Dødsskipet

Yrsa Siggurdardottir

Kagge Forlag, 2013
416 sider
Oversatt av Tiril Theresa Mylkebost

Jeg trur faktisk dette er første gang jeg leser ei bok av en islandsk forfatter, og jeg kan si det først som sist: dette var vellykket!

Den store bankkrisa på Island har gjort at en luksusyacht er beslaglagt av avviklingsstyret, og båten skal flyttes fra Lisboa til Reykjavik. Etter et uhell blir en fra mannskapet forhindret i å være med på reisa, så avviklingsstyrets representant, Ægir, tilbyr seg å steppe inn.
Underveis oppstår det (mildt sagt) komplikasjoner og uforutsette ting, og da båten til slutt kræsjer i kaia i Reykjavik en sen vinterkveld, viser det seg at den er tom for folk; både mannskapet og passasjerene er sporløst forsvunnet. Ombord ser alt tilsynelatende ut til å være i orden, og etterforskerne finner ikke ut stort om hva som kan ha skjedd. Ægirs foreldre kontakter advokaten Tora for å be om hjelp til å få utbetalt den enorme livsforsikringa sønnen hadde tegnet, og hun går ivrig inn for å finnesvar på alle spørsmålene.
Parallelt med Toras arbeid med å få kartlagt hva som har skjedd, får vi kapitler der hendelsesforløpet ombord blir fortalt, nærmest time for time. Dette gjør at leseren hele tida vet om Tora og politiet er på rett spor. Man skulle kanskje tru at dette dreper spenninga, men det er merkelig gjort det motsatte som skjer! Samtidig gir det en helt spesiell uhygge at man vet at absolutt alle forsvinner, spørsmålet er bare hvordan, hvorfor og i hvilken rekkefølge...

Jeg har allerede skrevet vellykket og uhyggelig. I tillegg vil jeg si at det er utrolig godt pønsket ut, det er både originalt, handlingsmettet, overbevisende og medrivende!
Hvis jeg skal trekke fram det vesle jeg reagerte negativt på, så er det som ofte før når jeg syter, at språket ikke er spesielt godt. Her trur jeg det kan være oversetteren som har forkludra litt, ved at ordstillinga ofte blir snudd på hodet, og at setningene halter. I tillegg er det ting som ikke henger sammen, f.eks på side 231 var det en som dro seg i håret så huden i panna spente seg, mens det samme håret blir beskrevet som knapt en millimeter langt et par sider lengre fram. Dette er likevel bare bagateller, som jeg ikke trur det er riktig at man skal bry seg om i en blodig grøsser som det her.
Her er noen av tankene jeg gjorde meg mens jeg leste:

S.42: De tvillingjentene får med seg mye mer enn foreldrene- de burde høre mer på det de sier! Allerede her skjønner de jo at det kommer til å gå forferdelig galt.

S.127: Så uhyggelig og ekkelt!

S.149: Jeg MÅ lese 'Jeg vet hvem du er' av Sigudardottir!

S. 156: Spooky...

S. 320: Hopper litt fram og tilbake mellom de ulike perspektivene (båtreisa og etterforskning), fordi det var så spennende at jeg bare MÅTTE forgripe begivenhetenes gang..

S. 347: Håper løsninga på alt dette ikke får innslag av det overnaturlige!

S. 386: Jeg trudde jeg skjønte hvem morderen var, men jeg sier ikke om jeg fikk rett!

S. 388: Det her stemmer ikke- her ringer varselklokkene og her er det noe riv ruskende galt!

S. 396: Oiii... Jeg tok jammen feil, gitt.. av MYE!!

Konklusjon:
Originalt, uforutsigbart og spennende! Slutten er usedvanlig uventet, men absolutt truverdig? Boka anbefales heftig og begeistret!
Dette er en krim det hadde vært morsomt å lese en gang til, for å sjå om jeg kan finne de tegne og ledetrådene som en superdetektiv kunne sett! (Den følelsen og lysta kan jeg forresten bare huske at jeg har hatt en gang tidligere når det gjelder bøker. Da var det "Den trettende fortellingen" av Diane Setterfield jeg hadde lest, og det var noe helt annet enn dette! Virkelig ;o)


Innlegget er skrevet på iPad, uten islandske skrifttegn på tastaturet. Ekstra mange skrivefeil skyldes kanskje at ordlista her er noe spesiell, og jeg gidder ikke å sitte i det uendelige å lete etter feil som jeg uansett kommer til å oversjå fordi jeg alltid leser det jeg trur jeg skal lese...

