Hele livet på en dag

Alyson Richman

Cappelen Damm, 2013
304 sider
Oversatt av Børge Lund



Kan det virkelig være behov for enda en roman som dreier seg om jøder, andre verdenskrig og holocaust? Det er det sikkert ikke, men jeg er likevel uhyre glad for at Alyson Richman har skrevet denne, og at Cappelen Damm har gitt den ut på norsk.


Først av alt vil jeg skrive litt om bildet på framsida av boka. Det er vel ingen som er i tvil om at det er coverbildet som gir potensielle lesere førsteinntrykket av ei bok- og at det ofte blir avgjørende for om man velger å lese boka eller ikke. I de fleste tilfeller er det opplagt på hvilken måte framsida vil gjenspeile innholdet, men av og til, får man følelsen av at her ligger det noe mer gjemt! Den følelsen fikk jeg her, og jeg har trolig brukt altfor mye tid på å analysere denne komposisjonen, men jeg hadde faktisk rett:
Paret som kysser er opplagt hovedpersonene, Lenka og Josef.
Den store grå bygningen nederst, trudde jeg i min uvitenhet kunne være inngangsporten til en konsentrasjonsleir, men litt forskning viste at det er Karlsbrua som krysser elva Vltava/ Moldau i Praha. Den er trulig den mest besøkte turistatraksjonen i byen, dekorert med statuer av forskjellige helgener. En av de mange mytene knyttet til denne brua, sier at den som berører statuen av St. John av Nepomuk skal få et ønske oppfylt, en annen myte er at går du over denne brua, skal du før eller senere få komme tilbake til Praha.
Blåregnen øverst i bildet er en svært giftig plante, men den karakteriseres likevel som romantisk- og i blomsterspråket (bl.a. kjent fra Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbaugh) betyr blå blomster generelt Jeg lover å stå ved din side til døden skiller oss.
Jeg elsker å finne skjulte tegn og å kunne avsløre hemmeligheter!

Historien om Lenka og Josef tar til i Praha på begynnelsen av trettitallet. To ungdommer fra suksessrike jødiske familier som forelsker seg, de ser for seg ei lys framtid sammen, men det skal ikke ta lang tid før dagliglivet for jødene blir mer og mer uutholdelig. Til slutt klarer Josefs familie å skaffe billetter og utreisepapiret, men Lenka nekter å bli med før hele familien hennes kan følge med.

"Du drar først, og så kommer vi etter", sa de begge. "Josef drar først, og så kommer vi alle etter", svarte jeg. De så på meg med triste, fryktsomme øyne. Far tryglet om at jeg skulle dra. Han fortalte meg hvor lettet han ville bli hvis han visste at bare ett av barna hans var i trygghet. Mor presset hendene mine mot brystet og sa at jeg måtte følge min nye ektemann. Det var min plikt som hustru. Men min søster sa aldri et eneste ord, og det var hennes stillhet som runget høyest.

Med dette blir det nygifte paret skilt fra hverandre. Josef kommer seg til slutt til Amerika, alene. Lenkas familie blir etter ei stund sendt til konsentrasjonsleiren Therzin/ Theresienstadt, og videre til Auschwitz.
I løpet av krigen har Lenka feilaktig fått vite at Josef druknet sammen med resten av familien da skipet de reiste med ble torpedert. På sin side fikk Josef til slutt bekreftet av Lenka var blant de omkomne fra de tyske konsentrasjonsleirene- heller ikke det stemte.
Boka begynner med slutten, så jeg avslører ingenting da jeg skriver at de til slutt møtes igjen nærmere søtti år etter, i et bryllup de begge har sett fram til.
Både Lenka og Josef forteller sin versjon av det som hendte i de årene de var fra hverandre. Lenka med vekt på opplevelsene fra krigen, Josef mest om livet som lege og familiefar i USA. Begge med sterke skildringer av det livslange savnet etter den andre.

Richman er en enestående forteller og har gjort grundig forarbeide til denne boka. Den bygger mye på virkelige personer og hendelser, men er likevel ingen dokumentarisk roman. Forholdene jødene måtte leve under i konsentrasjonsleirene er som forventet like grusomme her som i andre beretninger. Skildringene er svært troverdige og et rikt og sammensatt persongalleri gjør fortellinga levende, rystende, fylt av både kjærlighet og ondskap. Her vekkes leserens engasjement fra første til siste side- og da siste side er lest, ønker man seg minst et par kapitler til!
Språket i boka er lett og flytende, innimellom nærmest poetisk, og jeg synes oversetteren har gjort en veldig bra jobb for å ivareta de skiftende stemningene i de forskjellige scenene. Selv om jeg oppfatter dette som en lettlest page-turner, er det absolutt ikke ei bok man blir fort ferdig med. Her vises det gang på gang hvor skjørt livet er, og hvordan tilfeldigheter  blir avgjørende for hvordan livet blir, så det er ikke til å unngå at man blir gående å gruble litt i ettertid.

Konklusjon; Årets desidert beste leseopplevelse så langt! En fantastisk sammensatt og velkomponert, engasjerende og uforglemmelig historie. Jeg kan ikke tenke meg hvem denne ikke skulle passe for- anbefales til alle og enhver!

Bøker jeg har lest som kan minne litt om denne:
Hotellet på hjørnet av bitter og søt, av Jamie Ford.
Sahras nøkkel, av Tatiana de Rosny.
Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss.

Enda en liten smakebit fra boka finner du i dette innlegget. Og vil du lese mer, så har Bokelskerinnen skrevet en veldig fin omtale av boka. Det var i hennes jubileumskonkurranse jeg vant boka, og som dere har skjønt: jeg er virkelig SÅÅ glad for at denne kom seilende min vei! Tusen, tusen takk ♥