Et sted i nærheten

Det er vel ikke mer enn rett og rimelig at bikkja må stille opp på bokbildet når ho har tatt seg til rette og lagt seg i senga- der jeg har lagt på rent sengetøy i dag?! Ho ser litt misfornøyd ut her, men jeg trur det er like mye et resultat av at ho er tatt på fersken, som at ho måtte finne seg i å bli fotografert- IGJEN!
Ho så ingen stor fare med å bli ferska; ho bare kroa seg litt ekstra, lagde koselyden sin og ba om å bli klødd på magen ;o)

Dette er fjerde boka jeg har lest av Cecelia Ahern, irsk forfatter som har gjort stor suksess med flere av bøkene sine. En rød tråd som går igjen i de bøkene jeg har lest, er at skillet viskes ut mellom vikeligheta på den ene sida, og drømmeverden/ fantasien/ det hinsidige/ magiske på den andre sida. Hun skaper ofte parallelle verdener, og lar hendelsene i dem krysses og veves sammen- gjerne slik at det bare er noen få forunt å vite om den andre sida...

Et sted i nærheten handler om Sandy Shortt som opplevde at ei nabojente forsvant da de var barn. Andre ting forsvant også; sokker, bøker, kulpenner, skoleoppgaver, en bamse- sånne helt vanlige ting som alle mister, glemmer igjen, forlegger. Forskjellen på Sandy og oss andre, er at mens vi bare trekker på skuldrene, klarer hun aldri å slå seg til ro med at tingene er borte; for de kan jo ikke bare forsvinne? De må jo være et sted? Til slutt ordner foreldrene med avtale hos skolepsykologen i et forsøk på å få bukt med manien hennes... Det ser ikke ut som at terapien har noe særlig virkning; som voksen utdanner hun seg til politi, men for å kunne konsentrere seg fullt og helt om å lete etter personer som har forsvunnet, starter hun et eget byrå for å hjelpe familiene som savner noen av sine.
En dag Sandy er ute og jogger, oppdager hun plutselig at vegetasjonen og omgivelsene er helt annerledes enn det hun er vant til. Først tror hun bare at hun har rota seg bort, men snart innser hun at hun selv har havnet "der alt og alle som forsvinner samles".
Parallelt med at Sandy forteller sin historie, både i nåtid og med tilbakeblikk på hendelser i barndommen, får vi høre Jacks historie; broren hans forsvant tilsynelatende i løse luft ett år tidligere, historiene veves sammen og til slutt er det Jack som leter etter Sandy!

Boka er lettlest med et veldig godt gjennomtenkt plott! Idéen om at det finnes et sted hvor alt vi mister havner, hvordan det ser ut der, hvordan de organiserer seg osv. er utrolig detaljert og virkelig besnærende! Til alt overmål er dette gjort troverdig, og det alene gjør at man bør unne seg denne en gang man ønsker seg noe hyggelig, overraskende, magisk og lettlest.

Silje har skrevet en utmerket omtale av boka her, og klikker du deg inn dit, så ser du at det også var hun som minnet meg om at det var på tide med et hund-og-bok-bilde!

Ps: Jeg likte som dere forstår boka veldig godt, men kommer ikke til å lese den igjen; hvis noen vil overta den er det fritt fram!

Jeg forbereder meg

Det er noe litt magisk ved 24. november. Det skjer ikke noe spesielt, ingen feiring, ingen fest- men det er det at vi har akkurat én måned igjen til jul! Og da kan til og med jeg, som av prinsipp ikke vil starte med juleforberedelser for tidlig, forsiktig begynne å finne fram årets julebøker, om ikke anna!
Her er en presentasjon av de jeg har valgt- og hvorfor det ble akkurat disse!

Norges vakreste julehjem, Schibsted Forlag, 2012.
Alle damer liker å kikke i interiørblader, drømme seg bort og kanskje få idéer til prosjekter i sitt eget ringe hjem- ikke sikkert alle hadde trudd det, men jeg er altså intet unntak! Her får du et supert utvalg av hjemme-hos-artikler fra magasinet Maison; det oser av kvalitet, estetisk sans og eksklusivitet, men også av hyttehygge, tradisjoner, tømmervegger og raust med julehygge fra perm til perm! Mens man kjøper det ene julebladet etter det andre, kan man ta fram denne boka år etter år, og stadig risikere å komme i den rette stemninga. Ypperlig julegave også, gjerne i stedet for anna interiørnips til de som har denne tilbøyeligheta...