Kolesterol, D-vitaminer og et forsøk på en test

Når man kommer opp i en viss alder, kommer man til et punkt der man begynner å tenke på kropp og helse på en annen måte enn man gjorde... la oss si: i yngre dager... Man begynner å kjenne på ei skulder som er øm, et kne som knirker, man myser kanskje litt ekstra hvis man leser noe med lita skrift (Den vesle skrifta har utvilsomt blitt mye mindre enn den var!), det har på en eller annen måte lagt seg en mjuk fold over hoftene- og man får av og til spørsmål om det er lenge siden man var hos legen for sjekk.
Skal man til legen for sjekk, bør man ta høyde for lang ventetid, gjerne opp til noen uker. Hvis man er heldig- eller uheldig. Det kommer jo an på hva prøvene sier etterpå.
Jeg har aldri vært spesielt sjuk. Jeg verken røyker eller drikker, stresser uanstendig lite, er ute og trimmer med hundene hver eneste dag og spiser helt alminnelig mat. Eller foresten: jeg er ikke glad i melk, det har jeg aldri vært, så benskjørhet er visst noe jeg bør være oppmerksom på. Hvordan man nå er det...?
Vel. i fjor eller deromkring, fant legen ut (eller på) at jeg hadde høyt kolesterol. Det var ikke bra, og burde absolutt medisineres. Jaha, tenkte jeg, og henta ei pakke med piller. Jeg spiste pliktskyldigst opp hver eneste en, men da det var tomt, kjente jeg jo ingen forskjell og trakk den slutningen at det var nok bare noe ordentlig tull!!
Sida fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk med det kolesterolet, og jeg svarte som sant var, at jeg ikke visste, men regna med at det var ok. Det var visst ikke måten å gjøre det på, forsto jeg! Så jeg tenkte litt på saken, konkluderte med at jeg hadde jo tenkt å bli urgammel, så jeg bestilte time for en sjekk. For å være på den sikre sida. Og mens jeg ventet på time hos fastlegen, som ikke var fastere enn at jeg kom til en vikar, fikk jeg denne boka i hus:

Hvis det her ble rett, kan du klikke på bildet og komme rett til en nettbokhandel hvor boka er på tilbud!

Spis deg frisk- med fireukers-kur. Man vil jo gjerne ikke måtte stresse med å huske piller resten av livet, så jeg tenkte at en helhjerta innsats en måneds tid, så er kroppen fit for fight. Også syntes jeg det var litt artig, da, å kunne måle effekten av en slik kur, derfor den timen for en sjekk før jeg satte i gang..
Legen kikka og lytta her og der, før hun fant fram skalpell og glass for å begynne årelatinga. (Egentlig brukte hun bare ei spinkel nål, men det høres mye kjedeligere ut ;o) Uka etter kom det brev i posten. Med stempel fra kommunelegekontoret! Ai-ai-ai; Skriftlig beskje..! Nå er det virkelig alvorlig, tenkte jeg, og vaklet inn på skjelvende ben. Kanskje det til og med er for sent...?
Vel inne åpnet jeg brevet, og begynte å lese...
He-he... Ingen grunn til bekymring! Jeg hadde bare litt lav verdier med D-vitaminer, og kunne vurdere om jeg skulle kjøpe noen kapsler på apoteket. Nordboere får i følge legen ofte D-vitaminmangel, fordi det er SOLA som gi oss dem. Her er det jo knapt nok dagslys i store deler av året, så det sier seg jo selv at D må bli mangelvare...

