Borderline/ Du gamla, du fria

Liza Marklund

Piratforlaget, 2011
Lydbok lest av Lena Meieran
Spilletid: ca 12 timer, 20 minutter


I den niende boka om journalisten Annika Bengtzon følger vi for det første et kidnappingsdrama i Kenya/ Somalia og for det andre det som kan vise seg å være en seiremorder som velger tilfeldige kvinnelige ofre og stikker dem ned bakfra med kniv, uten å etterlate noen spor.

Forlaget omtaler dette som en roman om hvordan den gamle, frie verden bygger jerngitter mot den nye, ufrie. Om hvordan relasjoner mellom mennesker revner og andre bygges opp. Og om hvordan ondskapen i Stockholms forsteder egentlig ser ut.
Du kan høre begynnelsen på denne sida.

Bare ganske kort det jeg sitter igjen med nå som boka akkurat er ferdigspilt:
En krim på det jevne, ikke noe voldsom hjertebank å spore her. Selvfølgelig er det litt småkvalmt å høre om hva gisselene blir utsatt for, og opprørende å høre om forholdene menneske lever under i andre deler av verden, men boka blir ikke mer enn middels av den grunn. Ble mer revet med av de to forrige bøkene, Livstid og Nobels testamente, og jeg kommer nok til å lese den neste som kommer også, for det er jo slik med serier, at man blir nysgjerrig på hva skjer etterpå?!

Og helt til sist: hvorfor i alle dager har de valgt å kalle boka Borderline på norsk, når den hadde en utmerket tittel da den kom ut i Sverige? Jeg trur faktisk nordmenn flest ville fått med seg at Du gamla, du fria er en tittel med mange tolkningsmuligheter.

Jenta som dykket inn i jordas indre

Sabina Berman

Aschehoug Forlag, 2011
252 sider.


Dette er meksikanske Sabina Bermans debutroman, utgitt i over tretti land- mon tro om hun kunne forestille seg det da hun satt og skrev historien om autistiske Karen, delfiner, tunfisk og tunfiskfabrikker i Mexico? Neppe, men tenk for en følelse det måtte være da ballen begynte å rulle og bokstablene vokste seg høyere og høyere!!

Det begynner med at Isabell drar til Mazatlán hvor hun har arvet en tunfiskfabrikk etter søsteren. Hun finner ikke bare fabrikken, men også et det som på 1800-tallet hadde vært et herskapshus, et fransk palass, men som nå ligger halvveis i ruiner. Dessuten oppdager hun en ting den første natta hun sover i huset, en ting som skal vise seg å være ei jente, møkkete, ustelt, med arr og brennmerker på kroppen- men helt uten språk.
Isabell gir jenta navnet Karen, tar seg av henne, sender henne på skole, tar henne med til tunfiskfabrikken og gjør ellers alt hun kan for å forberede henne på at en dag blir det hun som skal ta over alt sammen.

Fra side 149, der Isabell forklarer Karen hva testingen av henne har vist:

For å oppsummere, sa tante, befinner du deg i følge 90 % av standardtestene for intelligens et sted midt mellom åndssvak og idiot, men på 10 % av dem befinner du deg i toppsjiktet av verdens befolkning. Så vi skal følge Goulds oppskrift, og det skal vi gjøre som følger. Kom, len deg fram og se på at jeg gjør det.
Jeg lente meg fram mot dataskjermen. Tante trykket inn et par taster, og så var det bare de blå resultatene igjen.
La oss glemme de 90 prosentene, de røde tallene som representerer dine svakheter, og satse på de 10 blå prosentene som viser dine uslåelige evner. Hva synes du om det?

Historien blir ført i penn av Karen som nå har passert førti år, noe gir et fantastisk morsomt perspektiv! Hvor mye vet vi egentlig om autister? De liker ikke fysisk kontakt med andre mennesker, de reagerer ofte med å bli krakilske, har ofte dårlig utviklet språk, har ikke evnen til verken forstille seg eller forestille seg- men de kan altså ha helt eksepsjonelle evner på helt spesielle områder. Alle disse elmentene bidrar til å gjøre historien usentimental, trist, morsom, overraskende, underfundig, lettlest, underholdende og helt spesiell. At man i tillegg får en  innføring i aquakultur, tunfiskproduksjon, klimautfordringer og ikke minst ubetalelige foredrag om Darwin kontra Descartes gjør dette til en flott leseopplevelse!

Anbefales! Spesielt til andre som er interessert i miljø, natur, mennesker, psykologi og/ eller politikk- så da gjelder det vel de aller, aller fleste!

Som steinen skinner

Britt Karin Larsen

Cappelen Damm, 2011
299 sider.

ENDELIG ble det min tur! Jeg har stått i bok-kø på biblioteket i det som virker som en evighet, men som sannsynligvis ikke er mer enn noen uker. Så er det jo heldigvis slik da, at den som venter på noe godt, skal ikke vente forgjeves!

