Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar

Av Bjørn Sortland


Ut fra vaskeseddelen, tittelen og framsidebildet, trudde jeg at dette skulle være ei humoristisk bok. Før jeg lånte med meg denne fra biblioteket, hadde jeg absolutt ingen kjennskap til forfatteren, som i fjor feira sitt tjueårsjubileum som forfatter. Han har gitt ut en rekke bøker, for alle aldersgrupper, både alene og sammen med andre. Han er kanskje aller mest kjent for serien om kunstdetektivene, og er aktuell med ungdomsboka "Det blir pinlig uansett" som kom ut på Gyldendal nå i høst.

Her blir vi kjent med Ivar, han er passert førti, er ikke bare (ufrivillig) singel, men også jomfru. Høyst ufrivillig det også. Han jobber som rådgiver i bank, har en forkjærlighet for koksgrå og burgunderfargede v-gensere, og er den som bestandig føler det er hans skyld om praten går tregt, bussen er forsinka eller filmen ikke oppfyller forventningene. Han gjør alt han kan for at andre skal ha det fint, og kan ved helt skjeldne og spesielle anledninger koste på seg to dråper fra den gamle flaska med Hugo Boss-etterbarberingsvatn. For sexvatn går vel ikkje ut på dato?
Det eneste Ivar ønsker seg, er ei kvinne å elske, ei kvinne å elske med. Da han (som dikter med et par diktsamlinger utgitt på eget forlag) blir spurt om å holde skrivekurs for tre tidligere narkomane/ prostituerte kvinner på rehabilitering, griper han selvfølgelig sjansen, uten at han aner hvilke følger dette vil få, verken økonomisk eller rent personlig.

Dette var en liten overraskelse! Det viser seg at den dumsnille, litt tragikomiske Ivar har flere sider, og etterhvert som jeg leste, fikk jeg faktisk litt sympati med mannen. Boka er forsynt med flere naivistiske skisser (Øyvind Torseter), disse er med på å underbygge og kanskje forsterke historien.
Jeg likte boka og den uventa vendinga den tar, og anbefaler den gjerne til andre som liker litt snurrige og overraskende bøker!

Utgitt på Piggsvin Forlag (noen har humor ;o) i 2012.
Ca tohundre små sider.

Antikvitetshandleren i Charleston

Noen ganger er det helt utrolig hvordan alt stemmer, alle brikkene faller på plass, og man bare kan senke skuldrene og nyte den helt spesielle, ubeskrivelige følelsen det gir når alt bare er som det skal, når alt det fine er helt logisk og ikke noe å gjøre et stor nummer av. Det er bare sånn det SKAL være.



Akkurat sånn har det vært å lese Beth Hoffman nyeste roman, Antikvitetshandleren i Charleston. Før jeg forteller hva det er som gjør at denne ble helt spesiell for meg, må jeg nesten fortelle litt om boka!

Teddi viste allerede da hun var ei lita jente at det var antikviteter og oppussing av gamle møbler hun ville jobbe med. Moren syntes dette ar noe ordentlig tull, og mente hun burde skaffe seg en skikkelig utdannelse slik at hun kunne få seg en anstendig jobb. Enden på visa ble at Teddi pakket sakene sine i bilen og forlot gården og familien uten å si et ord. I Charleston oppsøkte hun en antikvitetshandler, begynte å jobbe hos ham, før hun senere åpnet sitt eget verksted og sin egen butikk.
Etter en krangel med faren noen år senere, forsvant Teddis yngre bror, som hun hadde hatt et helt unikt forhold til. Josh hadde alltid foretrukket naturen, dyr og fugler framfor mennesker, og til å begynne med trodde de at han var sint og bare trengte litt tid for seg selv, før han ville komme tilbake. Han dukket aldri opp igjen, og selv ikke etter en storstilt leteaksjon fant de spor etter gutten. Forsvinninga rev nærmest familien i fillebiter. De klandret seg selv og hverandre, og mens moren insisterte på at sønnen måtte være død, sluttet aldri Teddi å tro på at han levde et sted ute i skogen.
Årene gikk, Teddi jobbet hardt, broren var og ble borte, men av og til dukket det opp effekter, og det skjedde ting Teddi satte i forbindelse med broren. Hver gang ble hun like satt ut, og da det hver gang viste seg at hun ikke kom nærmere en løsning på mysteriet, ble hun like fortvilet og deprimert, men håpet klarte hun likevel aldri å gi helt slipp på.

