Kunsten å by på en smakebit på søndag

Det er travle tider- takras skal måkes vekk (om man har gummiarmer aldri så mye...), hunder skal luftes og trenes, vinterferie skal planlegges og ikke minst må OL følges opp så tett og godt som mulig. Akkurat det siste har blitt litt av en kabal! Før var det jo bare å slå på tv, så var det greit. Nå er det å slå tven på, og lyden av, finne nrks radiosending på mac´n, striketøy og oppskrift, mobil, te og knekkebrød- SÅ er man klar for å følge med de norske utøverne! PHU- mulig det kan bli en ny øvelse under neste OL ;o) Som dere skjønner; jeg er av de som IKKE er fornøyd med at tv2 har tatt over rettighetene til å sende OL... Det er IKKE gøy med reklame- og i hvertfall ikke når det blir SÅÅ mange avbrudd undet hvert løp!!! Jeg betaler GJERNE mer i tv-lisens til NRK hvis det hadde vært en løsning. GJERNE!!


Vel, innimellom sendingene leses det litt også! Jeg hadde et hyggelig gjenhør med Jan-Philipp Sendkers "Kunsten å høre hjerteslag" tidligere i uka, og nå er jeg godt i gang med oppfølgeren "Kunsten å være den man er". Jeg har fått et litt blanda inntrykk av den nye boka, jeg liker den, men jeg har ikke helt fått grep om hvor forfatteren vil med denne. Jeg har kanskje ikke lest langt nok enda, og er spent på fortsettelsen; på forsida er det nemlig trykte et sitat som er egna til å skape forventninger;

...en oppsiktsvekkende god roman som kan forandre livet.

Smakebiten er fra side 26, der i hvertfall én person har forandra livet sitt:
Tilbake i New York bekjentgjorde hun at studiene hennes var over. Hun ville ikke tilbringe en dag til på universitetet. Livet var for kort til å ta omveier. Hadde man en drøm, måtte man følge den.
Siden hadde hun fått endene til å møtes som frilans kulissemaler på Broadway, og hun nektet plent å vise maleriene sine til noen gallerieiere. Verken utstillinger eller salg var interessant for henne. HUn malte for seg selv, ikke for noen andre. Amy var det frieste mennesket jeg visste om.

For egen del, legger jeg til at livet er for komplisert til å ta snarveier, og Julia er det mest ufrie menneske jeg har lest om på lenge. Hun har latt seg spise fullstendig opp av jobben i et advokatfirma, og får et ganske voldsomt sammenbrudd som fører henne tilbake til Burma/ Myanmar. Der håper hun å finne løsningen på problemene. Det er i grunn så langt jeg har kommet, så får vi sjå om forventningene oppfylles denne gangen!

Andre boktips finner man inne hos Flukten fra virkeligheten, alltid mange gode tips og spennende nyheter!
Håper alle gjør dagen til en fin dag, og at medaljesankinga i Sotsji fortsetter ☺

Fugler, egg, Lisa Aisato- og Bokblogger-prisen

Vi er godt igang med februar, langlista er forlengst offentliggjort, kortlista likeså. Samlesing av første bok er åpnet- og det er kanskje på tide å skrive sitt første innlegg om Bokbloggerprisen...
Jeg sendte inn ei liste med bøker jeg syntes fortjente å nomineres. Jeg skal ikke ramse opp alle jeg tok med, bare at fem av dem ble med på langlista- jeg tar det som et tegn på at jeg leste gode bøker i fjor! Da kortlista var klar, viste det seg at fire av de som gikk videre, var bøker jeg hadde vært med på å nominere. Det er så klart veldig morsomt, men jeg er mest av alt overraska- jeg hadde trudd det ville bli flere uventede bøker der, flere perler jeg kunne være med å "samlese".
Når det nå engang ikke ble sånn, får jeg gjøre min egen lille vri på prosjektet! Jeg kommer til å bli med på samlesing av "Fugletribnalet" og "Urd", mens jeg de andre gangene vil prøve å lese noe annet av forfatteren som har skrevet "månedens forfatter".

Først til Lisa Aisatos "FUGL" som jeg leste og blogget om i mai. Jeg elsket alt ved den boka! Fra idéen om at man kan får de utroligste ønsker oppfylt hvis man virkelig ønsker sterkt nok, til de fantastiske illustrasjonene som gjør hele boka.