Vel, hva har jeg så tenkt å gjøre nå? Jo, jeg har faktisk en tre-trinns-strategi!
Jeg har begynt å spise små gullperler med D-vitaminer. Jeg sitter ute i sola (og leser) så snart anledingen byr seg. Ettersom jeg har lest ferdig boka og har snappet opp en del nytt om kosthold og fått noen tips om hvordan man kan gjøre sunn mat enda sunnere (uten å sette himmel og jord i bevegelse) kommer jeg til å prøve de oppskriftene som ser gode ut, og som inneholder ting man faktisk kan få tak i på bøgda! Her fins nemlig ikke verken silketofu, tamari, hokkaidogreskar, tahin, rød quinoa eller amarant...

Konklusjon; Alle burde skaffe seg ei bok som denne, sjansen er stor for at det kan føre til flerfoldige timer i solveggen med bok, te eller kaffe- og verdens beste samvittighet

Reisen til Bella Coola

Kari Nygaard

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2013
Oversatt av
Spilletid: Ca 12 timer
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Kari Nygaard fra Tynset har hovedfag i nordisk litteratur fra NTNU (Universitetet i Trondheim) og jobber både som litteraturkritiker og lærer. Nå debuterer hun også som romanforfatter!
Dette var ei bok jeg var veldig spent på; jeg har mellomfag i historie fra Trondheim og har bodd på Tynset i to år, så jeg følte at her burde det være mye som appelerte til meg. Og det var det for så vidt. Først et lite sammendrag av handlinga:

Året er 1892. Ingrid klarer å overtale ektemannen Esten til at de skal prøve lykken på andre sida av Atlanterhavet; Amerika- Mulighetenes land. På båtreisa ligger Esten for det meste sjøsjuk nede i lugaren, mens Ingrid blir bedre og bedre kjent med prestesønnen Andreas fra Stavanger. Det ligger i kortene at vennskapet disse to utvikler, ikke avsluttes selv om veiene deres i førset omgang skilles da de går i land. Drivkrafta som fikk Esten til å bryte opp fra fjellbygda, var drømmen om å bryte nytt land og bygge opp sin egen farm. Da de kommer til slektingene i Minnesota, viser det seg at alt det gode landarealet allerde er opptatt. Problemene dette medfører gjør at Ingrid og Esten som i utgangspunket hadde helt ulike motiver for å reise, glir enda mer fra hverandre. Forholdet blir satt på en skikkelig prøve da Esten drar videre (til Bella Coola), mens Ingrid må vente til våren kommer før hun kan flytte etter. Mens hun venter, jobber hun litt som lærerinne i den lokale menighetas skole, hvor Andreas (fra båten) også har fått jobb som lærer. Hun slites mellom lojalitet til ektemannen og sterke følelser for Andreas.

Jeg liker den første delen av historien veldig godt. Delen som forteller om Ingrid og Estens bakgrunn, de lokale forholdene, slitet på gården de kom fra og årsakene til at de tok det valget de gjorde. Videre synes jeg vel egentlig handlinga blir litt for forutsigbar. Nygaard skriver enkelt og språket flyter lett, men av og til det blir litt i meste laget klisjéer uten at det tilfører historien noe ekstra farge eller dybde. Det er solnedganger og piskende snø, fuglekvitter og stjålne blikk. Likevel: Jeg kunne ønsket meg litt mer temperatur! Følelsene som beskrives blir for blodfattige. Hovedpersonene vekker desverre altfor lite engasjemet hos meg som leser/ lytter. Det blir litt langdrygt, og "noen" kunne kanskje brukt rettetasten litt for å korte ned historien litt?

Når det er sagt, skal jeg i rettferdighetens navn gi litt balanse til omtalen med å fremheve litt flere positive trekk ved Reisen til Balla Coola. Det er en debutant vi har med å gjøre her, og hun fortjener litt mer enn at jeg avfeier den som forutsigbar og blodfattig, for det er absolutt et underholdningspotensiale her!
Miljøskidringene er gode og troverdige. (Spesielt arbeids- og boforholdene i Chicago)
Flere av bipersonene er veldig overbevisende, temperamentfullt og godt beskrevet (for eksempel Iver og resten av familien de bor hos før de får skapt seg sitt eget, og begge prestene; faren til Andreas og han som styrer den lokale menigheta).
Det historiske bakteppet er gjennomarbeidet og så langt jeg kan bedømme nøye gjennomgått slik at det ikke finnes noen logiske brister eller faktiske feil. 