Julebrevpikene Karin B. Persen.
Silke Forlag, 2012.
Usedvanlig mange bokblogger har visst mottatt denne fra forlaget, og blogget usedvanlig positivt om den. Da blir jeg automatisk en smule skeptisk, men også en smule nysgjerrig... Da jeg fant den som e-bok til den nette sum av 129 kroner, var ikke valget så vanskelig!
At boka viser seg å være inndelt i "dato-kapitler" er en god bonus; da blir dette årets julekalender, ikke adventskalender! Mens en adventskalender går over 24 dager, dekker julekalenderen min romjula også! Særdeles godt fornøyd med det, selv om det ikke ser ut til at jeg får "åpne luke" hver dag. Pytt-pytt; jeg kan kanskje spe på med en sånn billig sjokoladekalender i tillegg? Eller forresten; jeg er voksen og kan spe på med litt skikkelig julesnop de dagene det ikke blir bok-luke, jeg trenger jo ikke å la meg avspise med en stusselig mikro-sjokoladebit lenger ;o)

GOD JUL Hvor er du? Beate Grimsrud,
Cappelen Damm, 2012.
Jeg ble helt stum av den prisbelønnede boka hennes En dåre fri, og da jeg så at hun skulle komme med ei ny- og julerelatert bok, og så den lekre framsida ble jeg veldig entusiastisk. Når jeg nå sitter her med boka i hendene, er jeg enda mer sikker på at dette var et godt valg! Bildet her er fra forlagets sider, men yter desverre ikke det nydelige coveret full rettferdighet- detaljer forsvinner, fargene er egentlig mye dusere og det viser (naturlig nok!) ikke baksida som er minst like vakker som framsida. På innsida av permene er det kart over stjernehimmelen, og spredd utover sidene finner man bilder fra barndommen og ungdommen. Boka handler om "Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovet og søsteren min" og begynner sånn:

Det er julaften to tusen og elleve. Storesøster Torunn og jeg ligger i hver vår sovepose i sanden i Wadi Rum-ørkenen i Jordan. 
Jeg ligger begravet som julepresangene jeg ikke ville ha som barn, og som jeg sparte til sommeren i en rosemalt kiste og siden gravde ned i en grop i hagen.

Jula er ikke bare fest og moro, jeg ser virkelig til å lese denne, trolig blir det en fin leseopplevelse og en motvekt mot tvangshygge, kos, glitter og glansbilder. 

Vinter og jul med Kjell Aukrust, lydbok Cappelen 2007, lest av Toralv Maurstad. Til tross for det jeg skrev over om tvangshygge, kan jeg ikke annet enn fryde meg over Aukrust! Vinter, nymåne, frostrøyk, knirking fra beksømsko mot snø... Sju og tredve mil nordover, litt øst og oppover...
Lun humor og varme tradisjoner.
Forresten; Nrk hadde tidligere i høst ei avstemning for å avgjøre hvem som var den morsomste norske forfatteren, hvem andre enn gode, gamle Kjell kunne vinne den kåringa??

Sånn! Med disse i lesekroken blir jeg nok klar til å ta i mot jula, tenker jeg!

De ubudne gjestene

Sadie Jones

Gyldendal, 2012
307 sider
Oversatt av Vibeke Saugestad


Dette er tredje bok fra Sadie Jones, de to første, Utskudd (2009) og Små kriger (2010) fikk begge god mottagelse, og er oversatt til flere språk.

Dette er første gang jeg stifter bekjentskap med forfatteren, og jeg har lest veldig lite om bøkene hennes på forhånd. Av og til kan det være en fordel å vite minst mulig- så ligger ihvertfall ikke lista med forventninger altfor høyt!

Året er 1912. Emerald skal feire sin tjuende fødselsdag samtidig som stefaren drar avsted for å prøve å få til en løsning så de slipper å selge herregården. Det bygger seg opp til uvær, og på en sidejernbane ikke langt unna skjer det en forferdelig ulykke. På Stern blir de bedt om å huse noen av de forulykkede inntil jernbanens egne folk kan ta seg av dem.
Det hele utvikler seg til et kaos av desperat forsøk på bursdagsfeiring, traumatiserte togpassasjerer som utover kvelden blir ytterst ubehagelige og uregjerlige- og ei lillesøster som ser at dette er den perfekte kvelden for å gjennomføre tidenes stunt, som blandt anna innebærer at en hest må smugles inn i huset og opp i andre etasje.
Det hele begynner lett komisk, men etterhvert aner man at det er noe som ikke stemmer, og stemningen blir mer og mer hektisk, hissig, utrivelig, agressiv, surrealistisk... Mens Imogens spesielle prosjekt går sin skjeve gang...
Forlaget skriver om boka at kvelden slutter helt annerledes enn man kunne tro- og det gjør sannelig boka også!