Jeg bøyer meg dypt ned i støvet, og mener fortsatt boka er så stor at den fortjener minst en pris! Tommel opp!

Tidligere denne uka var jeg innom biblioteket for å hente egg. Slett ikke av typen fersk og kortreist, men Aisatos bok fra 2010, "Odd er et egg".

De færreste vil vel være i tvil om at hvis man har et hodet som er er et egg, så får man en hel rekke bekymringer som andre slipper... Odd starter alle dager med å pakke hodet godt inn i mjuke håndklær og en tevarmer, men likevel er han redd for at han kan sette fast hodet i bussdøra, at han skal få en ball i hodet i gymtimene, at kongler kan treffe ham i hodet hvis han tar seg en tur i skogen, og i det hele tatt... En dag treffer han Gunn- og mye kommer til å forandre seg! Odd blir hodestups forelska, og da det uunngåelige skjer, at han ramler ned fra sykkelen han balanserer på, oppdager han at noe har skjedd med hodet hans; det har blitt hardkokt av forelskelsen, og han overlever faktisk et fall fra en sykkel samtidig som han får ei stor og tung honningkrukke i hodet!!!
Som i "Fugl" skjer det en enorm forandring med Odd, og for at dere skal bli litt ekstra nysgjerrig på denne, har jeg ikke tenkt å vise dere bildene av Odd etter forvandlingen, men jeg lover dere; ubetalelig!!!

Rett før det går galt/ rett før alt ordner seg

Som med "Fugl" er det illustrasjonene som bærer historien, mens teksten er underordna. Godt egnet for samtaler og høytlesning.

Til slutt må jeg bare ta  med et bilde fra dagens "happening" her i skogen! (Ha meg unnskyldt en litt uryddig mårras-sveis- det er mulig det er akkurat den som gjorde dette mulig; hun syntes kanskje det ligna et fuglereir...?)
Vi mater fuglene hver vinter, innimellom samles det riktig mange dompaper, meiser og spurver her. Dompapene er litt hissige av seg, så når de går til bords, holder de andre seg ofte unna, og det er slett ikke uvanlig at vi kan har bortimot førti dompaper på foringsplassen samtidig. Da er det naturligvis ikke til å unngå at noen av dem kræsjer i vinduet av og til. Det skjedde i dag, og som vanlig gikk jeg ut for å sjekke hvordan det hadde gått. Det stod til liv, men hun satt forskremt på bakken, rista og skalv. Ettersom det er litt kaldt, tok jeg henne opp i handa for å holde henne varm til hun kom til krefter igjen, det tar som regel ikke så mange minuttene, men i mellomtida er de lett bytte for rovfulger bl.a.
Etter at hun ei stund begynte hun som forventa og riste litt på seg, strekke på vingene, og jeg tenkte at hun kom til å fly. Neida! Hun gjorde ikke det! Hun hoppet lenger inn på armen min, helt inn til brystet, hvor hun ble litt gjemt i håret mitt, og da jeg tok det vekk så hun ikke skulle sette seg fast, flaksa hun opp og satte seg godt til rette på toppen av hodet mitt! Der satt hun lenge og vel, hoppet litt rundt før jeg gikk nærmere trærne så hun lettere skulle ta til vingene. Hun vegra seg litt, men til slutt hoppet hun over i rogna, og derfra videre til frøautomaten!

Det er bedre med en fugl i håret enn ti på taket!

Som dere skjønner, har jeg et godt forhold til de små fjærkledde skapningene, og det er kanskje å strekke det litt langt, men jeg gledere meg til å lese "Fugletribunalet" av Agnes Ravatn, selv om jeg mistenker at det bortsett fra tittelen, ikke er så mye fuglesnakk der ;o)

En dag med Jan-Philipp, Julia og U Ba

Etter at jeg leste Beathes innlegg om Jan-Philipp Sendkers bøker tidligere i uka, ble jeg minnet på hvor godt jeg likte "Kunsten å høre hjerteslag" da jeg hørte den mens jeg rakte i hagen i fjor vår. Av en eller anna grunn , hadde jeg ikke fått med meg at det var kommet ei ny bok- kanskje jeg har vært for opptatt av å lese de bøkene som allerede står i hyllene? Uansett, nå er oppfølgeren, "Kunsten å være den man er" (som jeg først trudde het "Kunsten å være der man er"- det er slått fast at jeg har et lite snev av dysleksi, og av og til blir ting litt annerledes enn "originalen" ;o) kommet i hus, og jeg begynte så vidt på den i går kveld.