I denne tredje boka fra Finnskogen møter vi igjen personene fra Det vokser et tre i Mostmägg og Himmelbjørnens skog. Livet er like strevsomt som det alltid har vært, personene tenker like mye som de alltid har gjort, de stiller seg fortsatt like mange spørsmål som før, og de holder på tausheten som før.
Forfatteren holder på det rytmiske, vakre språket og den suggererende fortellermåten. Det spesielle med disse bøkene, er ikke først og fremst historiene som fortelles selv om de også er dramatiske nok, men det er måten de blir fortalt på som gjør det så enestående. Lågmælt intenst, har det blitt sagt, og det synes jeg er veldig treffende.
Hvert kapittel åpner med at en utenforstående forteller betrakter en scene utenfra eller kanskje ovenfra, beskriver den og stiller spørsmål. Derfra spinnes det videre og perspektivet dras på en måte nærmere jorda. Dette høres nok litt rart ut for den som ikke har lest noen av disse bøkene, men jeg finner ingen annen måte å forklare det på. For at det skal bli mer håndgripelig skal dere få et typisk eksempel, fra side 27:

Slik smilet fra et barn kan trøste et sørgende hjerte får snøen den mørke november til å lysne. Er det fineste ved snøen dette urørte hvite, eller det kniplingaktige tynne faret etter en liten mus? Kan det være slik med noen skapninger, at sporene de lager nesten er vakrere enn de selv?
To mennesker passerer et gaupespor, flate runde avtrykk som av små lodne truger, formet nesten som en blomst. Med mennesket er det annerledes, det er ikke født med naturlige truger og må med mye strev lage dette selv. Pål på Lauvåsen har laget et par nye nå, til Annikka, som følger sporene hans gjennom skogen.
-Er du sliten?  spør han og snur seg, for hun har nesten like tungt å bære som ham, det er sild og mel og tyttebær som hun skal ha med seg hjem til Mostamägg.
Hun svarer at nei, hun er ikke sliten, selv om hun ikke har vært frisk denne høsten, det er derfor han vil at hun skal ta turen til sin egen familie, hvile der noen uker og komme til krefter.

Alle disse antydningene og spørsmålene, de er som en rød tråd som får en stadig større betydning jo mer du leser, jo mer du leser mellom linjene og jo mer du hopper tilbake i boka for å lese dem på nytt etter at du har fått vite mer om det som har skjedd og kommer til å skje...Noen ganger er det så en får frysninger, ikke som når noe er skrekkelig skummelt, men når noe er... helt noe annet. Vakkert, vemodig, voldsomt...

-Nå ble det visst enda mer ubegripelig, dette her, så da er nok det beste å avslutte denne omtalen. Boka- og bøkene- anbefales på det hjertligste; når du har satt deg ned med disse selv, vil du forstå hva jeg mener!

Og jeg? Jeg skal lene meg tilbake, og håpe at det ikke er en tilfeldighet at det som en gang ble omtalt som er triologi, nå omtales som en serie!

Vinter i Maine

Gerard Donovan

Forlaget Press, 2011
215 sider

Jeg gav en smakebit fra boka i dette innlegget. Nå har jeg lest den ferdig, og jeg må bare si at jeg er stillferdig begeistra. Historien til Julius som så vidt får føle kjærligheten, først i forhold til en kvinne, deretter hunden- for så å miste begge, er faktisk det som berører meg mest. Ikke de grusomhetene han begår for å hevne seg på den mulige hundemorderen. Jeg tror nok ikke det setter meg i et heldig lys, men jeg har sagt det før, og kan like gjerne si det igjen;
Jeg mer jeg blir kjent med menneskene, jo mer setter jeg pris på hundens selskap. Jeg er heller ikke sikker på om det setter meg i noe heldig lys å si at jeg kan forstå hvordan ikke bare tilværelsen, men også hele livet kan rase sammen etter en slik hendelse. For sikkerhets skyld; jeg skjønner selve sammenbruddet, men kan over hodet ikke verken forsvare, forstå eller identifisere meg med måten han reagerer på, bare så dét også er sagt.

Dette er kanskje ei litt smal bok ettersom historien er såpass spesiell. Det som løfter boka opp på øverste hylle, er først og fremst språket, men også forfatterens evne til å formidle stemninger og innestengte følelser. Jeg burde hatt en penn for å streke under alle de vakre setningene og avsnittene, i stedet sitter jeg her med ei bok full av eselører- så kan jeg likevel lett finne tilbake til dem.
I tillegg til smakebiten i det forrige innlegget om boka, vil jeg bare gi dere ett lite sitat til. Det forklarer på en måte alt som skjer, både i boka og ellers i livet...? Det er fra side 164 der faren forklarer den unge Julius hva det er som har skjedd der han finner ei rødgaupe som har gått i ei klappfelle ( dvs. ei saksefelle som klapper igjen over foten til dyret.)

På spørsmålet jeg ikke hadde stilt, svarte han at enkelte mennesker er nødt til å skape smerte hos andre for at de skal føle mindre av den selv.

Anbefaler boka for den som setter pris på gjennomtenkt, presist språk og poetiske passasjer, og som tar sjansen på å bli rystet, rørt og tankefull.

Du kan lese utdrag fra boka her.

