Før jeg sovner

S. J. Watson

Bazar Forlag, 2012
349 sider

Christine våkner og oppdager en fremmed mann ved siden av seg i senga, han har ring på fingeren. Hun ser seg rundt og oppdager at rommet er ukjent, og blir sikker på at hun har hatt en en-natts-affære med en gift mann. Før hun kan kle på seg og fordufte før de blir overrasket av noen som helst ikke bør finne henne der, må hun på do. Hun gjør det hun skal, trekker ned og snur seg for å vaske hendene;

Jeg griper etter såpen, men noe er galt. Først skjønner jeg ikke hva det er, men så går det opp for meg. Hånden som holder såpestykket ligner ikke på min hånd. Huden er rynket, neglene ulakkerte og helt nedbitte, og i likhet med mannen i sengen jeg nettopp har forlatt, har jeg en enkel giftering i gull på fingeren.

(Side 12)

Allerede her  kjenner jeg ubehag og panikk gripe tak i meg- og jeg kan love: det blir verre! For når du ikke husker en eneste ting fra én dag til den neste, når du ikke kjenner igjen huset du bor i, når du ikke vet hvem du selv er eller hvem det er du bor sammen med, når det eneste du er sikker på, er at det er noe veldig viktig som ikke stemmer; hva gjør du da? Hvem kan du spør? Hvem kan du stole på?

Christine blir kontaktet av en lege som setter seg fore å hjelpe henne med å vekke til live hukommelsen hennes- uten at ektemannen hennes skal få vite noe om det. Legen får henne til å begynne å skrive dagbok- som ektemannen heller ikke skal vite noe om. Etterhvert dukker det opp "minnebilder" og scener i hodet hennes- men er de virkelige minner, eller er det timg hun har blitt fortalt?
Legen ringer henne hver dag og forteller henne hvor hun kan finne dagboka, og hver dag skriver hun så detaljert som mulig om det som skjer, slik at hun dagen etter kan lese notatene, og dermed få en sammenheng i livet sitt. Før jeg sovner er Christines hemmelige dagbok, gjengitt dag for dag.

Mens jeg leste, tenkte jeg blandt annet: Aldri hadde jeg trudd det kunne være så ubehagelig å lese ei bok.
Da jeg kom til side 59, trudde jeg at jeg visste hvem som hadde påført henne skadene som førte til hukommelsestapet. (På én måte hadde jeg faktisk rett, men på en annen måte fullstendig feil...)
På side 141, der hun forteller legen om minnene som dukket etter at hun hadde sett et bilde av seg selv som gravid, fikk jeg gåsehud på armene og tenkte: Herre gud ! Dette er sinnsykt bra !!! - Og jeg bruker ALDRI sinnsykt for å forsterke et utsagn, dette er trolig første (og siste?) gang.
To sider lengre ut i boka, da jeg satt som en forknytt ball og leste, gikk det opp for meg at det trolig ikke var som jeg hadde gjettet, men mye, MYE verre !
Halvveis ned side 294 har jeg bare notert følgende: Å NEI !!!

Og hele tida gnager spørsmålet om hvem det er hun kan stole på...

Boka anbefales absolutt ikke hvis du har dårlige nerver, hjerteflimmer eller generelt er litt skuggredd.. For alle andre derimot: løp og kjøp- eventuelt sett deg på venteliste på biblioteket; den er vel verdt å vente på !!!

Andre som har skrevet om boka finner du her: Astrid Terese , Anette og Synne

Frihetens vinder

Lois Leveen 

Cappelen Damm, 2012
453 sider.

Utover på attenhundretallet, ble konfliktene rundt slaveriet stadig mer omfattende i USA. Sør-statene mente de var avhengig av slaver blandt annet på bomullsplantasjene, og brøt derfor ut av unionen for å være sikre på at de ikke ville bli tvunget til å avvikle slaveriet. 12.april 1861 brøt borgerkrigen ut, og varte til 9. april fire år sener, 1865. Unionen og nord-statene vant, og slaveriet ble avskaffet.
Alle har vi vel hørt, lest og sett filmer om den amerikanske borgerkrigen, men for meg har det likevel vært litt ullent, og skal jeg være helt ærlig; et ikke spesielt interresant kapittel i historien. Helt til nå!