Vil du høre utdrag fra boka kan du klikke deg inn her. Eller du kan besøke forfatterens flotte og hyggelige blogg her.

Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad er mye mer profesjonell og positiv i sin omtale, så klikk dere inn dit hvis dere har vært nysgjerrige på denne boka! Ikke la meg slippe lufta ut av ballongen; som dere vet: smaken er som baken, den er delt ;o)

Something old- something new...

...something borrowed, something blue...

Torsdag morgen tar jeg med meg hundene og drar til fjells for å tjuvstarte årets påskefeiring! (Gemalen skal sikkert jobbe litt, men vi får tru han kommer tuslende etter!) Det er aldri feil å strekke fjellturer litt ekstra, og det er godt å komme fram tidlig for å lufte, fyre, finne vann ordne... Dessuten har Yr plutselig ombestemt seg, og sier at det kan bli finvær allerede fra torsdag, så da kan vi jo kanskje kose oss litt i solveggen med ei av årets utvalgte påskebøker, mens vi fortsatt har kontroll på fyringa ;o)
Som vanlig har jeg plukket med meg en (altfor stor) bunke med bøker, men jeg har stor tru på at jeg kan få lest en del av de bøkene jeg har stående på vent rundt omkring. Blant annet de på bildet under, som tittelen på innlegget viser til; noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe blått.

Det kom en e-post fra Schibsted, om at de hadde gitt ut ei splitterny quiz-bok, og jeg kunne få et anmeldereksemplar av den hvis jeg ville- HURRA! Er det flere enn meg som kjenner det rykke i nostalgi-nerven ved tanke på spørre-bøker, Viggo Valles påskelabyrint (før internett-alderen) og  kryssordhefter? Jeg kunne holdt et eviglangt foredrag om gledene ved spørrekonkurranser, men nøyer meg med å si at i år blir det umulig å lure seg unna for de som skal til Helaksetra de to siste ukene i mars!

Påske-egg, sjokolade, appelsiner, en fordrukken hane- og QUIZ!!

Hyttequiz-boka er delt opp i massevis av kategorier, femten spørsmål i hver; musikk, næringsliv, geografi, science fiction, medisin, filosofi, kongelige, botanikk, historie, mat fra Asia og i det hele tatt; her er det muligheter for full pott- eller total skivebom!

Et par bokrelaterte spørsmål fra boka:

1. Hvilken kjent litterær karakter fikk navnet sitt etter en amerikansk ornitolog og fuglekikker som var ekspert på karibiske fugler?
2. Hva heter Tarjei Vesaas´siste roman, som regnes som hans mest personlige?
3. Hva heter den svenske forfatteren som har skrevet bøkene om Gubben og Katten?
4. Hva het det første Tintin-albumet som kom ut?
5. Hvilken kjent bokblogg er det som hver tirsdag arrangerer utfordringa "Boken på vent"?

Svar på minst ett av spørsmålene finner du hvis du klikker på denne lenka!!
Resten av svarene finner du i Thomas Kolåsæters bok HYTTEQUIZ- og hva du enn måtte finne på: Google er juks, og fører automatisk til diskvalifisering, inndragning av påske-egg og fire strafferunder i årets påskeskirenn!

Hele livet på en dag

Alyson Richman

Cappelen Damm, 2013
304 sider
Oversatt av Børge Lund



Kan det virkelig være behov for enda en roman som dreier seg om jøder, andre verdenskrig og holocaust? Det er det sikkert ikke, men jeg er likevel uhyre glad for at Alyson Richman har skrevet denne, og at Cappelen Damm har gitt den ut på norsk.