Dette er ei sterk og hjertevarm bok. Om familiebånd og søskenkjærlighet. Om å kjempe for drømmene sine og det en trur på. Om antikviteter, restuarering og arkitektur. Om naturvern og dyrevern. Og om å tørre å følge hjertet og følelsene selv når det virker som den reneste galskap. Om å holde døra åpen...
Her får du sterke personligheter, vakre naturskildringer, kloke ord og ei truverdig historie som du garantert kommer til å huske lenge! Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det var en eller annen som sammenlignet den med "Snøbarnet", det kan jeg godt være enig i. I begge bøkene er naturen veldig viktig, samtidig som de har et lite snev av mystikk i seg...


Så var det over til det som gjorde denne så bemerkelsesverdig for akkurat meg.
Jeg har bestandig følt meg mer hjemme ute i naturen enn i store folkemasser, og har lettere for å knytte meg til dyr enn til mennesker. Hadde jeg hatt bare bittelitt mere trua på meg sjøl, hadde jeg satsa på møbeltapetsering eller møbelsnekring i stedet for å følge den breie stien inn på allmennfag på videregående. Jeg føler meg altså litt beslekta med både Teddi og Josh...
Jeg elsker å sitte ute når jeg leser. Konsentrasjonen og innlevelsesevnen er aldri mer intens. I går skulle jeg på reinsjakt. Da blir det ofte flere timer med speiding, venting, mere speiding og enda mere venting, så jeg kombinerer ofte med å lese litt! I går hadde jeg med meg denne boka, og mens jeg satt i myrkanten og leste, hørte jeg svaner som trompeterte ikke så langt i fra der jeg satt- jeg var til og med så heldig at jeg fikk sett dem; et svanepar med fire flotte unger!! Da jeg avslutta dagen og skulle tusle tilbake til setra, kryssa jeg over ei myr, og hva fant jeg der? Vingefjær fra ei voksen svane!! Fantastisk! Tenk det har jeg aldri sett før, og nå fant jeg mange!! Jeg innrømmer glatt at det føltes litt magisk...
De siste sidene i boka leste jeg ute på trappa i dag. Svalene har allerede dratt mot sør, men linerlene er fortsatt på plass, og spurter at og fram og spiser seg opp til de også skal trekke sørover. Mens jeg satt der, kom det en tårnfalk! Den ser vi ofte her på setra, så det var egentlig ikke så spesielt. Det spesielle denne gangen, var at jeg så den mista ei fjær! Det er den vesle brune og svarte under kruset på bildet...
Kruset er ett fra et sett med fire, som jeg fikk tidligere denne uka, som takk for at jeg tok meg av to unger, da mora hadde kjørt av veien i et forferdelig uvær på fjellet i vinter! Supre termokrus med fugler, fjær og ville dyr... Perfekt!!

Hva mer kan jeg si om denne uforglemmelige leseopplevelsen? Ingenting, trur jeg. Det har vært helt spesielt, og rett og slett uforglemmelig.

Anbefales!! Varmt! Og hjertelig!

Til døden skiller oss ad

Ingrid Elfberg


Silke Forlag, 2013
408 sider
Oversatt av Astrid Eggesvik


Dette er forfatterens andre bok på norsk. Den forrige, 'Se til den som liten er', fikk mye og positiv omtale da den kom i fjor, likevel fikk jeg meg aldri til å lese den. Jeg klarer bare ikke å lese skjønnlitteratur med det temaet den boka hadde.
Nå har altså bok nummer to kommet, temaet er et annet, men Elfberg holder seg fortsatt til det ubehagelige. Denne gangen er det korrupsjon, kvinnemishandling og familievold det dreier seg om. Når det i tillegg er en politimann som utøver særdeles grov vold mot kona si, blir boka så aktuell at det nesten gjør fysisk vondt. (Jeg har ikke dermed sagt noe om utfallet av "politidrapssaken" fra Stathelle. Det er bare så fryktelig opprivende å lese boka samtidig som vi fra alle nyhetskanaler får alle detaljer derfra.)