Frihetens vinder er Lois Leveens debutroman, og bygger på historien til en virkelig person, Mary Bowser. Foreldrene hennes er slaver, altså er hun selv også slave. Hun er likevel av de heldige; hun bor og jobber side om side med moren som husslave hos familien Lew. Datteren i huseet er innbitt motstander av slaveriet, og hun overtaler moren til å la henne kjøpe alle familiens slaver for å sette dem fri. For Mary Els del betyr det at hun mot alle odds blir sendt til Philadelphia for å få en utdanelse, mens foreldrene blir igjen i Richmond. Livet i frihet blir ikke som hun hadde håpet; hun savner foreldrene og da hun får beskje om at moren er død uten at hun har fått treffe henne igjen, innser hun at hennes egen frihet ikke er noe verdt så lange så mange andre fortsatt er bundet av slaveriets lenker. Hun vender derfor tilbake til Richmond, der det ordner seg slik at hun begynner å jobbe som slave/ tjener i huset til konføderasjonens (dvs. sør-statenes) president. Med Mary Els fotografiske hukommelse blir det en gylden mulighet til å spionere til fordel for unionen og president Lincoln.

Boka gir et troverdig bilde av forholdene under borgerkrigen generelt og for slavene spesielt. Man blir forarget over urimeligheter slavene blir utsatt for. Man rynker på nesen av stanken av sykdom, død og forråtnelse som etterhvert brer seg i byen. Man holder pusten av spenning når hovedpersonene blir kontrollert mens de smugler rømte slaver over grensa. Man smiler og blir rørt til tårer av den kjærligheten og omtanken de viser for hverandre. Og man krysser fingre for at det skal gå bra og at de treffes igjen etter krigen. Hva mer kan man ønske seg av en roman? Når oversetteren ( Monica Carlsen) i tillegg har klart å gi den ei språkdrakt som sette leseren i den rette attenhundretalls-stemningen (kan du huske sist du traff på ord som revoltere, jeremiader og forhippen??!), bøyer jeg meg i støvet!

Forlaget skriver at dette er "Barnepiken hundre år tidligere!", men minst like mye synes jeg dette er ei bok "Hundre år etter Noen kjenner mitt navn (av Lawrence Hill)!" 
Jeg er helt sikker på at alle som er glad i å lese historiske og/ eller dramatiske bøker vil elske denne! På Bokelskere.no gav jeg den terningkast 6, samt favoritt-stjerne.

Kjapp oppsummering av en for lengst avsluttet påske

Noen ganger er det mye morsommere å lese enn å oppdater blogg. Og når man først er "på hæla", blir det enda vanskeligere å sette seg ned med mac´en. Et lite skippertak her nå, så kommer jeg vel kanskje sterkere tilbake senere?! Jeg skriver bare hvordan jeg likte disse, ikke så mye om handlinga- da blir det jo ingen kjapp oppsummering...
Snøbarnet; Jeg likte miljø-, natur- og personskildringene mer enn veldig godt. Jeg likte nerven og stemningen som var til å ta og føle på, jeg likte det intense  og kampvillige, jeg likte at de strekte seg langt for å oppnå det de hadde satt seg som mål. Men jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg mislikte eller elsker slutten. En variant av det opprinnelige eventyret om snøbarnet kan du lese på denne fabelaktige bloggen her.
Blomstenes hemmelige språk; Denne har jo fått veldig bred omtale. Det virker som at nær sagt alle bokbloggere har fått den tilsendt- ja, bortsatt fra meg da, som lånte den som lydbok fra Grue Bibliotek! Det velkjente grepet med å la Victoria fortelle parallelt om fortid og nåtid, fungerer veldig bra. Jeg liker hvordan vi i små drypp kommer stadig nærmere forklaringa på hva det var som gjorde at livet ble som det ble for henne. Og her er jeg helt sikker på hva jeg synes om slutten: Jeg elsker den!!! Flott bok som har fortjent all ros den har fått!

Nattmannen; bok nummer to fra Larvik politikammer og etterforkeren Wisting. Grei krim som jeg for det meste hørte på mens jeg var ute og gikk. Litt irriterende med språklig slurv (F.eks: Wisting spurte om den drepte/ halshogde fjorten år gamle jenta hadde noen fiender; jeg mener: fjortenåringer har ikke fiender, de har uvenner!) Yngve Berven leser bra, og er med på å løfte boka et par hakk.

Kvinnen i buret; Første bok om avdeling Q, Carl Mørck og elskelige, snurrige Hafez el-Assad. Jeg er frelst. Kort og godt. Veldig bra bygget opp, og veldig morsomt å prøve å finne sammenhenger underveis! Jeg så tidlig tegn på hvordan ting hang sammen, men det var likevel nesten uutholdelig spennende å følge med helt til slutt! Ble litt svett da jeg trudde jeg manglet noen lydfiler på slutten, men jeg kunne heldigvis ta det hele med ro; jeg fikk med meg alt, og gleder meg til å fortsette på bok nummer to i serien, Fasadedreperne.

