Det synger i lauvet, Britt Karin Larsen

Ofte er det de beste bøkene det er vanskelig å skrive noe vettugt om. De bøkene man har gledet seg ekstra til å lese. De bøkene man har lest sakte og kost seg ekstra med. De bøkene man etterpå har gått og grunna på.
Slik har jeg det med Britt Karin Larsens femte bok om skogfinnene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Ettersom både Lina og Taneli, hovedpersonene og navet i hjulet fra de første bøkene, døde i forrige bok, trudde jeg serien dermed var slutt. Gleden var stor da jeg så at bok nummer fem var i anmarsj! For det er jo klart; Lina og Taneli hadde både barn og barnebarn, etterhvert også barnebarns barn- og disse er det vel verdt å vie både tid og oppmerksomhet!

Mens handlinga i de første bøkene i all hovedsak var lagt til selve Finnskogen, har flere av "ungdommene" nå flyttet til byen eller andre bygder. Utvandringa og urbaniseringa er i gang, og det gjelder ikke minst for skogfinnene som kanskje var av dem som hadde det trangest, de som hadde minst å tape, og dermed mest å vinne på å bryte opp. De legger av seg mer og mer av det finske, både språk og kultur. Mange velger å kvitte seg med selve det finske identitets-symbolet; røykovnen. I "Det synger i lauvet" er rollelista lang i forhold til de forrige bøkene, handlinga er lagt til flere steder, både by og bygd, innland og utland. Det er ikke alltid like lett å "holde styr på" alle, men det kan hende jeg opplevde det slik fordi jeg var så opptatt av å lese sakte for å kunne suge på karamellen så lenge som mulig. Hadde jeg lest litt raskere, hadde det trolig også flytt litt lettere.
Språket er det samme vakre og poetisk syngende. Det er den samme spørrende, allvitende fortelleren som vi kjenner fra de foregående bøkene, som betrakter på de små menneskene som klorer seg fast på jorda og gjør det de må for å overleve. En referent som også trekker tråder mellom det som synes smått og ubetydelig, og det som er det største av alt, selve livet.

Livet endrer seg, og menneskenes tanker med det, det man trodde man aldri ville verdsette, kan man plutselig savne en dag, lenge etter at man vraket det. Omvendt kan det man trodde man trengte ligge der ubrukt resten av livet, for det ble ikke slik man fryktet eller håpet, det ble noe annet av alt, man fikk aldri bruk for dette man så omsorgsfullt tok vare på.

Jeg lar meg gang på gang forundre over at ett menneske, én forfatter, kan ha så mange slående tanker og bilder i hodet, og enda til få dem ned på papiret slik at det både blir vakkert OG til ettertanke! Jeg bøyer meg i støvet.
Jeg var så heldig å få høre Britt Karin Larsen fortelle om bøkene og forhistorien til serien ved et forfattermøte på biblioteket. Hun kunne fortelle at hun allerede var i gang med bok nummer seks, for hun var også nysgjerrig på hvordan det går videre med skogingene! HURRA! Det er bare å smøre seg med tålmodighet ;o)

Konklusjon:

Alle forventninger er innfridd! Jeg gleder meg til oppfølgeren og håper enda flere får øynene opp for denne fantastiske forfatteren! Jeg er fortsatt blod-fan ;o)

Revolveromtale- Over det kinesiske hav

Lydbokforlaget/ Tiden, 2013.
Boka er lånt på biblioteket.

Dette er ikke første gang jeg begynner på ei bok av Gaute Heivoll, men det er første gang jeg fullfører!! (Fjær i hatten der!!)
Boka kom ut nå i høst, og kan på en måte settes i samme "bås" som Cecilie Engers "Mors gaver" og Helene Uris "Rydde ut", ettesom fortelleren i "Over det kinesiske hav" holder på å rydde ut av foreldrenes hus. Faren døde for noen år tilbake, moren nylig. Vi får dermed to fortellinger parallelt; en liten del om hva han finner i huset, men aller mest om hva slags minner som dukker opp. Fortelleren hadde en litt spesiell oppvekst, ettersom foreldrene som var diakon og sykepleier, bygde huset med tanke på at det også skulle brukes som forpleining for psykisk syke- eller tullinger og åndssvake som de ble kalt. En helt uforglemmelig søskenflokk på fem var blant de som bodde der. (Boka skal visstnok bygge på faktiske hendelser og virkelige personer. Disse søsknene skal virkelig ha eksistert, og det gjør naturligvis historien enda sterkere)
En sommerdag skjer ei dramatisk ulykke som skal forfølge familien for all framtid. Et eksempel på at jo mindre noe blir snakket om, jo mer vil det kunne dominere og prege livet til de som rammes.

