noe større, enda mer... originalt, kanskje?

En fortelling i historien
Det er en aldrende Gran Gran som forteller historien sin til ei stum lita jente, Violet, som plutselig blir etterlatt på trappa hennes. Det er historien om Yvandi/ Granada, den nyfødte slavedattera som blir tatt fra foreldrene sine for å gi Fruen trøst og en erstatning etter at hennes egen datter døde. Som Fruens speseilt utvalgte, vokser hun opp i et slags ingenmannsland; hun blir ikke fullt ut akseptert verken blant slavene eller de hvite. (Den naiviteten og uvitenheten dette skaper, er faktisk med på å gjøre boka troverdig.)
Da slavene på plantasjen blir rammet av svarttunge (en mangelsykdom), kjøper plantasjeeieren en slave, Polly Shine, som kan å helbrede. Allerede første dagen, blir Polly Shine oppmerksom på Granada, og ber om at hun skal bli lærlingen hennes. Granada er svær uopplyst, skeptisk, naiv og absolutt ikke moden for oppgava, men Polly gir ikke opp. Etterhvert får Granada nok kunnskaper til å hjelpe til med de syke, men skepsisen til Polly blekner likevel ikke. Denne skepsisen og naiviteten, og tilliten hun har til eierne, gjør at Granada en dag foretar seg noe som skal sette flere liv i fare, og skal komme til å forandre livene til veldig, veldig mange- både blant slavene og de hvite.

Aller best liker jeg samspillet mellom GranGran og Violet. Hvordan den gamle bruker fortellingene til å vinne Violets tillit- og hvordan Voilet får GranGran til å erindre. Samspillet mellom disse to er fantastisk! -Og hvordan historiene deres viser seg å være sammenflettet er egentlig forventet, men likevel rørende.

Konklusjon:
Andre har nok blitt mer grepet av denne enn det jeg ble, for eksempel Beathe og Bokelskerinnen, men det absolutt ei bok jeg er glad for å ha fått med meg. Den berører temaer som desverre er aktuelle også i dag, og jeg kan gjerne anbefale boka til de som liker å lese historiske romaner med sterke skjebner.