Dette er en fascinerende historie, og etter en litt langsom begynnelse, ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan det hele skulle ende. Persongalleriet er begrenset, og kanskje litt overfladisk uten at det er til forkleinelse for boka som helhet; her er det samspillet mellom menneskene og de skiftende stemningene og det uforutsigbare som er viktig.
De eneste innvendingene jeg har, er språket. Her har jeg en mistanke om at det kan være oversetteren som har hovedansvaret. Jeg har ikke sett den engelske utgava, og hadde vel neppe hatt språkkunnskaper nok til å komme med gode alternative oversettelser, men jeg vil komme med noen eksempler på det jeg synes er tungt/ vanskelig/ dårlig/ krøkkete språk:
Side 19:
Han var middels høy: tettbygd og rødblond med brede, firkantede skuldre (venstrearmen var kuttet tvers av, høyt oppe på en måte som ikke ødela symmetrien i dem, selv om den ene nødvendigvis var mer utviklet enn den andre) og gjennomborende, blekblå øyne.
Side 62:
"Snart ferdig, Miss Em," svarte Myrtle med munnen full av hårnåler, selv om hun ikke lot Emerald slippe før etter enda tyve minutter, men da så virkelig håret hennes praktfullt ut også, hun kunne ikke nekte for det, med en utrolig glans og lag på lag av frodige kveiler over en begrenset base slik at høyden, i kontrast til det fløtefargede ansiktet, ga det kvinnelige kjevepartiet hennes et kattungeaktig preg.
Side 85:
Da hun så på ham, hvilket hun gjorde, stjålent under øyevippene, oppdaget hun at det trass i hva hun tidligere hadde hatt inntrykk av, var lett å få øye på den gutten hun en gang hadde kjent.

Dette er eksempler fra begynneslen av historien. Det kan godt tenkes at de omstendige formuleringene er gjort bevisst, for å gjenspeile den formelle måten de konverserer på i boka, men for min del ble det litt irriterende at jeg måtte lese avsnitt opptil flere ganger for å få med meg hele betydningen. Når det kom til stykket, var ikke disse avsnittene så viktige, og man kunne nok likegjerne bare lest videre uten å ha fått med seg de innfløkte detaljene! Heldigvis syntes jeg det ble utover i boka; språket i boka blir kanskje mer direkte etterhvert som historien utvikler seg og situasjonen krever mer direkte tale?
Konklusjon: Alt i alt likte jeg historien veldig godt! Jeg likte motsetningene mellom det som skjedde i første etasje (bursdagsfeiring og innkvartering av togpassasjerene) og andre etasje (Imogens prosjekt), jeg likte den uhyggelige stemningen somutviklet seg i løpet av kvelden, og jeg likte hvordan alt sluttet! Anbefaler boka kanskje spesielt til de som er begeistra for britiske herregårdsromaner, de som liker det litt overnaturlige, de som liker spenning, overraskelser og humor. Det skulle være ganske meng, vil jeg tru!?

Hos bokelsker.no gav jeg boka terningkast fire, og du finner en liten smakebit fra boka her.

Klipp og lim!

Husker dere hvor mange timer vi kunne sitte ved for eksempel kjøkkenbordet med gamle ukeblader, saks og lim? Mens det skumra ute og radioen stod på akkurat litt for lavt til at vi kunne høre de dårlige nyhetene, men høyt nok til at vi hørte sangene de spilte innimellom. Og det spraka i ovnen og katta strekte seg fornøyd og sprikte med klørne før ho enda mer fornøyd kroa seg sammen og mòl videre...
Tank at vi ett eller anna sted på vei til voksenlivet slutta med det!
Nå har jeg tatt det bittelitt videre. Jeg kjøpte ei kassert biblioteksbok for en tier, fant fram ei fillete bok fra 1861- og ikke minst saks, lim og maleskrin. Her er det jeg fikk til i går kveld, mens radioen stod på litt for lavt til at jeg kunne høre de dårlige nyhetene, men høyt nok til at jeg hørte musikken, det spraka i ovnen og katta var bytta ut med hunder, men de lå også å kosa seg i varmen.