Boka gir et utrolig godt bilde av en spesiell familie, spesielle mennesker, ordinært bygdeliv og ikke minst etterkrigstidas psykiatriske helsevesen (eller manglende sådan?) Jeg er virkelig betatt av måten forfatteren med så få ord klarer å formidle stemninger og holdninger!
Til slutt også noen rosende ord til oppleseren, Erland Bakker. Dette er den første lydboka han har lest inn, og han har absolutt bestått eksamen! Han gir litt ulike stemmer til de forskjellige personene, men ikke større varisjon enn at det føles greit. (Jeg er nemlig ikke fan av opplesere som gjør lydbøker til hørespill...)
Jeg gav boka terningkast fem inne på bokelsker.no

Andre som har lest boka er Tine, Med bok og palett, Karete, Anita og RoseMarie

Mens jeg har hørt "Over det kinesiske hav" har jeg prøvd å bli ferdig med julegaveproduksjonen. Det gikk ikke helt som planlagt... Jeg måtte til slutt bare pakke inn det halvferdige sjalet, sammen med en tilgodelapp på det resterende arbeidet ;o) Mottakeren tok det heldigvis med et smil- og fordelen er naturligvis at vedkommende fikk bestemme størrelsen! Hun ville ha det litt smalere enn det som er på bilde under, og nå er jeg vel omtrent halvveis på rysjekanten rundt. Kanskje jeg klarer å bli ferdig før nyttårsrakettene går i lufta? Det er håp i hengende snøre ;o)
Oppskrift på sjalet fant jeg i Sidsel J. Høiviks bok med den treffende tittelen "Lekre masker og lekne sting" som jeg skrev om i dette innlegget.

Kjære bokbloggnisse!

Posten kom fram- teen er testa og godkjent!!

Tusen takk for ei perfekt sammesatt julegave!
Jeg vil berømme dere på nisseverkstedet for å ha vært usedvanlig treffsikre i år ;o) Hovedsaken for en boknisse, er naturligvis bøker, og de dere plukka ut til meg, gleder jeg meg veldig til å lese! Det er ingen grunn til å være bekymra for at "Grabben i graven bredvid" er på svensk- jeg leste jo "Mitt liv som pingvin" på svensk også, og det gikk overraskende bra! Den andre boka,"Rebecca", har jeg foreløpig bare hørt og lest bittelitt om, men jeg har fått med meg at de som har lest den er begeistra, og den står klar på ventehylla- den hvor bøker med høy prioritet står. Spennende!
Og det er vel akkurat Rebecca som er hintet som gjør at jeg tar sjansen og hvisker et forsiktig forslag om at Karin som hysjer har hatt en finger med i spillet! Jeg trur ikke jeg har sett at de andre "kandidatene" har nevnt at de har barn? Og hvis jeg ikke tar helt feil her nå, så finner dere et aldeles nydelig julebilde av "hintet" på bloggen hennes i dag... For ordens skyld; Jeg er absolutt veldig langt fra sikker, altså!!! (Kan hende det er et tegn på at jeg bør lete fram litt skikkelig detektiv-krim med det første også? Snushanen begynner å ruste, for ikke å si bli tett i nesa ;o)

Herlig miks- jeg koser meg og gleder meg til å begynne på bøkene!