Boka handler om Erika, dyktig og iherdig politikvinne som sminker over blåmerkene og forsøker å overbevise alle om at hun er usedvanlig klønete, at hun snubler på joggetur, ramler i trappa, kræsjer med døra... Hun har flere ganger forsøkt å anmelde ektemannen, som også er politi ved den samme avdelinga, men anmeldelsene blir henlagt, lagt til side eller de forsvinner ganske enkelt.
I hemmelighet har hun klart å skaffe seg et vikariat i et annet distrikt, og hals over hode flykter hun da mannen er ute på fest. Der skal vise seg at det er da terroren begynner for alvor. Han finner selvfølgelig ut hvor hun oppholder seg, oppsøker henne, truer henne. Han truer andre til å stikke kjepper i hjulene for henne, han setter ut usanne rykter om henne, rykter om alkohol og pillemisbruk, ustabil psyke, sjalusi og vold- og passer på at ryktene når de nye kollegaene. De som på si side hadde et greit førsteinntrykk av Erika, blir mer og mer skeptiske til om hun egentlig er skikket for jobben og om de kan stole på henne.
Erika, er så kuet og misteksom i forhold til de nye menneskene rundt seg, at hun ikke tør å fortelle dem hva hun har blitt- og blir- utsatt for. Ikke en gang da hun blir beskyldt for å gi opplysninger til kriminelle og lekke til pressen tar hun til motmæle.
Sitatet fra side 276, sier litt om hvor fortvilet situasjonen føles for Erika.

"Du vet like godt som meg at jeg ikke har noe valg", svarte hun og kjente hvordan halsen snørte seg sammen.
"Jasså, hvorfor det da?"
"Alle jeg drar inn i dette, blir utsatt for fare", hvisket hun hest. "Jeg har bare en mulighet til å få slutt på alt sammen - det er å lokke ham ut. Få ham til å gjøre en feil. Og feil gjør han bare når han føler seg helt uovervinnelig."

Boka har fått meg til å lure på hvem kan vi egentlig stole på? Hvem er det som besitter sannheten? Når vi leser eller hører nyheter, hvem sin 'sannhet' er det vi får høre da?

Nå er jeg egentlig klar for å lese noe helt fritt for ondskap! Det kan gjerne være krim, men da må det være et ærlig og redelig mysterium, ikke nødvendigvis fritt for blod, gørr, drap eller vold, med regelrett ONDSKAP, det vil jeg ha meg frabedt! Dere er vel enig ned meg i at det 'resonnementet' er logisk? Jeg tàr gjerne i mot tips, og skal besøke Mari med Flukten fra virkeligheten Der pleier det alltid å være gode lesetips hver søndag!

Bibliotekbesøk med bonus

Dette er en av de dagene som ikke har blitt sånn jeg hadde trudd. I stedet for å dra på reinsjakt (den begynner i dag!!!) har jeg vært hjemme. Gått en tur med hunda, plukka et spann med bær, vært en tur på biblioteket... Slett ingen dårlig dag, men ikke helt som jeg hadde forventa.

Etter å ha hørt ferdig "Verdens ende" av Ketil Bjørnstad, var jeg sulten på mer!! Valget falt på "Villa Europa" fra 1992, og "Drift" som er den første boka i triologien om Victor Alveberg. Sistnevnte er beskrevet som en bredt anlagt generasjonsroman om moralske dilemmaer og om erotikkens spill med oss alle. En tragikomedie om kjærlighet, svik og død.
Herre fred; kan man ønske seg noe mer av en roman?? Jeg er så spent! Hvis denne står til forventningene, er det jo to bøker til!!