En smakebit til ubudne gjester

- eller jeg burde vel egentlig si en smakebit fra De ubudne gjestene. Dette er tredje bok fra den britiske forfatteren Sadie Jones, men den første jeg leser.
Året er 1912. Emerald bor med familien på en herregård, og skal feire tjueårsdagen sin den kvelden et tog sporer av på en sidebane ikke så langt unna. Et ufyselig uvær er på gang, og familien blir bedt om å innkvartere noen av de forulykkede til Jernbanen kan komme å ordne opp.
Det som til og begynne med var en liten forsamling på rundt femten personer, ser ut til å bli flere og flere utover kvelden, uten at noen helt vet hvordan det går for seg. Etterhver blir de ubudne gjestene urolige, uforutsigbare, utålmodige, ubehagelige og u-både-det-ene-og-andre. Som om ikke dette er nok, finner Smudge, yngstejenta i huset ut at dette må være den perfakte anledningen for å gjennomføre Det store prosjektet som hun har planlagt lenge. Forlaget skriver at kvelden ender helt annerledes enn man kunne tro, og andre har sagt at dette er en blanding av britisk overklasse, spøkelseshistorie og Shakespaersk komedie.
Nå har jeg ikke kommet stort lengre enn til side 174, hvor smakebiten kommer fra, men jeg liker historien godt så langt: når man leser en forfatter for første gang, og ikke har lest noen omtaler eller anmeldelser på forhånd, møter man gjerne boka med et åpent sinn og uten noen forventninger som skal innfris...

Emerald har avgjort av de ubudne gjestene må få noe mat, og tar med seg de innviterte gjestene for å dele ut den maten som var tenkt som et herremåltid for åtte:

"De er altfor mange," stønnet Patience. "De må ha mer."
Så da forrettene tok slutt, gjorde de innhugg i det neste på menyen. Det var Poulet à la Marengo og kalverullader, og Florences hvasse knivblad fant glatte ledd og sank ned i mørt ungkjøtt. Men enda var de ikke mette. Kjøkkenet lignet et forlatt feltsykehus fra Krimkrigen der slaget har flyttet seg videre: ben med rester av kjøttslintrer, våte filler, flekkete, renskrapte fjeler og redskaper noen hadde slengt fra seg, mens hordene gjorde seg klare til å gjøre kål på neste rett - desserten.
"Vent! I guds navn, vent," sa Florence. Hun snudde ryggen til ødeleggesene og lukket øynene.

Her ser det jo ut til at alle fat allerde er tømt, så jeg foreslår at dere klikker dere inn til Flukten fra Virkeligheten. Der er det garantert flere smakebiter, og sannsynligvis også noe for enhver smak!

          Nyt dagen!!

Heidi Linde, Agnes i senga og Pym Pettersons mislykka familie

2012 er utvilsomt Heidi Lindes år og hun har fått mye velfortjent og hederlig omtale for boka Agnes i senga. Selv har hun karakterisert den som en mørk feel-good roman. Andre har strødd om seg med godord som årets morsomste, Lindes beste, hylende morsom etc. etc..

Det er kanskje grunnen til at jeg ikke ble like fornøyd som jeg har vært når jeg har lest hennes foregående romaner. Jeg innser at det ikke handler om bokas faktiske kvaliteter, men om hva slags forventninger jeg hadde da jeg begynte på den. Akkurat derfor var det så midt i blinken at Hans Olav Lahlum skrev denne artikkelen om litterær kvalitet og smaksløker, før jeg skrev noe innlegg om Agnes... (Innlegget er litt langt, men alle som skriver om bøker, bør kanskje ta seg tid å tenke litt over det han skriver.)
Så i stedet for at jeg skriver et halvhjerta innlegg, kan dere trykke på forsidebildet, og lese litt fra begynnelsen selv; det vil utvilsomt gi et mye riktigere bilde av boka enn det jeg ville klare å gjøre. Jeg nøyer meg med å si at når jeg får tenkt meg om, er dette ei god bok i god Heidi Linde-tradisjon- men ikke årets morsomste!!

Sprek framside!