Vel, ikke så tett i nesa at jeg ikke kjente den fantastisk gode lukta fra både såpe, te og sjokolade; mmmmmmm....! Ellers syns jeg det var skikkelig morsomt å få både fot- og håndvarmere! Dere aner neppe hvor kaldt det kan være å sitte på elgpost, men jeg kan love dere at det blir en helt anna opplevelse hvis man har slike varmeputer i sko og votter!!! (Og jeg er positivt overraska over at det er andre bokbloggere som vet at det finnes slike; tommel opp!!) Julepynten var også skikkelig innertier; en utrolig søt globus (jeg elsker kart og har lenge ønska meg en globus- jeg har bare ikke tenkt på det som et julepynt-alternativ... Det er muligheter for at den kan få et anna bånd sånn litt utpå nyåret, så blir den helårs ;o) -og et tre og et ornament skåret ut av "boksider"- slett ikke umulig at akkurat den idéen bli kopiert til senere anledninger!

En anna, trulig ikke tilsikta, men desto mer gledelig bieffekt av denne julegava, er at jeg kjenner at både leselyst og blogglyst har kommet snikende tilbake! Så kjære snille nissevenn, uansett hvem du er; jeg takker, bukker og neier, og gleder meg til å komme i gang igjen!

PS! Takk også til Lattemild som har arrangert dette for oss i år! Det har vært kjempemorsomt, og jeg håper vi kan få bli med på noe tilsvarende neste jul... Min "spådom" er at enda flere blir med da, nå som de har sett hvor morsomt vi har hatt det, vi  som meldte oss på i år!

Og et PS til; Håper dere alle får enda noen fine romjulsdager framover- en skulle vøre fire år...

Noveller...

Lett inspirert av Nobel-prisen som ble gitt til Alice Munro, har jeg prøvd meg på noen novellesamlinger. Det har ikke gått mer enn sånn passe bra. Først ut var Lars Saabye Christensens nye bok "Stedsans".
Omtalt som en av Lars Saabye Christensens muntreste bøker på lenge. Det er en novellesamling preget av skakk humor, og en gjennomgangsfigur er en nokså tvilsom forfatter av såkalt god litteratur, som ikke får den anerkjennelse han fortjener. Selvparodien ligger nær i mange av tekstene. Meg fenget det ikke- det er mulig det rett og slett er Kim Haugen jeg begynner å bli litt lei av? Han har en spesiell stemme som gjør at bøkene og historiene han leser blir veldig like. Vanligvis er jeg glad i LSC, så det kan tenkes jeg låner papirboka senere!
Neste bok var av en mer lokal forfatter, Ola Jonsmoen. Har lest og likt mye av det han har skrevet tidligere, men denne gangen ble jeg ikke helt overbevist. I likhet med "Stedsans", ble ikke "Betonggras" fullført.
Så var det den godeste nobelpris-vinneren, da. Alice Munros
"Rømlingen" ble ganske tilfeldig valgt fra bibliotekets samling. Jeg fullførte ikke, men jeg kan helt klart og selvfølgelig se at her er det litterære kvaliteter! For at jeg til tross for at jeg ikke orka å lese ferdig, logget jeg meg inn på nrk, og hørte programmet som Frøken Flink anbefalte- det synes jeg var et godt alternativ! Nå vet jeg liksom mer hva jeg kan forvente meg om jeg skulle velge å lese ei av de andre bøkene hun har skrevet ;o)

Til tross for at det har gått litt trått med disse novellesamlingene, har jeg ikke gitt opp! Fra Juritzen forlag kom det ei bok med 21 nye og gamle julenoveller, den har jeg lest litt i, og jeg koser meg faktisk! Når jeg sammenligner de nye og de gamle historiene, er det rart å se hva som fortsatt er som det var for over hundre år sida; forventningene før jul- og de ikke oppfylte forventingene etter jul. Den store forskjellen, er nok at det er mer ironi, humor og skjeve blikk i de nye historiene. Jula virker ikke like alvorlig og høytidelig nå som den var tidligere.
Jeg leser litt innimellom andre gjøremål, og håper det kan føre med seg to "bivirkninger"; julestemning og lyst til å lese flere noveller! Jeg vet jo at det er mange andre bokbloggere som er glad i noveller, så hvis det er noen som har noen gode tips, blir jeg glad for det!