Å ta med seg bøker fra biblioteket, er jo helt ordinært. Bonusen var at denne gangen fikk jeg dem med meg i en utrulig morsom plastpose! Plastposer som per definisjon er noe herk! Ikke denne. Her var det verken reklame eller grelle fagrer, bare en søt og morsom pose til å ha bøker i.

Det er nesten så jeg ikke tar sjansen på å ha bøker i den- bøker er jo tunge, og posen kan ryke ;o)

I Beathes bokhylle, er det som vanlig fler bøker på vent- det er jo tross alt tirsdag!! Ta en tur innom der for å få tips om bøker det kan være verdt å kikke litt nærmere på ;o)

Verdens ende

Ketil Bjørnstad

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2012
Spilletid: 8 timer, 50 minutter
Lest av Haakon Strøm


Det er nesten flaut å innrømme det, men man skal jo være ærlig;
Dette er første gang jeg leser ei bok skrevet av Ketil Bjørnstad!
Jeg undrer meg på hvodan det har blitt sånn? Han debuterte med diktsamlinga "Alene ut" i 1972, har senere skrevet en rekke romaner, skuespill- og ikke minst musikk! Han har mottatt flere priser for arbeidet sitt, og burde på alle måter være en forfatter jeg kjente til, mer enn bare fra intervjuer i aviser og radio...

Jeg er veldig glad for at jeg endelig viet litt tid og oppmerksomhet til denne forfatteren. Det er ikke uten grunn har har den posisjonen han fakisk har! Jeg siterer ganske enkelt sitere fra forlagets presentasjon av boka:

Forlagsredaktør Aslak Timbereid følger sin ni år gamle datter Emma til hennes mor, forfatteren Hanne Lovund ved Alstahaug på Helgeland, der hun skal tilbringe skoleferien. Under landing i sterk vind ved Sandnessjøen bryter understellet på Widerøe-flyet sammen. En uke senere dør Emma etter skadene hun pådrar seg. De to foreldrene finner sammen igjen, etter tre års separasjon. Men Aslak Timbereid får langsomt en snikende følelse av at Hanne Lovund ikke klarer å ta tapet av Emma inn over seg. Han merker at hun dag for dag blir stadig mer opptatt av piloten Cecilie Nesflaten, som førte flyet på ulykkestidspunket, og etter hvert begynner han å frykte for den unge flyverens liv.

Gir kunsten og kulturen oss noe hjelp når alt står på spill? Og i hvilken grad vil vår egen selvinnsikt kunne redde oss fra sammenbruddet?

Parallelt med det som skjer etter at datteren dør, får vi også vite mer og mer om Hanne og Aslaks forhistorie, og om hverdagen til Emma. En hverdag som var sterkt preget av mobbing og utfrysing på skolen. Vi får vite hvordan faren fortvilet og forgjeves forsøkte å bedre situasjonen for datteren, ved å ta problemet opp både med skolen og de andre foreldrene. Som så ofte i slike tilfeller, blir det heller verre for Emma etter slike møter.

Dette er ei sterk, klok og truverdig fortelling om alle foreldres mareritt. Bjørnstad har på en lavmælt og overbevisende måte greid å formidle fortvilelsen, sorgen, sinnet, hevnlysten- og håpet og viljen til forsoning. Et annet viktig spørsmål som stilles, er om vi prioriterer rett, eller om vi kanskje ville hatt godt av å skru ned både tempo og forventninger et par hakk?
Språket flyter fint, og Haakon Strøm leser behagelig og uten å overdrive nyansene i forhold til personligheter og situasjoner.
Til tross for den dystre og alvorlige bakgrunnen, var dette ei god bok å høre på, slett ikke så tåredryppende som man kunne forventet. Jeg vet ikke om det går an å si det på den måten, men jeg følte på et vis at forfatteren gikk bak og forbi det åpenbart hjerteskjærende..?