Smaken av eplekjerner

Katharina Hagena

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2010
231 sider

Jeg husker ærlig talt ikke hvor jeg oppdaget denne boka- sikkert omtalt på en blogg! Kom på den igjen da jeg satt her virkeløs og ventet på å rykke framover i bibliotekskøene og at de bøkene jeg virkelig gleder meg til skulle bli ledige...

Kort fortalt handler det om Iris som arver huset etter bestemora. Etter begravelsen blir hun i huset noen dager for å ta beslutningen om hun vil beholde huset, selge det, eller si fra seg hele arven. Det hefter naturligvis både hemmeligheter og minner til huset- og eplehagen. I alle familier finnes det tabuer, hendelser det ikke prates om, navn som ikke skal nevnes. Disse dagene blir dette gjemte, glemte gradvis hentet fram i lyset.
Og som seg hør og bør; her er også en passelig dose mystikk! Er det virkelig slik at ripsen i hagen blir hvit av sorg, og at eplene kan modnes over natta hvis noen elsker hverandre sterkt nok?

Det første som slo meg, var at det var et usedvanlig smakfullt omslag på boka. Det andre som slo meg, var at innholdet kanskje ikke var like smakfullt (-hvilken bok vil vel ha det ettermælet?), men faktisk ganske søtt.
Det tredje som slo meg var at søtt var feil ord: bittersøtt er riktigere! Jeg likte boka, og anbefaler den gjerne til den som vil ha en lettlest historie som også byr på overraskelser.

Smakebit på søndag

Flukten fra virkeligheten samler smakebiter fra bøker som leses akkurat nå. Klikk på bildet eller navnet for flere smakebiter!
Jeg ble tipset om Vinter i Maine av Gerard Donovan da jeg var innom biblioteket forrige uke, men ble ærlig talt litt betenkt da jeg senere googlet boka og så hva andre hadde skrevet om den..
Det viste seg heldigvis at den bekymringa var helt unødig! Nå har jeg riktignok ikke lest boka ferdig, så det kan jo hende de andre får rett til slutt...?

Julius Winsome bor alene i ei hytte i skogen, kun med selskap av hunden Hobbes og 3282 bøker. En dag blir hunden skutt på kort hold med hagle. Dette gjør at det tipper over for Julius...

"Lyden av bilnøklene var også noe som fikk ham til å komme byksende fra skogen eller skrape på døren for å komme ut. Han satt med hodet ut av vinduet og vinden i ansiktet mens vi var ute på kjøretur, og han var lykkelig i hver fiber i kroppen, for hunder lever korte liv og har ekstra sans for hvert eneste flyktige øyeblikk. De spiser av hele sitt hjerte, de leker av hele sitt hjerte, de sover av hele sitt hjerte."

S. 66

Forlaget skriver: Vinter i Maine er en enestående roman om sorg, om språk, om ensomhet, om hevn. Presis og ubehagelig som en thriller, vakker og medrivende som et dikt- like fremmed og likevel menneskelig som bindene med Shakespeare som Julius leser foran peisen om kveldene.


Vakkert, vakkert- og grusomt, grusomt...

Mammut er ikke hva det engang var...

Mammutsalget er godt igang. Katalogen fra Haugen Bok ble først skumlest, deretter finstuderert. Til slutt var jeg en snartur innom den nesten lokale bokhandelen og kikka. (Den vesle lokale bokhandelen holder desverre på å legge ned og stenge dørene, og er ikke med på salget.)
Jeg bestilte ingen bøker fra Haugen. Jeg plukka opp noen bøker i bokhandelen, kikka litt rundt før jeg la tilbake bøkene og skyndte meg ut..

Sannsynligvis har jeg den minste bokhylla du kan tenke deg, så jeg vurderer nøye hvilke bøker som skal få innpass. Bøker jeg ikke likte havner sporenstreks i kassa for loppemarkedartikler. Bøker jeg har begynt på, men av ulike årsaker ikke har fullført, får midlertidig oppholdstillatelse BAK de andre, altså syns de ikke, men jeg vet de finnes, og kanskje en dag blir de henta fram at. Så er det de håpefulle, de jeg allerede har lagt en beskyttende hånd over, de jeg enda ikke har lest, men som bærer med seg løfter om noe godt. Til slutt er det de riktig priviligerte, som har fått sin plass i sola, bøker jeg har kost meg med, som jeg liker å se på fordi de sender gode vibrasjoner og varmer sjelen min når jeg tenker på hva de inneholder, og som jeg håper jeg kommer til å lese på nytt en eller anna gang.
Så det ble altså ikke verken ny bok eller mammut på meg denne gangen.

Det har blitt sagt at Mammut ikke lenger er hva det var, og det er jo helt riktig! For det første får man kjøpt bøker til redusert pris hele året, for det andre er det titusenvis av år sida disse store raggete skapningene ble utrydda- og vet du hvorfor det egentlig skjedde? Global oppvarming? Andre klimaendringer? Kjempe-eksplosjon i verdensrommet? Menneskelig påvirkning? Kanskje var en eller flere av disse faktorene tua som veltet lasset, men det jeg trur er den beste forklaringa på at mammutene forsvant, er at det ganske enkelt ikke var igjen noen flere PAPPUTER!!