Grafisk frammstilling

Det kan vel tenkes at noen vil føle behov for litt forklaring?

Firkanta "bokser"- antall leste/ hørte bøker- hele bokser uten kryss= ferdig lest.
                                                                 Hele bokser med kryss= avbrutt.
                                                                 Stipla bokser= påbegynt.

Grønn strek- leselyst og leseglede
Rød strek- dårlig samvittighet

Antall bøker som er lest uten at jeg har skrevet innlegg om dem stiger, leselysta stuper... Sånn er det her om dagen, og jeg sier som godeste Gjertrud som går i reprise for ørtende gang:
Vi får håp det blir likar i mårra! Ja, det gjør vi!!

Bøker lever sitt eget liv

Dere som ikke har tenkt på at bøkene i hylla bør få stå sammen med likesinnede, må bare unne dere denne vesle animasjonsfilmen! Flinke, fantasirike folk, asså!!

Jeg venter på familien Mulvaney

Da jeg plukka alle bøkene ut av hylla i går, dukket denne godbiten opp. Jeg var helt sikker på at jeg hadde skrevet om lykkestøv, vinnerlodd og familien Mulvaney, men et kjapt søk i bloggarkivet avkrefta akkurat det. Jaja; drøm og virkelighet- det hender det går litt over i hverandre ;o)

Tidligere i høst hadde søte Kasiopeiia som blogger om bøker og kjærlighet til litteratur (Jeg syns den beskrivelsen er så nydelig ;o) en give away, og jeg som bestandig har sagt at jeg har hell i kjærlighet og ikke i spill, ja jeg vant altså! Spørsmålet nå, blir om jeg begynner å få dårlige kort på handa når det kommer til kjærlighet- i tilfelle får jeg trøste meg med at det finnes et hav av bøker om andre som også har kommet skjevt ut på kjærlighetsfronten. Og leter man litt, finner man sikker noen om at lykken kan snu også ;o)

Boka har jeg så vidt kikka litt i , og jeg gleder meg til å lese den!
Kort fortalt handler den om en familie som tilsynelatende har alt og fikser alt. Familien som alle er litt misunnelige på, helt til det skjer noe forferdelig som får alle til å vende dem ryggen, og som river familien i fra hverandre. På baksida av boka siteres flere anmeldere, og med utsagn som moderne klassiker, en betydningsfull prestasjon, storslått og symfonisk, må jo dette bli en stor leseopplevelse?!
Jeg har som sagt lest litt i den før jeg skar gjennom og bestemte meg for å fullføre noen andre påbegynte leseprosjekter, og jeg frydet meg over den spesielle fortellerstilen. Forfatteren/ fortelleren henvender seg direkte til leserne på en måte jeg ikke kan huske å ha sett før. Dere kan få begynnelsen, så dere kan få en følelse av hva jeg mener:

Det var vi som var familien Mulvaney. Dere husker oss?
Men dere trodde kanskje vi måtte ha vært en større familie? Jeg har ofte støtt på folk som trodde vi var en hel klan. I virkeligheten var det bare seks av oss: pappa, Michael John Mulvaney senior, mamma, Corinne, brødrene mine Mike junior og Patrick, søsteren min Marianne og meg- Judd.

Etter den omtalte oppryddinga (som foreløpig bare er påbegynt) tok jeg en beslutning om å avbryte ikke mindre enn fire påbegynte bøker. Om bøkene og forfatterne er aldri så mye overøst med høye terningkast, priser og rosende ord, er det ingen grunn til å plage seg gjennom bøker som ikke appellerer hundre prosent. Jeg skal bli enda flinkere til å avbryte bøker som stjeler energi heller enn å gi en positiv opplevelse på et eller annet vis. Man rekker jo uansett aldri å lese alle de potensielt gode bøkene- ikke om man blir hundre år og fortsatt har synet i behold!

Familien Mulvaney- jeg ser fram til å lese om det som skjedde. Jeg håper jeg rekker litt allerede i kveld, men først må det ryddes litt mer, og kjenner jeg meg rett blir det å snuse litt på hva andre har på vent, i Beathes relanserte ukentlige spalte ;o)