Aftenposten hadde et intervju med forfatteren i forbindelse med at boka kom ut i fjor. Les gjerne det hvis du ble nysgjerrig!
Her kan du dessuten høre et utdrag fra lydboka. Unn deg de sju minuttene ☺

Sensommerdager

Joyce Maynard

Silke forlag, første gang 2012, min paperback-utgave er fra 2013.
286 sider
Oversatt av Børge Lund (som også oversatte "Hele livet på en dag"- han er kandidat til å bli en favorittoversetter!!)

Det er siste uka av sommerferien, foreløpig har det ikke skjedd noe som helst. Den dagen alt forandres, er tretten år gamle Henry og mora hans på en av sine sjeldne handleturer på kjøpesenteret. Vanligvis er det Henry som gjør de aller fleste innkjøp og ærener, mens mora venter i bilen.
Denne dagen tar en skada mann kontakt med Henry, og ber om hjelp. Til Henrys store overraskelse protesterer ikke mora, men tar ham med hjem, steller sårene hans- og lar ham binde seg til en stol "slik at hun vil bestå løgndetektor-testen hvis det noen gang skulle bli nødvendig".
Henry blir vitne til at mora forandrer seg totalt! Hun blir vakrere, yngre, gladere. Hun er ikke lenger fraværende, forknytt og redd, men varm og hjertlig tilstede.
Det er den voksne Henry som forteller om det som hendte denne varme sensommeruka da han var tretten. Med en voksen manns erfaringer, kan han både fortelle om det som skjedde slik han opplevde det da, samtidig som han kan analysere hendelsene. Han stiller seg nok spørsmålet om noe kunne vært gjort annerledes, og hvordan livet ville utviklet seg da.

Man kan gjøre mange slags feil uten at det går galt, men en ting man aldri må gjøre, er å glemme saltet. Det er som ellers i livet: Noen ganger viser det seg at de minste tingene er de viktigste.

Fra første side ble jeg grepet av den intense, fortettede stemningen. Leseren venter på at noe forferdelig skal skje, samtidig som at fortellinga er rolig og ikke preget av dramatikk.. Boka minner kanskje litt om "Det fine som flyter forbi" av Ida Løkås, hvis du har lest den?
Man skulle kanskje tru at ei bok om en ensom trettenåring, med ei mor preget av depresjon og sosialangst ikke kunne bli noe annet enn trist, men dette er også en historie om håp, tilgivelse og sterke familiebånd.
Personene er fabelaktige og historien er vakker, varm, sterk og troverdig. Det viser seg at boka er filmatisert- jeg kan ikke skjønne hvorfor? Å lese den er som akkurat som å være med i en film!! EI bok som gikk rett i hjertet mitt- og som bør leses med hjertet ♥

Nå er det trulig ikke nødvendig å si det, men jeg gjør det likevel:

Anbefales på det sterkeste!!!

Solgunn har også lest boka, og skrevet en flott omtale.
Anette har blogget om- og servert smakebit fra boka.
-Les gjerne de innleggene hvis du ble nysgjerrig på boka!!

Smakebit fra ei dypt rørende bok

I dag er det søndag, det blir ikke hviledag!! Jeg var tidlig oppe for å sette på fyring i kjelleren, for nå skal det slynges honning, samtidig som jeg hører ferdig "Verdens ende" av Ketil Bjørnstad!
Boka handler om Aslak Timbereide og hans fraseparerte kone, Hanne, som mister datteren Emma i ei flyulykke. Det er selvfølgelig alle foreldres største mareritt, men heller ikke vi uten barn har vanskelig for å forestille seg hvor enormt tapet er.
For Aslak blir det enda tyngre å bære, han hadde hovedansvaret for Emma i det daglige, var alltid redd for at noe skulle skje med Emma- kanskje litt overbeskyttende, til og med- og det var han som fulgte henne på den sjebnesvange flyturen.