Jeg kjente umiddelbart igjen følelsen og stemningen fra forrige bok, og jeg bestemte meg fort for at jeg måtte ha et gjenhør med den første før jeg leste ferdig den nye! Som tenkt så gjort; i dag har jeg kløvd og lagt opp ved (!!) mens jeg har hørt på lydbok. Jeg har gått på ski med hundene mens jeg har hørt lydbok. Jeg har lagd middag mens jeg har hørt lydbok. Jeg har strikket noen centimeter på et skjerf med hullmønster- og med vekslende hell prøvd å telle masker mens jeg har hørt på lydbok. Endelig er jeg klar for å fortsette historien om Julia som i løpet av de ti årene som har gått sida hun besøkte Burma (nå Myanmar) mer eller mindre har mistet kontakten med U Ba som hun ble kjent med da. Jeg tar nok ikke mye feil når jeg tar det for gitt at hun drar tilbake, og jeg gleder meg til å bli med på reisen!

Buddha på loftet, av Julie Otsuka

Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2014

Oversatt av Ika Kaminka
Fint lest av Bodil Vidnes Kopperud
Spilletid: 3 timer, 54 minutter
Boka har jeg kjøpt sjøl.

Det er perler som denne lille, store boka som gjør at lesing er så fantastisk! Jeg lasta ned lydfil til mobilen rett før helga, men det var først i dag jeg rakk å høre den. (Hundene er veldig godt fornøyd med at a mor hører på lydbok, og glemmer seg helt bort når vi er på tur ;o)
( Se gjerne presentasjonen jeg hadde tidligere i dag, eller klikk inn på en av forlags-linkene over her for å lese mer om handlinga)

Hvor skal jeg begynne?...
Fortellermåten er helt spesiell; et sted så jeg at de kalte det en "kollektivfortelling", ettersom det hele veien er "vi" som er fortellerstemmen, altså de japanske kvinnene. Dette gjør historien på en måte allmenn- vi opplevde disse tingene, vi så dette hende- før fortelleren plutselig blir en annen mot slutten av boka, og den nye fortelleren gir oss en del av historien sett fra en annen vinkel. Dette siste høres nok litt rotete ut, men jeg kan ikke fortelle helt hvordan det er, uten å avsløre for mye! (Dere skjønner det når dere har hørt eller lest boka, for det er jeg sikker på at dere kommer til å gjøre!!!)
I tillegg er lange oppramsinger av japanske navn og skjellsettende hendelser, samt gjentakelser, spesielt av ting som har hendt, viktige virkemidler. Dette høres slett ikke fengende eller bra ut, men det er det virkelig! Det må dere bare tru meg på ;o) Det gjør at det blir en helt spesiell stemning og rytme jeg aldri har funnet i noe bok tidligere- originalt og helt riktig.
Historien som fortelles er konsentrert, sterk, rystende og hjerteskjærende- og aller mest opprørt blir jeg kanskje når jeg tenker at det den dag i dag finnes tilsvarende skjebner over store deler av verden- kanskje aller mest i den vestlige delen. Historien til dagens postordrebruder ender (naturligvis) ikke like tragisk, men likevel; håp og brytte løfter, usikkerhet og ønsket om å bli godtatt er nok mye likt. Og det samme må man vel kanskje kunne si om våre egne reaksjoner og holdninger; de stigmatiseres, isoleres og vil trolig aldri kunne bli fullstendig integrert i samfunnet. De blir på en måte mistenkeliggjort samtidig som vi synes synd på dem.

Jeg synes det er vanskelig å finne noe mere "vettugt" å skrive om denne, men Rose-Marie har en fyldig omtale av boka på bloggen sin- klikk dere videre dit! Og etter at dere har gjort det, bestiller dere og leser denne vakre lille saken, før dere går løs på Jamie Fords "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt"- der får man nemlig vite mer om hva som skjedde med japanerne i Amerika etter andre verdenskrig. Satt på spissen kan jeg vanskelig tenke meg en mer håpløs situasjon.