Først av alt vil jeg skrive litt om bildet på framsida av boka. Det er vel ingen som er i tvil om at det er coverbildet som gir potensielle lesere førsteinntrykket av ei bok- og at det ofte blir avgjørende for om man velger å lese boka eller ikke. I de fleste tilfeller er det opplagt på hvilken måte framsida vil gjenspeile innholdet, men av og til, får man følelsen av at her ligger det noe mer gjemt! Den følelsen fikk jeg her, og jeg har trolig brukt altfor mye tid på å analysere denne komposisjonen, men jeg hadde faktisk rett:
Paret som kysser er opplagt hovedpersonene, Lenka og Josef.
Den store grå bygningen nederst, trudde jeg i min uvitenhet kunne være inngangsporten til en konsentrasjonsleir, men litt forskning viste at det er Karlsbrua som krysser elva Vltava/ Moldau i Praha. Den er trulig den mest besøkte turistatraksjonen i byen, dekorert med statuer av forskjellige helgener. En av de mange mytene knyttet til denne brua, sier at den som berører statuen av St. John av Nepomuk skal få et ønske oppfylt, en annen myte er at går du over denne brua, skal du før eller senere få komme tilbake til Praha.
Blåregnen øverst i bildet er en svært giftig plante, men den karakteriseres likevel som romantisk- og i blomsterspråket (bl.a. kjent fra Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbaugh) betyr blå blomster generelt Jeg lover å stå ved din side til døden skiller oss.
Jeg elsker å finne skjulte tegn og å kunne avsløre hemmeligheter!

Historien om Lenka og Josef tar til i Praha på begynnelsen av trettitallet. To ungdommer fra suksessrike jødiske familier som forelsker seg, de ser for seg ei lys framtid sammen, men det skal ikke ta lang tid før dagliglivet for jødene blir mer og mer uutholdelig. Til slutt klarer Josefs familie å skaffe billetter og utreisepapiret, men Lenka nekter å bli med før hele familien hennes kan følge med.

"Du drar først, og så kommer vi etter", sa de begge. "Josef drar først, og så kommer vi alle etter", svarte jeg. De så på meg med triste, fryktsomme øyne. Far tryglet om at jeg skulle dra. Han fortalte meg hvor lettet han ville bli hvis han visste at bare ett av barna hans var i trygghet. Mor presset hendene mine mot brystet og sa at jeg måtte følge min nye ektemann. Det var min plikt som hustru. Men min søster sa aldri et eneste ord, og det var hennes stillhet som runget høyest.

Med dette blir det nygifte paret skilt fra hverandre. Josef kommer seg til slutt til Amerika, alene. Lenkas familie blir etter ei stund sendt til konsentrasjonsleiren Therzin/ Theresienstadt, og videre til Auschwitz.
I løpet av krigen har Lenka feilaktig fått vite at Josef druknet sammen med resten av familien da skipet de reiste med ble torpedert. På sin side fikk Josef til slutt bekreftet av Lenka var blant de omkomne fra de tyske konsentrasjonsleirene- heller ikke det stemte.
Boka begynner med slutten, så jeg avslører ingenting da jeg skriver at de til slutt møtes igjen nærmere søtti år etter, i et bryllup de begge har sett fram til.
Både Lenka og Josef forteller sin versjon av det som hendte i de årene de var fra hverandre. Lenka med vekt på opplevelsene fra krigen, Josef mest om livet som lege og familiefar i USA. Begge med sterke skildringer av det livslange savnet etter den andre.

Richman er en enestående forteller og har gjort grundig forarbeide til denne boka. Den bygger mye på virkelige personer og hendelser, men er likevel ingen dokumentarisk roman. Forholdene jødene måtte leve under i konsentrasjonsleirene er som forventet like grusomme her som i andre beretninger. Skildringene er svært troverdige og et rikt og sammensatt persongalleri gjør fortellinga levende, rystende, fylt av både kjærlighet og ondskap. Her vekkes leserens engasjement fra første til siste side- og da siste side er lest, ønker man seg minst et par kapitler til!
Språket i boka er lett og flytende, innimellom nærmest poetisk, og jeg synes oversetteren har gjort en veldig bra jobb for å ivareta de skiftende stemningene i de forskjellige scenene. Selv om jeg oppfatter dette som en lettlest page-turner, er det absolutt ikke ei bok man blir fort ferdig med. Her vises det gang på gang hvor skjørt livet er, og hvordan tilfeldigheter  blir avgjørende for hvordan livet blir, så det er ikke til å unngå at man blir gående å gruble litt i ettertid.