Frihetensvinder; denne rakk jeg strengt tatt ike å avslutte i påsken, men regner med å lese de siste sidene i dag. Handler om Mary som er født og vokser opp som husslave på midten av 1800-tallet, dvs. rett før borgerkrigen bryter løs. Hun har fotografisk hukommelse, er for seg, blir kjøpt fri fra slaveriet, får en utdannelse, og blir svært viktig for unionen, føderasjonen og avviklingen av slaveriet i USA. Boka er basert på en sann historie- og en mer utfyllende omtale kommer straks!!

Jess! Da var jeg visst a´jour igjen! Legger fra meg den dårlige samvittigheta og tar fram Frihetens vinder for å lese slutten..

God helg!

Påskelektyre

Denne uka er det påskelektyre som er boktema i Anettes Bokboble. Ettersom jeg allerede har tatt påskeferie og dratt til fjells, blogges det fra iPad. Jeg har enda ikke funnet ut hvordan man linker med den, men du finner Anettes blogg på lista til høyre; vel verdt en kikk og et besøk!
Ferien er altså allerede godt i gang, og med i ryggsekken var det så klart en god stabel med bøker; something old, something new, something borrowed something blue. Blåfargen er riktignok ikke spesielt framtredende...


Fra før har jeg 'Påskekrim 2010' og 2011 liggende på sætra. Har lest noen av novellene i den fra 2010, og hadde tenkt å komme a' jour, men... Det gikk litt trått, og jeg har vel egentlig slått meg til ro med at de kanskje bare blir pauseunderholdning hvis jeg noen gang skulle komme i den situasjonen at jeg ikke kan oppdrive noe annet.
'Snøbarnet' og 'Indias datter' er romaner andre har gitt rosende ord i bøtter og spann, og nå er det min tur. Den første er fra det lokale biblioteket, den andre via fjernlån fra Os i Østerdalen. 'Blomstenes hemmelige språk' fra Grue bibliotek; Lydbok lest av Kikki Stormo er jeg veldig nysgjerrig på- satser på noen finværsdager dager framover, da blir lydbok perfekt i solveggen, gjerne sammen med en appelsin eller to!
Krim hører av en eller anna grunn påsken til. 'La den rette komme inn' fra 2005 er filmatisert og allerede en klassiker, men jeg er likevel litt usikker på hva jeg forventer av den. Svensk krim blir vel aldri helt feil??
Til slutt har jeg arvet/ mottatt en rekke mp3-lydbøker med krim , krim og krim. Disse har jeg med mye møye fått overført til mobilen, rett og slett et lite kunststykke for en som er så lite teknisk begavet som det jeg er! Akkurat nå er jeg i gang med 'Kvinnen i buret' av Jussi Adler Olsen. Selv om jeg ikke er superfornøyd med oppleseren, skjønner godt at mange har trykket avdeling Q til sitt byst; På en og samme tid, men på ulike plan, er historien merkelig nok både ondskapsfull, utspekulert og sjarmerende!

Når jeg leser det jeg har skrevet her, må jeg se realiteten i øyet. Til tross for en rekordlang påskeferie kan jeg umulig rekke alt dette, med mindre jeg brekker et ben så alle skiaktiviteter blir avlyst, eller vi får to uker med uavbrutt uvær, og noe slikt går det vel strengt tatt ikke an å ønske seg?!

Jeg ønsker alle leselystne både god bok, god helg og god påske :o)

- Posted from my iPad

Jenta med snø i håret

Ninni Schulman

Cappelen Damm, 2012
354 sider

Det forrige innlegget her var et resultat av umiddelbar begeistring over å ha oppdaget en ny krimforfatter, en ny krimserie, og en ny krimhelt. Da var boka halvlest, nå er den avslutta, men begeistringa er beholdt!
Handlinga er lagt til Hagfors i Vermland, et tettsted med omkring 5500 innbyggere. Normalt vil jo en sånn liten plass være stille, fredlig- og kanskje litt kjedelig? Alle kjenner alle, og det meste er passe A4. Eller kanskje det ikke er slik likevel? Hvem vet hva som skjuler seg under tilsynelatende perfekte overflater, hva naboen gjemmer i garasjen eller hva kroeieren gjør på kveldstid?
Magdalena Hansson er seriens hovedperson. Sammen med sønnen sin har hun nettopp flyttet tilbake til hjemstedet etter en opprivende skilsmisse, hun har fått jobb i lokalavisa og er klar for en ny start på tilværelsen. Det hun trodde skulle bli en ganske kjedelig arbeidsplass uten utfordringer, blir fort det stikk motsatte. Ei ungjente forsvinner tilsynelatende sporløst, liket av ei anna ungjente blir funnet i en jordkjeller på et ubebodd torp, og Magdalena aner at disse sakene på en eller annen måte henger sammen. Hun begynner å nøste opp i saken på egenhånd, og etterhvert som hun nøster, vikles hun selv også mer og mer inn i den flokete saken.