Boka på vent: Buddha på loftet

Det er tirsdag og som alltid lar Beathe oss vise fram godbiter vi har på vent i bokhylla. Nå står ikke den jeg vil fortelle om i bokhylla akkurat, men den er i det minste lasta ned på mobilen!

Selv om vi som blogger er rause med terningkast og rosende omtaler, er det ikke ofte man ser terningkast seks i avisene. Vi som blogger velger jo helst de bøkene vi har trua på at vi skal like, i motsetning til "proffe" anmeldere som kanskje leser det de får beskje om at de skal omtale? Vel, forrige uke fant jeg en sekser, og før jeg hadde lest ferdig anmeldelsen, hadde jeg klikket meg inn på Lydbokforlaget og kjøpt ei lydfil!

Dette er historien om japanske postordrebruder som dro til Amerika på begynnelsen av forrige århundre. Den er fortalt på en spesiell "Vi-form" jeg aldri har sett før.
Vi forlot alt det kjente, vi trodde vi skulle få det så bra, vi trodde ektemennene vår var rike bankierer, vi jobbet dagen lang, vi fødte barna våre på ei seng av halm, vi la barna fra oss mellom jordfurene når vi luket, vi lærte oss aldri språket, vi skrev brev til mødrene vår, men fortalte aldri hvordan det egentlig var...

Om jeg ikke har hørt boka enda, så har jeg i det minste lest ferdig anmeldelsen! Den begynner og avslutter sånn:

Nydelig skildret om japanske utvandrere i forrige århundre.
På et sjeldent flott vis får det i tillegg fram det forunderlig allmenne i dypt personlige erfaringer. (...) Dette er stor fortellerkunst!

Og utropstegnet til slutt der, er det ikke jeg som har lagt til, det er det
Maria Årolilja Rø i Adresseavisen som har gjort ;o)

Boka/ lydboka er ikke lang, snaut fire timer, så hvis jeg tar en litt lengre tur med hundene i dag enn jeg pleier, kan det hende det blir fullstendig omtale i løpet av kvelden- jeg gleder meg!

Forresten en liten digresjon på slutten: Jeg skrev ikke kjempepositivt om "Sanger til Willow Frost", men med "Buddha på loftet" som handler om japanere i USA, kom jeg på at i den forrige boka boka til Jamie Ford, "På Hjørnet av Bitter og Søt" var en viktig del av handlinga/ forhistorien hvordan de japanske innvandrerne ble behandlet etter angrepet på Pearl Harbor. Alt heng i hopes med alt!

Smakebit fra og gratulasjoner til Agnes Ravatn!

Det er søndag og tid for å by på en aldri så liten smakebit før dagen tar til for fullt. Som vanlig er det Mari, verten på "Flukten fra virkeligheten" som er arrangør. Vil du ha flere smakebiter- eller by på en sjøl, er det vel verdt å legge søndagsturen dit ;o)

I går ble det kjent at Agnes Ravatn tildeles P2-lytternes Romanpris for 2013 for "Fugletribunalet". Jeg har ikke hørt juryens diskusjon enda, men det ligger ute på nrk sine nettsider, sånn i tilfelle det er flere enn meg som er nysgjerrige!
Boka er jo også ei av de som er nominert til Bokblogger-prisen, jeg har faktisk ikke lest den enda, men hvis jeg ikke husker helt feil, er det den som skal samleses neste måned- og da er jeg klar! I mellomtida tenkte jeg å lese noe av det andre hun har skrevet, for jeg er faktisk helt blank når det gjelder Ravatn... Ihvertfall hvis vi ser bort fra at jeg har lest noe av det hun har skrevet for Dagbladet.

Agnes Ravatn er kjent for både humor og ironi, men så vidt jeg har forstått er "Fugletribunalet" helt annerledes. Jeg gleder meg til å lese begge deler. Først ut er "Folkelesnad", essay om ukeblader! Før den kom ut i bokform, hadde "studien" gått som en serie i avisa Dag og Tid.