Konklusjon; Årets desidert beste leseopplevelse så langt! En fantastisk sammensatt og velkomponert, engasjerende og uforglemmelig historie. Jeg kan ikke tenke meg hvem denne ikke skulle passe for- anbefales til alle og enhver!

Bøker jeg har lest som kan minne litt om denne:
Hotellet på hjørnet av bitter og søt, av Jamie Ford.
Sahras nøkkel, av Tatiana de Rosny.
Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss.

Enda en liten smakebit fra boka finner du i dette innlegget. Og vil du lese mer, så har Bokelskerinnen skrevet en veldig fin omtale av boka. Det var i hennes jubileumskonkurranse jeg vant boka, og som dere har skjønt: jeg er virkelig SÅÅ glad for at denne kom seilende min vei! Tusen, tusen takk ♥

En smakebit fra Hele livet på en dag

I går kveld avsluttet jeg Alyson Richmans aldeles uforglemmelige roman Hele livet på en dag, som jeg vant i Bokelskerinnens jubileumskonkurranse tidligere i vinter. Aldri før har en lørdagskveld vært å full av tårer. Aldri før har jeg brukt så mange papirlommetørklær for å komme meg gjennom de siste sidene i ei bok... Jeg skal forsøke meg på en skikkelig omtale av boka, men inntil videre skal dere få en smakebit fra bokas første del. Lenka og Josef har akkurat møtt hverandre, de er jøder i Praha, unge, lykkelige, livet er problemfritt, himmelen blå, og de er uvitende om alt det grusomme som skal komme.

"Ja!" sa jeg og klarte ikke å la være å knise.
Han lo. Og i latteren hans hørte jeg lykksalighet. Jeg hørte føtter som danset, raslingen av virvlende skjørt. Lyden av barn.
Er det det som er det første tegnet på kjærlighet?
I personen skjebnen har bestemt at man skal elske, hører man lyden av dem som ennå ikke er født.

Jeg kårer Hele livet på en dag til årets hittil beste, og unner dere alle å lese denne! Den er grusom, nydelig, rystende og uforglemmelig, det har jeg jo allerede skrevet, men jeg skulle jo egentlig ikke si så mye mer akkurat nå...

Hos Mari med bloggen Flukten fra virkeligheten er det som alltid på søndag åpent hus og tapas- eller sagt på en annen måte: Smakebit på en søndag! Vel verdt et besøk, og er du heldig kan du oppdage skjulte perler, nye bekjentskap eller kanskje gjensyn med en gammel (glemt?) favoritt ;o)
   NYT DAGEN, GODTFOLK!

To indre og vekk med´n!

Volomari Volotinenes første kone og andre gamle ting

Arto Paasilinna

Oversatt av Ellen Holm Stenersen
Spilletid: ca 5,5 time
Lest av Kyrre Haugen Bakke
Aschehoug/ Lydbokforlaget 2012


Jeg har tidligere lest "Harens år" av denne populære finske forfatteren, og jeg rett og slett elsket den boka!!
Dette ble derimot en durabelig nedtur.

Det handler om Volomari som gifter seg med den tjue år eldre Laura som var feltlotte før hun begynte å jobbe på bakeri. (Dette blir gjort til et stort poeng i boka) Disse to samler på alt mulig- og aller helst umulig som de kommer over.
Idéen er nok god, men jeg synes historien henger for dårlig sammen, og får litt følelsen av at han bare måtte få skrevet enda ei morsom bok. Et dårlig utgangspunkt for å få et godt resultat.
Kyrre Haugen Bakke leser bra. Det vil si helt til han gir en av karakterene (en nordmann, om jeg ikke husker feil) finsk aksent a´la Robert Stoltenbergs Pekka fra "Boretslaget". Da blir det ikke akkurat noe å skrive hjem om, spør du meg.

Konklusjon; Tynn og billig moro uten noe som helst ekstra. For meg er det tydeligvis nok med to bøker av denne forfatteren, det skal mye til av overtalelse før jeg gidder å prøve meg på en til.

To indre og vekk med´n!

Mary-Anne har nettopp lest samme boka, og er betydelig mer positiv enn meg i sin omtale.