Her er det troverdige skildringer av småsamfunn, et overbevisende persongalleri, et sammensatt plott med en løsning som overrasker. Underveis er det gjensyn med barndomsvenner og ekskjærester, møter med mer og mindre pliktoppfyllende offentlige tjeneste menn- og kvinner. Det er tidsklemme på hjemmebane og dramatikk på jobben.

I Sverige har bok nummer to, Pojken som slutade gråta, allerede kommet ut. Der er en pyroman løs i Hagfors, bokstavlig talt brennhett stoff for en lokalavis, Magdalena blir naturligvis satt på saken og jeg er allerede utålmodig etter å lese mer!

Og bare for å gjenta meg selv enda en gang: det er bare så morsomt når man blir oppmerksom på nye helter og forfattere!!

- Posted from my iPad.

Min kriminelle løpebane

Jeg har ikke til hensikt å lette mitt hjerte eller komme med betroelser om en grumsete fortid. Det er bare det at jeg har gjort en oppdagelse som kanskje andre også kan ha en viss interesse av å få nyss i!

Når jeg tenker tilbake, så var det nok Nancy som startet det hele. Hvem Nancy?? Drew, så klart- hvem ellers?! Eller Frøken Detektiv. En splittelse som for øvrig førte til stadige diskusjoner, for var det én og samme person? I så fall; hvorfor het noen av bøkene Nancy Drew og andre Frøken Detektiv? Enkelte hevdet hardnakket at den ene var originalen og den andre bare en kopi. Ergo var den ene bra og den andre MYE dårligere. Jeg brydde meg egentlig ikke stort; det som betydde noe av at det var mysterier, mørke loft og kjellere, svarte kapper, dører som gikk i vranglås, lommelykter som gikk i svart, at heltinna var vakker, rettferdig og uendelig smart.
Senere kom det nye helter. Kanskje ikke like vakre, men fortsatt opptatt av rettferdighet, sannhet og i visse tilfeller hevn. Med tynnslitte nerver og whiskey i skrivebordskuffen. Anne Holt hadde lenge ei høythengende skinnende stjerne, Henning Mankell var den første som gav meg hjertebank da jeg leste, Unni Lindell kom på banen omtrent samtidig som Karin Fossum.
Senere dukket Camilla Läckberg opp i bokhylla, mens det sikkert vil forundre de fleste at det var en annen svenske jeg aldri så noe til; Stieg Larsson- og det enda så mange rykter jeg hørte om ham. Liza Marklund derimot, hun var jevnlig innom- faktisk er det ikke mange dagene sida det siste møtet fant sted!
Andre kriminelle bekjentskap? Haugevis! En privatetterforsker i Bergen, en halvskallet belgier med en fiks liten bart... Ei bok her, en serie der...

Og nå altså: Et nytt bekjentskap!!

Hils pent på min nye favoritt; Ninni Schulman! En ny svenske- ser ut som verdens snilleste, mildeste dame... Skinnet bedrar... 
 
Det er noe helt spesielt å åpne denne første boka, debutant med flunka ny serie... Alt er nytt, ingen kjente fjes, ingen tråder fra halvglemte tidligere historier, ingen kompliserte forhold eller relasjoner- bare kvite ark, svarte bokstaver og forhåpningen om at dette kan bli den nye store forelskelsen! HERLIG!!
Halvveis i boka kan jeg puste lettet ut. Ikke fordi saken er løst, neida; verken drapet eller forsvinninga har man funnet svaret på. Jeg puster lettet ut fordi det er akkurat så bra som jeg hadde håpet! Jeg har endelig fått hjertebank igjen- det skjedde på side 95. På side 178 tenkte jeg "Hva i alle dager skal du gjøre nå??" Og på side 189 tenkte jeg fly forbanna at "Det der gjør du faan ikke! Du- av alle!!- må da forstå at det får konsekvenser for langt flere enn deg og din besteborgerlig familie!!!"
Og enda har jeg omtrent halvparten igjen- lucky me ☺

Klikk på forsidebildet hvis du vil vite mer. Både bok og lenke anbefales!

Rødt boktema

Ukas tema i Anettes bokboble er favorittbokomslag som er røde.
Valget falt på Miraklene i Santo Fico av D.L.Smith som kom ut på norsk i 2004. Med andre ord ingen nyhet. Likevel: hvis du vil lese ei morsom, kanskje rørende og i allefall lettlest bok, kan jeg anbefale denne! Litt utydlig men den er påtrykt terningkast 5 som den fikk av May Grethe Lerum, og det sier jeg meg enig i! Trykk på terningkastet så kan du lese hele omtalen.
Pippa er forresten også glad i bøker, spesielt hvis de ikke er for skumle, men har fine omslag :o)