Årets morsomste bok generelt, og fra Heidi Linde spesielt- ettersom det er hennes bøker dette skal handle om, er nemlig boka om Pym Pettersons mislykka familie!! (Her hadde det passa godt med en liten fanfare eller salutt, men lydeffekter er det lite av her..)
Boka er den første i en ny humorserie for barn og unge. Pym Petterson er 11 1/2 år og oppfatninga hennes, er at hun kommer fra verdens mest mislykka familie. Fortvilelsen er derfor stor da lærer-Hilde får den glimrende idéen at alle skal skrive ei sann historie om familien sin, og lese den høyt for klassa. Pym gjør flere forsøk, men til og begynne med hun ikke det der med sann så veldig alvorlig...
Dette er svært overbevisende! Hovedpersonen Pym er en litt naiv og troskyldig sjetteklassing, som med sin livlige fantasi og direkte væremåte lett havner i trøbbel- eller skal vi si pinlige situasjoner, hun er definitivt antiheltinna som leserne kommer til å heie på! Hun er troverdig og elskelig, og forfatteren har klart å gi både Pym og de andre replikker og karaktertrekk som bør gjøre dette lett gjenkjennelig for de fleste.
Gyldendal Forlag har satt målguppa til alderstrinnet 9-13 år, men jeg anbefaler den uansett videre, også til andre aldersgrupper; kjenner du noen som befinner seg midt i mellom barn og ungdom, har vært der selv og/ eller fortsatt føler deg ung til sinns, trur jeg du vil kunne kose deg med denne! 

Bok nummer to, Pym Pettersons mislykka skoletur er allerede ute, så med tre nye bøker i løpet av ett år, har jeg vel mine ord i behold; 2012 er Heidi Lindes år- og det er til glede for både store og små!

Ps. Jeg fant ikke noe utdrag fra boka på nettet, men hvis du trykker på bokbildet, er det mulig du kan høre utdrag fra lydboka ;o)

Vinnerlykke "mot slutten av uka eller der omkring"

Man vil vel normalt ikke si at tirsdag er mot slutten av uka, men når man har lagt til "eller der omkring" så er man jo i nærheten av det man hadde planlagt. Hvis man ser litt stort på det ;o)
Jeg har trekt vinner av de to bøkene av Herr og Fru Ajvide, og vinneren ble

Sibre, med bloggen  

sånn går no dagan...

Send meg adressa di så kommer bøkene rett hjem til deg!!

Men det er flere som har hatt vinnerlykke! Og det som er så uvirkelig, utrolig og usannsynlig rart, er at det er meg!! Jeg har vunnet denne boka hos allsidige Marielle som blogger om... ja; i grunn det aller meste!!

Jeg vant e-bok, og da jeg fikk e-post fra forfatteren, var det ikke bare denne jeg fikk, neida; det var med en anna en også, Little girl lost, som jeg tror er forløperen (prequel, står det i e-posten, med ordet finnes ikke i ordlista mi, så det er mulig jeg har misforstått her, asså!!) til Thievs at heart. Little girl lost er allerede lasta ned på iPad´en og jeg er spent på hvordan det går når jeg skal prøve meg på engelsk igjen.. (Akkurat den må jeg vel klare; det er bare nitten sider ;o) (Det er noe tull med ledlastinga av den andre, men jeg regner med det løser seg etterhver) Spennende blir det i hvertfall!

Som om ikke dette var nok til å sette kryss i taket, så har jeg vunnet boka med Bokryggpoesi også! Det var søteste Forfatterfruen som hadde poesikonkurranse, og min ringe stokking av boktitler gav resultat- hurra!! Jeg mistenker forfatterfruen Karen for å ha hatt mer enn én finger med i spillet for at denne boka har sett dagens lys, og det er jo litt ekstra morsomt synes jeg!

Hvis det er andre også som kunne ønsket seg Bokryggpoesi-boka, så har entusiastiske Beathe en oppfordring/ konkurranse gående akkurat den boka er premie. Klikk dere inn der for å delta- og lykke til ;o)

(for ordens skyld; bildet er Beathes, pepperkakene har hun spist opp og koppen beholder hun selv; det er boka du kan vinne, og det er slett ingen dårlig premie!!!)

Det trur jeg var alt jeg hadde på hjertet i dag- nå skal jeg gi bikkjene kveldsmat, før jeg tar en litterær tur til Finnskogen... Gleder meg veldig, men er litt nervøs også; forventningene er så høye, og da blir det litt skummelt, selv om jeg egentlig vet jeg kan stole på B.K. Larsen. Dere får nok snart høre hvordan turen har vært!