Smakebiten kommer fra side 23. De har tatt flytoget til Gardermoen, fly derfra til Værnes, og har  akkurat har gått ombord i Widerøe-flyet som skal ta dem videre til Sandnessjøen. Været er ikke det beste, og besetningen har forberedt passasjerene på at det kan bli en del turbulens til å begynne med.

Det er nå jeg kjenner anspentheten. Den ville ikke kommet hvis ikke Emma satt ved siden av meg. Men Emma er frykløs, stirrer fascinert på den ene propellen som begynner å bevege seg, fortere og fortere, slik at hele flyet til slutt begynner å riste. En miksmaster! sier Emma henrykt. Vi er midt inne i en miksmaster! Rundt oss smiler passasjerene av hennes høylytte glede. En annen stemning på dette flyet. Flere nordlendinger. Færre trøndere. Den familiære måten folk fra de nordlige fylkene alltid snakker med hverandre på. Utenfor flyvinduene er det gnistrende sol. Storm i klarvær. Hadde jeg vært yngre, ville jeg likt det. Når flyet takser ut på rullebanen, merker jeg hvordan vinden griper tak i flykroppen.

Hos Mari som har flyktet fra virkeligheten, kan man finne flere litterære smakebiter. Noen kanskje
enda  bitrere enn denne, men tvilsomt noen søtere enn den honningen jeg skal gå ned for å slynge ;o)

                         Nyt dagen!!

Dona Maria

Cecilia Samartin


Juritzen Forlag, 2012
Oversatt av Jorunn Leine
Lest av Gisken Armand
Spilletid: 12 timer, 18 minutter


Det er underlig hvordan vi lar oss føre bak lyset. Hvor lite kritiske vi er, selv med den uendelige tilgangen vi har på kunnskap. Det enkle er vel å lukke øynene?
Jeg har selv vært i Karibia, jeg kjenner flere som har vært på Cuba, jeg har smilt av bilder av gamle, tannløse cubanske kvinner med store briller, glorete gevanter og en kjempesigar i munnen. Latt meg sjarmere av de utgamle amerikanske bilene, blitt revet med av reaggie-musikken. Lest litt om Fidel Castro... Men ikke tenkt særlig mer på hvordan cubanere flest har det. Hvordan det er å leve under et strengt diktatur, uten ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet- FRIHET i det hele tatt... I det som for mange ( de fleste?) er et ferieparadis. Vi drømmer om at en gang skal jeg dit...

Dette er Samartins andre bok med handling lagt til Cuba. Jeg har lest/ hørt flere av bøkene hennes tidligere, noen har jeg likt veldig godt, andre har jeg vært mer skuffet over. Forventningene var ikke skyhøye, og igjen viste det seg at det ofte er akkurat DA leseopplevelsen blir størst!

Ganske kort er dette historien til tre kvinner; Maria, en aldrende kvinne som bor alene på ett av rommene i det som før revolusjonen var praktvillaen til familien hennes. Silvia som er gift med Marias nevø Ernesto som er dømt til 25 års fengsel for å ha motarbeidet regjeringa. Til sist er det Sophie, Silvia og Ernestos nitten år gamle datter som har en eneste drøm i livet; å kunne forlate Cuba.
Dette er en fantastisk familiekrønike, hvor disse fires liv anno 2003, flettes sammen med Marias minner fra oppveksten og ungdomslivet før revolusjonn.
Historien spenner fra bekymrinsløst rikmannsliv til undertrykkelse, forfølgelse, overvåkning og tortur. Det er kjærlighet i ordets fleste betydninger, men også svik og bedrag. Og aller mest handler det om å slåss for det en trur på, om å se realitetene gjennom nettet av løgner, og om å finne løsninger der de tilsynelatende ikke finnes.