Hver ukeblad-kategori har hvert sitt kapittel med presentasjon og "analyse", og på slutten av granskinga av "Mannfolkblad" kommer konklusjonen:

Mannfolkblad er altså kjedelige, og kvinnebladene uten humor! Nå står analyse av interiørblader for tur, før det er pornobladene som skal under lupen- det er vel ikke sikkert at konklusjonen blir at det er særlig mer humor å finne der, men humoristisk blir det nok å lese om det!

Kom forresten på at vi fant en stabel med gamle blade da vi rydda i seterfjøset i vår. Hummer og kanari, kan man si; tegneserier, Hjemmet og Vi menn lå slengt litt rundt omkring, Coctail var mer bevisst stukket inn bak hyller og kasser fulle av ymse skrot og ræl..

Mye har skjedd på pornofronten de siste 54 åra!

Sanger til Willow Frost, av Jamie Ford

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014

Oversatt av Monica Carlsen
Lest av Duc Mai-The
Spilletid: ca 12 timer
Lydfil fra forlaget.


Da jeg leste "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt" da den kom ut, var jeg skikkelig frelst! Jeg elsket den boka- og forventningene til oppfølgeren, den vanskelige andreboka, Sanger til Willow Frost, som nylig kom ut på norsk, har vært formidable! Ideelt sett burde man klare å "nullstille seg" når man åpner ei ny bok, men erfaringsvis så vet jeg at for meg er det dessverre nærmest umulig. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg vil ha ei ny utgave av den forrige boka, men jeg ønsker at leseopplevelsen skal bli like bra!

Veldig kort om handlinga:
Seattle, 1920- og 30-tallet. Tolv år gamle William er foreldreløs og bor på barnehjem. Alt han vil er å finne moren som han ikke har sett på flere år- han kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kommer og henter ham! Ved en tilfeldighet oppdager han at moren er i byen, og sammen med sin blinde venninne Charlotte, bestemmer han seg for å finne henne.
Parallelt får vi høre morens fortelling, om hvordan hun mistet sin mor, og hva som skjedde etter det; det som gjorde at hun ikke så noen annen utvei enn å gi fra seg sønnen.

(Vil du lese mer om handlinga, kan du klikke på forlagslenkene øverst, eller besøke bloggene til Tine og Bokelskerinnen, de har skrevet gode og utfyllende omtaler)

Noen har sikkert allerede gjetta at jeg ikke akkurat er himmelstormende begeistra. Jeg hadde virkelig trudd den kunne bli en favoritt, og til å begynne med lurte jeg på hva det var som skurra. Svaret gav forfatteren faktisk sjøl i denne presentasjonen:

Mens den forrige boka var hjertevarm, ønsket han nå å skrive en heartbreaking story. Hjerteskjærende.
Problemet for meg blir at han for sterkt vil at det skal være hjerteskjærende, og pøser på med alt man kan tenke seg av elendighet, klisjéer og stereotypier for å oppnå dette. De snille er bare gode, de gjør alltid sitt beste, de er edle, vakre og lukter godt. De slemme er virkelig onde, de er stygge og skitne og ukultiverte, de pytter og slafser, har råtne tenner og naturligvis stinker det av dem. Barna på barnehjemmet lever etter prinsippet "den sterkestes rett", og de blir lenket til sengene hvis de ansatte finner det hensiktsmessig. Maten de får er motbydelig og innholder biller og larver, brødet er fullt av hull etter at man har fjernet mugg-flekkene.

Nå er det heldigvis ikke slik at jeg ikke finner noe som helst positivt ved boka, slett ikke! Duc Mai-The leser som alltid veldig bra, og er med på å løfte den et par hakk. Boka har fabelaktige miljøskildringer fra byen og den gir et godt bilde av nedgangstida, arbeiderbevegelsen, rasedelinga og levekårene for de arbeidsledige. Det er også morsomt å høre/ lese om opptakten til at Seattle ble en "radio-by" (bl.a kjent fra tv-serien "Frasier" som gikk for en del år tilbake)

Konklusjon; Grei underholdning, men ikke ei bok som setter seg fast slik "Hotellet på Hjørnet..." gjorde. Jeg gav den terningkast fire inne på bokelskere.no, og det ser jeg er gjennomsnittet for de som har trillet terning over boka der.

Jeg har forresten skrevet litt om boka her også ;o)