Igjen lot jeg meg rive med av en fabelaktig, tankevekkende og rystende fortelling!
Hovedpersonene er kanskje litt enkelt tegnet, men de er absolutt troverdige, og de viser hvem de er gjennom hva de gjør, mer enn hva de tenker- og jeg la min elsk på gamle Dona Maria, matronen med pestsverdet, som ofret mer enn man kan forestille seg for å ta seg av nevøen da resten av familien rømte fra landet. Måten hun opptil flere ganger i løpet av boka endra syn på menneskene og hendelser rundt seg, er intet mindre enn imponerende ;o)

Dette er ei bok jeg syns det er litt vanskelig å skrive om. Den er så rik på så mye og på så mange måter, at jeg bare vil anbefale den varmt og hjertelig til dere alle!
Lesehesten har skrevet et godt innlegg om boka, det samme har Rita.
I tillegg hadde Samartin en veldig interessant kronikk i Aftenposten om forholdene på Cuba, kvinnene i hvitt og fredsprisnominasjonen- den bør dere også lese!!

I 2012 ble Damas de Blanco, Kvinnene i hvitt, nominert til Nobels Fredspris for sin innsats for å få satt fri politiske fanger om sitter i cubanske fengsler.

Epp og Lul av Axel Jensen

Jeg prøver så godt jeg kan å følge med på Elisabeths SAMLESING AV NORSK FANTASY Foreløpig har det gått litt så-som-så...
Denne gangen var det to små bøker som skulle leses, de to første i Axel Jensens triologi om menneskene og livet i byen Oblidor i landet Gambolia, en gang i framtida. Jensen selv kalte bøkene science faction, et begrep man kanskje kan tolke sittende at samfunnet han beskriver, er hva han frykter vi vil få om utviklinga fortsetter som den har gjort, la oss si de siste femti-seksti åra.

I den første boka møter vi Epp. En liten mann med et lite liv, med lite selvinnsikt og stor forakt for alle andre mennesker. Alt er nøye regulert og kontrollert av det offentlige. Ingen jobber eller har frihet til å gjøre selvstendige valg, Staten har lagt til rette for at alle skal få alt de trenger, til gjengjeld forventes det at folk skal underordne seg regimet helt og fullt.
Språket er enkel, konservativ bokmål, og uten Jan Grønlis fabelaktige innlesing, trur jeg det hadde blitt litt i overkant monotont. Som lydbok derimot, fungerer den faktisk veldig bra!

Når det gjelder bok nummer to, som jeg ikke fikk tak i annet enn som e-bok på Nasjonalbibliotekets nettside, er stilen og språket helt annerledes. Språket er ei salig blanding av norsk og veldig fornorska engelsk. Dvs. Engelske ord er gjort norske ved at det for det meste har beholdt uttalen mens de er skrevet veldig norsk. For meg blir det faktisk litt problematisk å holde tråden i historien, fordi for mye av oppmerksomheta går med til å "tolke" ordene.
Tempoet er også høyere i "Lul", sceneskiftene går kjapt og minner litt om å zappe mellom kanalene på tv.

Bortsett fra den rene underholdningsverdien, er nok disse to bøkene ment som kritikk av menneskenes likegyldighet, deres bevisstløse forhold til "Storebror" og medias påvirkningskraft. Det er jo et skrekkbilde som tegnes her, om det er realistisk eller ikke, vil jeg ikke ha noe formening om, men helt borte er han kanskje ikke?

Forresten: for at ei bok skal kunne klassifiseres som fantasy synes jeg den bør ha et kart over den fantastiske geografien. Det mangler her, så da er det vel greit med kategorien faction ;o)

Det er kanskje litt flaut, men dette er første gang jeg leser noe av Axel Jensen. Tidligere har jeg bare lest om ham og bøkene hans. Resultatet etter å ha lest om Gambolia, er at jeg har fått enda en forfatter jeg er nysgjerrig på!!

Fyrstelig smakebit fra Garmannns sommer

Det er siste dag i sommerferien. De gamle tankene er på besøk, og det er høst i lufta. Ingen av tennene til Garmmann er løse. Han har kjent etter hver dag i hele sommer. Nå haster det. Skolen begynner i morgen. Garmann gruer seg.

En fortelling om noe som skal ta slutt og noe nytt som skal begynne.

Det er altså teksten bak på Stian Holes fantastiske bok som er sitert over her. Hole er ikke bare forfatteren bak boka, han er også mesteren bak de vakre illustrasjonene. Han krones herved som en komplett kunstner! Har du ikke kikket på noen av bøkene hans, bør du gjøre det ved aller første anledning!


Jeg var på bursdagsgavehandel i går, og fant disse påtilbud hos Norli. Perfekt! Nå er jeg a'jour fram til julegavene skal i hus... (Tantebarna har aldri fått noe anna enn bøker, og det virker som de synes det er morsomt, så jeg føler meg vel litt som en predikant, men kommer til å fortsette, helt til noen kommer med konkrete ønsker om noe anna ;o)

Denne søndagens smakebit, er rett og slett bilder av ene boksida. Jeg er så glad for at også ungene blir tilgodesett med kvalitetslitteratur! Der er jo de som skal bære kulturen videre, ikke sant?





Hos Mari med Flukten fra virkeligheten finner dere som vanlig en smakfull buffet med smakebiter fra de utroligste bøker! Vel verdt en visitt- og kanskje deltakelse?


Uansett: nyt dagen!!

En vinter på Mallorca

George Sand

Reisefølge-serien fra Juritzen Forlag, 2013
265 sider.
Oversatt av Henning Hagerup
Grundig og lærerikt forord skrevet av Tor Åge Bringsværd

Det går litt opp og ned, også i den litterære verden. Etter å ha latt meg begeistre voldsomt av den forrige boka jeg leste, "Odinsbarn" av Siri Pettersen, ble det en liten nedtur til historiske Mallorca. Jeg innrømmer glatt at denne gangen har jeg kjempet for å holde på konsentrasjonen, og det kan tenkes at jeg dermed ikke har fått med meg alt av handlinga...
Der er neppe boka det er noe feil på, i ettertid ser jeg at jeg befinner meg ganske langt unna målgruppa. På vaskeseddelen er Erik Bjørnskau i Aftenposten sitert:

"For den som kjenner Mallorca godt, og det er jo mange, er det interessant å følge reisefølget på dagstur gjennom den ville og frodige naturen."

Mine ben har aldri vært i nærheten av Mallorca, men jeg lot meg fascinere av "...den ville og frodige naturen..." Jeg tenkte det kanskje ville gi meg er innblikk i en for meg helt ukjent naturtype, men jeg ble aldri skikkelig engasjert av Sands beretning fra vinteren 1838.
Jeg hadde også trudd at boka skulle være litt morsom, særlig hadde jeg forventninger til hennes møter med innbyggerne på øya, men denne sida av oppholde fikk etter mi mening lit for lite oppmerksomhet.

For å yte boka en smule rettferdighet, synes jeg at de som har vært det minste nysgjerrig på denne boka skal besøke Karin som har skrevet etveldig godt blogginnlegg om den.

Forresten; jeg likte virkelig Tor Åge Bringsværds forord veldig godt! Det var spennende å lese historien om Sand og Chopin- et bemerkelsesverdig par som satte tydelige spor etter seg.

En ting til jeg kom på som er verdt en kommentar; boka har en del fine illustrasjoner, bl.a tegninger av forfatteren, og av bygninger og landskapet på Mallorca. Det likte jeg- kanskje fordi de var med på å holde liv i konsentrasjonen ;o)

Og bare for å ha sagt det, sånn HELT til slutt: Reisefølget-serien består av enda flere bøker, og jeg gleder meg fortsatt til å lese for eksempel "VillaSerena" av Domenica De Rosa! Den som venter på noe godt, osv...

Jeg ANGRER!!!

 Jeg har lest ei bok som kommer ut i september.

Jeg angrer fryktelig på at jeg har lest den.

Jeg kan aldri mer lese den for første gang.

Derfor angrer jeg.

Jeg aner ikke når neste bok i serien kommer ut.

Derfor angrer jeg.

Jeg trur jeg må sende en e-post til Siri for å spørre.
At det er et ett år mellom hver julekveld,
betyr vel ikke at man MÅ vente et helt år på bok nummer to???